«Arbeid, ikke for den mat som forgår»
FORTALT AV DAVID LUNSTRUM
Min bror Elwood og jeg stod ni meter over bakken og malte et nytt skilt på Selskapet Vakttårnets trykkeribygning i Brooklyn. Skiltet står der fremdeles, over 40 år senere, med sin oppfordring: «LES GUDS ORD, BIBELEN, HVER DAG.» Hver uke er det tusenvis av mennesker som ser dette skiltet når de kjører over den berømte Brooklynbroen.
ET AV mine tidligste minner gjelder noe som pleide å skje på vaskedagen i mitt barndomshjem. Mor stod opp klokken fem og begynte å vaske klær til vår store familie, mens far gjorde seg i stand til å gå på arbeidet. De hadde en av sine intense disputter om menneskenes opprinnelse. Far hevdet at menneskene var blitt til ved en utvikling gjennom millioner av år, mens mor siterte fra Bibelen for å bevise at de ble skapt direkte av Gud.
Allerede som sjuåring innså jeg at mor hadde sannheten. Selv om jeg var svært glad i far, forstod jeg at hans tro ikke innebar noe håp for framtiden. Det ville ha gledet mor å vite at to av hennes sønner mange år senere skulle male et skilt som oppfordret folk til å lese Bibelen, den boken hun satte så stor pris på.
Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Hvordan gikk det til at jeg fikk det privilegium å arbeide på dette stedet? La meg gå helt tilbake til 1906, tre år før jeg ble født.
Mors gode eksempel
På det tidspunktet var mor og far nygifte og bodde i Arizona, i et telt. En av bibelstudentene, som Jehovas vitner da ble kalt, kom og tilbød mor en bokserie som het «Studier i Skriften», skrevet av Charles Taze Russell. Hun ble sittende oppe hele natten og lese disse bøkene og forstod snart at dette var den sannheten hun hadde søkt. Far var ute og søkte etter arbeid, og hun ventet utålmodig på at han skulle komme hjem.
Far var heller ikke tilfreds med det kirkene lærte, og en tid godtok han derfor disse bibelske sannhetene. Men senere gikk han sine egne veier på det religiøse område og skapte til og med vanskeligheter for mor. Men hun sluttet aldri å vise omsorg for sine barn og dekke både deres legemlige og åndelige behov.
Jeg glemmer aldri at mor hver kveld etter dagens strev kom ned i første etasje og leste et stykke i Bibelen for oss eller fortalte oss noe av åndelig verdi. Far var også arbeidsom, og da jeg ble større, lærte han meg malerfaget. Ja, far lærte meg å arbeide, men mor lærte meg hva jeg burde arbeide for, nemlig ’den mat som ikke forgår,’ slik Jesus hadde sagt. — Johannes 6: 27.
Familien vår havnet til slutt i den lille byen Ellensburg i staten Washington, omkring 180 kilometer øst for Seattle. Da vi barn begynte å gå på bibelstudentenes møter sammen med mor, ble møtene holdt i private hjem. Alle mennene forlot vår studiegruppe da det ble påpekt at det var nødvendig å gå fra hus til hus og forkynne. Men mor vaklet aldri. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg og lærte meg at vi alltid bør stole på Jehovas organisasjons ledelse.
Far og mor fikk etter hvert ni barn. Jeg ble født den 1. oktober 1909 som det tredje i rekken. Seks av oss fulgte mors gode eksempel og ble ivrige vitner for Jehova.
Innvielse og dåp
Da jeg var i slutten av tenårene, innviet jeg meg til Jehova, og jeg lot meg døpe i vann i 1927 som et symbol på dette. Dåpen fant sted i Seattle i en gammel bygning som tidligere hadde vært baptistkirke. Jeg er glad for at de hadde fjernet det gamle tårnet. Vi ble geleidet ned til bassenget i underetasjen, hvor vi fikk en lang, svart kappe vi skulle iføre oss. Vi så ut som om vi skulle i begravelse.
Jeg var i Seattle igjen noen måneder senere, og da fikk jeg min første erfaring i å gå fra hus til hus og forkynne. Han som ledet arbeidet, sa til meg: «Du går denne veien rundt kvartalet, og jeg går den andre veien.» Selv om jeg var nervøs, leverte jeg to sett med brosjyrer til en meget hyggelig dame. Jeg fortsatte å gå fra hus til hus og forkynne da jeg kom hjem til Ellensburg, og nå, nesten 70 år senere, har jeg fortsatt stor glede av å utføre denne tjenesten.
Tjeneste ved hovedkontoret
Ikke lenge etterpå traff jeg en som hadde arbeidet ved Betel i Brooklyn, Selskapet Vakttårnets hovedkontor, og han oppfordret meg til å melde meg til tjeneste der. Like etter at vi hadde hatt denne samtalen, ble det opplyst i bladet Vakttårnet at det var behov for hjelp på Betel. Jeg søkte da om å få komme dit. Jeg glemmer aldri hvor glad jeg ble da jeg fikk brev om at jeg kunne melde meg til tjeneste på Betel i Brooklyn i New York den 10. mars 1930. Dermed begynte jeg å arbeide på heltid ’for den mat som ikke forgår’.
Man skulle kanskje tro at jeg med min erfaring som maler ville ha blitt satt til å male. Men min første arbeidsoppgave bestod i å betjene stiftemaskinen på trykkeriet. Selv om dette arbeidet var ganske ensformig, gledet jeg meg over å utføre det i over seks år. Fra den store rotasjonspressen som ble kalt «Det gamle slagskipet», veltet det ut brosjyrer som kom på transportbånd ned til oss i etasjen under. Vi hadde moro av å se om vi kunne stifte brosjyrene like fort som vi fikk dem fra slagskipet.
Senere arbeidet jeg i mange andre avdelinger, også der hvor vi laget grammofoner. Vi brukte disse apparatene til å spille plater med bibelske taler for folk vi traff på dørene. En vertikal grammofon ble tegnet og produsert av frivillige arbeidere i vår avdeling. Denne grammofonen kunne ikke bare brukes til å spille plater, men den hadde også spesielle rom med plass til brosjyrer og kanskje en matpakke. Jeg hadde det privilegium å demonstrere bruken av dette nye utstyret på et stevne i Detroit i Michigan i 1940.
Vi var imidlertid ikke bare opptatt med å lage sinnrike apparater. Vi var også opptatt av viktige åndelige justeringer. Jehovas vitner gikk for eksempel tidligere med et emblem som var formet som et kors og en krone. Men så ble vi klar over at Jesus ble henrettet på en opprettstående pæl, ikke på et kors. (Apostlenes gjerninger 5: 30) Da sluttet vi å bære disse emblemene. Jeg fikk det privilegium å fjerne nålene fra emblemene. Senere ble gullet i dem smeltet om og solgt.
Vi hadde en travel arbeidsuke med fem og en halv arbeidsdag, men vi deltok i den kristne tjeneste i helgene. En gang ble 16 av oss arrestert og fengslet i Brooklyn. Hvorfor? På den tiden benyttet vi ordet religion om falsk religion. Vi gikk derfor med plakater hvor det på den ene siden stod: «Religionen er en snare og et bedrag», og på den andre siden: «Tjen Gud og kongen Kristus.» Vi ble satt inn fordi vi gikk med disse plakatene, men Hayden Covington, Selskapet Vakttårnets advokat, fikk oss ut mot kausjon. På den tiden pågikk en kamp om religionsfriheten i mange saker som verserte for De forente staters høyesterett, og det var en stor glede å være på Betel og få førstehånds rapporter om de seirene vi vant.
Omsider fikk jeg også arbeidsoppgaver hvor jeg fikk bruk for min erfaring som maler. På Staten Island, en av de fem bydelene i New York, hadde vi radiostasjonen WBBR. Radiomastene var over 60 meter høye, og hver av dem var festet med tre sett barduner. Jeg satte meg på en fjøl som var én meter lang og 20 centimeter bred og som ble heist opp av en medarbeider. Slik satt jeg høyt over bakken og malte bardunene og mastene. Noen har spurt meg om vi ikke bad ganske intenst mens vi holdt på med denne jobben.
En jobb jeg aldri kommer til å glemme, bestod i å pusse vinduene og male vinduskarmene på trykkeribygningen. Vi kalte dette vår sommerferie. Vi rigget opp et stillas av tre og heiste oss selv opp og ned på utsiden av den åtteetasjes bygningen ved hjelp av taljer.
Støtte fra familien
I 1932 døde far, og jeg spekulerte på om jeg burde reise hjem og hjelpe til med å ta meg av mor. En dag før middag la jeg en liten seddel på hovedbordet ved plassen til bror Rutherford, Selskapets president. Der bad jeg om å få en samtale med ham. Da han fikk høre om mine bekymringer og fikk vite at jeg hadde brødre og søstre som fremdeles bodde hjemme, spurte han: «Vil du gjerne fortsette å være på Betel og gjøre Herrens gjerning?»
«Selvfølgelig vil jeg det,» svarte jeg.
Han foreslo da at jeg skulle skrive til mor og finne ut om hun var enig i at jeg burde bli hvor jeg var. Det gjorde jeg, og hun skrev tilbake og sa seg fullstendig enig i min beslutning. Jeg satte stor pris på bror Rutherfords vennlighet og gode råd.
I alle de årene jeg var på Betel, skrev jeg regelmessig til familien og oppmuntret alle til å tjene Jehova, slik mor hadde oppmuntret meg. Mor døde i juli 1937. Hun hadde virkelig vært til inspirasjon for hele familien. Det var bare min eldste bror og søster, Paul og Esther, og min yngre søster Lois som ikke ble Jehovas vitner. Men Paul var positivt innstilt til vårt arbeid og skaffet oss en tomt hvor vi bygde vår første Rikets sal.
Min søster Eva ble pioner, eller heltidsforkynner, i 1936. I det samme året giftet hun seg med Ralph Thomas, og i 1939 ble de sendt ut i reisetjenesten for å besøke Jehovas vitners menigheter. Senere flyttet de til Mexico, hvor de hjalp til med Rikets gjerning i 25 år.
I 1939 begynte også mine søstre Alice og Frances i pionertjenesten. På stevnet i St. Louis i 1941 stod Alice bak en disk og demonstrerte det grammofonutstyret som jeg hadde vært med på å produsere, og det var ganske artig. Alice måtte ta noen avbrekk i pionertjenesten på grunn av familieforpliktelser, men hun har alt i alt vært over 40 år i heltidstjenesten. Frances gjennomgikk Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead i 1944 og tjente en stund som misjonær i Puerto Rico.
Joel og Elwood, de to yngste i familien, ble pionerer i Montana i begynnelsen av 1940-årene. Joel er fremdeles et trofast vitne og er nå menighetstjener. Elwood begynte å tjene på Betel i 1944, og det var en stor glede for meg at vi var der sammen. Han var knapt fem år gammel da jeg reiste hjemmefra. Som nevnt tidligere samarbeidet vi om å male det skiltet på trykkeribygningen som har innskriften: «Les Guds Ord, Bibelen, hver dag.» Jeg har ofte lurt på hvor mange av dem som har sett dette skiltet i årenes løp, som er blitt ansporet til å lese i Bibelen.
Elwood tjente ved Betel til 1956, da han giftet seg med Emma Flyte. De samarbeidet i heltidstjenesten i mange år og virket en stund i Kenya og i Spania. Elwood fikk kreft og døde i Spania i 1978. Emma bor fortsatt i Spania og er fremdeles pioner.
Ekteskap og familieliv
I september 1953 sluttet jeg på Betel for å gifte meg med Alice Rivera, en pioner i menigheten Brooklyn Center, som jeg tilhørte. Jeg fortalte Alice at jeg har et himmelsk håp, men hun var likevel interessert i å gifte seg med meg. — Filipperne 3: 14.
Jeg hadde bodd på Betel i 23 år, og det var en stor overgang å skulle begynne i verdslig arbeid som maler for å kunne forsørge Alice og meg, så vi kunne fortsette i pionertjenesten. Alice var alltid en god støtte, også da hun av helsemessige grunner måtte slutte som pioner. I 1954 ventet vi vårt første barn. Det ble en hard fødsel som foregikk ved keisersnitt. John, sønnen vår, klarte seg fint, men Alice mistet så mye blod at legene ikke trodde hun kom til å overleve. Det kom til et punkt da de ikke kunne registrere pulsen hennes. Men hun klarte seg gjennom natten og ble etter hvert helt frisk igjen.
Noen år senere, da Alices far døde, flyttet vi lenger ut på Long Island for å være hos hennes mor. Vi hadde ikke bil, og jeg måtte derfor enten bruke bena eller buss eller undergrunnsbane som transportmiddel. På den måten klarte jeg å fortsette som pioner samtidig med at jeg forsørget familien. Gledene ved heltidstjenesten har langt oppveid de ofrene vi har brakt. En av mine mange velsignelser har vært å hjelpe folk — for eksempel Joe Natale, som oppgav en lovende baseball-karriere for å bli et vitne for Jehova.
I 1967 ble forholdene verre og verre i New York-området, og jeg bestemte meg da for å flytte tilbake til Ellensburg med Alice og John. Nå finner jeg stor glede i å se at så mange av mors barnebarn og barnebarns barn er opptatt i heltidstjenesten. Noen tjener også på Betel. John og hans kone og barn er også trofaste tjenere for Jehova.
Min kjære kone, Alice, døde dessverre fra meg i 1989. Det at jeg har holdt meg travelt opptatt i heltidstjenesten, har hjulpet meg til å bære tapet. Min søster Alice og jeg er nå pionerer sammen. Det er godt at vi kan bo under samme tak igjen og være opptatt i dette aller viktigste arbeidet.
Våren 1994 besøkte jeg Betel for første gang på 25 år. Det var en stor glede å treffe en lang rekke av dem jeg arbeidet sammen med for over 40 år siden. Da jeg begynte på Betel i 1930, hadde familien bare 250 medlemmer, men nå er det over 3500 som tilhører Betel-familien i Brooklyn.
Vel forsynt med åndelig føde
Nesten hver dag tar jeg meg en tidlig morgentur langs Yakima-elven like ved der vi bor. Derfra kan jeg se det majestetiske, snøkledde Rainier-fjellet, som rager over 4300 meter opp mot himmelen. Dyrelivet er rikt her. Av og til dukker det opp en hjort, og en gang fikk jeg til og med se en elg.
I slike stille og ensomme stunder får jeg anledning til å meditere over Jehovas storslagne gaver. Jeg ber om styrke til å fortsette å tjene vår Gud, Jehova, i trofasthet. Jeg liker også å synge mens jeg går, særlig sangen «Gled Jehovas hjerte», hvor det heter: «Vi, Gud, til deg oss innvigd har. I Rikets gjerning del vi tar. Vi nidkjært vokter våre skritt, for vi vil glede hjertet ditt.»
Jeg er glad for at jeg valgte å gjøre en gjerning som gleder Jehovas hjerte. Jeg ber om at jeg må kunne fortsette å utføre dette arbeidet til jeg får den lovte himmelske belønning. Det er mitt ønske at denne beretningen kan anspore andre til å bruke sitt liv til å ’arbeide for den mat som ikke forgår’. — Johannes 6: 27.
[Bilde på side 23]
Elwood maler skiltet med oppfordringen til å lese i Bibelen hver dag
[Bilde på side 24]
John Kurzen og jeg sammen med Grant Suiter da vi demonstrerte den nye grammofonen på stevnet i 1940
[Bilde på side 25]
I 1944 var alle vi som var i sannheten, i heltidstjenesten: David, Alice, Joel, Eva, Elwood og Frances
[Bilde på side 25]
De gjenlevende søsknene. Fra venstre: Alice, Eva, Joel, David og Frances