Alle slags mennesker blir nådd i Aten

DA APOSTELEN Paulus besøkte Aten omkring år 50, var byen fremdeles et viktig handelssenter, selv om den hadde mistet noe av den prakt som var knyttet til dens klassiske fortid. Et historisk verk sier: «[Aten] var fremdeles Hellas’ åndelige og kulturelle metropol og var også et meget ettertraktet reisemål for de intellektuelle og for makthaverne på den tiden.»

Mens Paulus var der, hadde han trolig muligheten til å forkynne for jøder, hedenske atenere og mennesker fra mange forskjellige steder. Som den oppmerksomme og dyktige lærer han var, sa han i en tale at Gud har gitt «alle liv og ånde», at han har «dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker», og at «de alle overalt skal angre», fordi Gud skal «dømme den bebodde jord». — Apostlenes gjerninger 17: 25—31.

Et variert distrikt

I de senere tiårene er Aten igjen blitt en by som tiltrekker seg folk fra fjern og nær. Diplomater og militære har kommet hit som medlemmer av delegasjoner fra andre land. Unge mennesker fra Afrika og Midtøsten har slått seg ned der for å studere. Fremmedarbeidere har strømmet til fra Afrika, Asia og Øst-Europa. Mange filippinere og andre fra Sørøst-Asia har kommet for å søke arbeid som hushjelp. Og det kommer en konstant strøm av flyktninger fra naboland og fra urolige områder verden over.

Denne situasjonen utgjør en utfordring for forkynnere av det gode budskap om Riket. Mange av dem som oppholder seg midlertidig i byen, snakker engelsk, men noen snakker kun sitt morsmål. Det dreier seg om mennesker med forskjellig kulturell og religiøs bakgrunn. Blant de besøkende vil du finne både kristne, muslimer, hinduer, buddhister, animister, agnostikere og ateister. Jehovas vitner må lære å tilpasse sin måte å legge fram budskapet på med tanke på disse menneskenes ulike bakgrunn.

Ettersom mange av nykommerne har opplevd tider med store vanskeligheter, har de ofte spørsmål om hva som er meningen med livet, og om hvilke utsikter det er for framtiden. Noen har stor respekt for Bibelen og har ingen problemer med å godta det den sier. De fleste i det varierte distriktet er ydmyke og saktmodige og hungrer etter sannheten. Fordi de er borte fra familien og miljøet på hjemstedet, føler de at de står mer fritt til å søke etter sannheten.

I 1986 ble den første engelske menigheten i Aten opprettet, for at det engelskspråklige distriktet skulle bli tatt hånd om. Veksten har vært fabelaktig. I løpet av de siste fem årene er rundt 80 personer blitt døpt. Som følge av det er det også opprettet en arabisk menighet og en polsk menighet i Aten, i tillegg til at det i en periode var en fransk gruppe der. Noen fra den engelske menigheten har flyttet for å hjelpe andre engelskspråklige menigheter og grupper i Tessaloniki i nord, i Iraklion på Kreta, og i Pireus, Atens havneby. Har du lyst til å hilse på noen av de utlendingene som har lært sannheten å kjenne i Aten?

Folkeslagenes skatter kommer inn

Thomas er født i Asmara i Eritrea og er oppdratt som gudfryktig katolikk. Femten år gammel gikk han i kloster. Han spurte abbeden: «Hvordan er det mulig at én Gud er tre Guder?» Abbeden svarte: «Fordi vi godtar det paven sier om åndelige spørsmål. Framfor alt er det et mysterium, og du er for ung til å forstå det.» Etter fem år forlot Thomas klostret, desillusjonert og frustrert på grunn av kirkens fremtreden og dens lære. Han hadde imidlertid ikke gitt opp håpet om å finne den sanne Gud.

En dag, kort tid etter at han hadde flyttet til Aten, fant han et eksemplar av Vakttårnet foran døren. Temaet på forsiden var «Du kan oppnå sunnhet og lykke». Han leste bladet flere ganger. I dette bladet leste han også at vi bør søke Guds rike og hans rettferdighet først. (Matteus 6: 33) Thomas knelte og bad Gud om hjelp til å gjøre dette og lovte: «Hvis du viser meg hvordan jeg skal søke ditt rike, skal jeg sette av seks måneder av mitt liv til å lære hvordan jeg skal tjene deg.» Innen fire uker etter dette banket to av Jehovas vitner på hos ham. Thomas tok øyeblikkelig imot tilbudet om et bibelstudium, og ti måneder senere ble han døpt. Han forteller: «Jehova bønnhørte meg virkelig, og han gav meg muligheten til å bli et av hans vitner. Nå tilskynder hans kjærlighet meg til å sette hans rike og hans rettferdighet på førsteplassen i livet.»

To andre Jehovas vitner som var ute og forkynte fra dør til dør, fant et utenlandsk navn ved et ringeapparat.

«Hva vil du?» spurte en kvinne over callingen.

En av forkynnerne sa at de prøvde å finne engelsktalende personer som var interessert i Bibelen.

«Hvilken religion tilhører dere?» spurte kvinnen.

«Vi er Jehovas vitner.»

«Å, fint! Kom opp i øverste etasje.»

De så gjorde, men da heisdøren gikk opp, stod det en kraftig mann utenfor med et nokså negativt uttrykk i ansiktet. Kvinnen ropte imidlertid inne fra leiligheten:

«Slipp dem inn. Jeg vil prate med dem.»

Det viste seg at hun reiste verden rundt sammen med sin mann og hans idrettslag, og at hun så sent som dagen i forveien hadde bedt til Gud om at hun måtte finne Jehovas vitner. Det ble startet et bibelstudium der og da. Ettersom de bare skulle bli i Hellas en viss tid, ble det ordnet med at det ble holdt tre studier hver uke, og kvinnen ble ferdig med boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord på bare ti uker.

Idretten brakte ekteparet tilbake til Hellas neste sesong. Kvinnen gjenopptok studiet og gjorde fine framskritt. Etter et par måneder begynte hun å delta i forkynnelsesarbeidet sammen med Jehovas vitner som udøpt forkynner, og snart startet hun sitt første bibelstudium. Med hvem? Med sin mann, som er svært imponert over Jehovas vitner og over de forandringene hans kone har foretatt.

Allan, som er sønn av en protestantisk prest, er oppvokst i Sør-Afrika. Helt fra han var liten, har han vært overbevist om at Bibelen er Guds inspirerte åpenbaring til menneskene. Fordi han ikke var tilfreds med sin religion, vendte han seg til filosofi og politikk, men dette forsterket bare hans følelse av tomhet. Etter at han hadde flyttet til Hellas, vokste denne tomhetsfølelsen ytterligere. Han følte at livet var meningsløst, og at han befant seg på en vei som ikke førte noensteds hen.

Men en natt hendte det noe. «Jeg knelte og åpnet mitt hjerte for Gud,» forteller Allan. «Jeg gråt av sorg på grunn av min livsførsel og bønnfalt Gud om å lede meg til sine sanne tjenere. Jeg lovte at jeg da skulle vandre i samsvar med hans rettledning.» Samme uke var han i en butikk og kom i samtale med innehaveren, en kvinne, som viste seg å være et av Jehovas vitner. Denne samtalen ble et vendepunkt i Allans liv. «De påfølgende dagene opplevde jeg at læresetninger som jeg tidligere hadde satt så høyt, ble plukket fra hverandre. Treenigheten, et brennende helvete, sjelens udødelighet — det var tydelig at ingen av disse læresetningene var i samsvar med Bibelen.» I Rikets sal tilbød et ektepar seg å studere Bibelen med ham. Han tok imot tilbudet og gjorde raske framskritt. «Sannheten fikk meg til å gråte av glede,» forteller Allan, «og den frigjorde meg.» Et år senere ble han døpt. I dag gleder han seg over å være menighetstjener i den menigheten han tilhører.

Elizabeth fra Nigeria hadde søkt Gud i forskjellige kirkesamfunn i hjemlandet uten å få dekket sitt åndelige behov. Det som skremte henne mer enn noe annet, var læren om evig pine i et brennende helvete. Da hun kom til Aten sammen med familien, fikk hun besøk av to Jehovas vitner, og det ble startet et bibelstudium. Elizabeth ble overlykkelig over å få vite at Gud ikke piner mennesker, men gir dem håp om evig liv på en paradisisk jord. Hun ventet sitt fjerde barn, som hun hadde tenkt å få fjernet ved abort. Så lærte hun ut fra Bibelen hva som er Jehovas syn på livets hellighet. Nå har hun fått en skjønn liten datter. Elizabeth gjorde raskt framskritt og ble snart døpt. Selv om hun har fire barn og en heltidsjobb, klarer hun å være hjelpepioner nesten hver måned. Hun har også fått oppleve at mannen har begynt å studere Bibelen. Hun sier: «Til slutt fant jeg den sanne Gud og den sanne tilbedelse, takket være Jehova og hans kjærlige organisasjon.»

Mange i dette varierte distriktet blir kontaktet på gaten, men det krever vedholdenhet å følge opp interessen. Det var tilfellet med Sallay, en ung kvinne fra Sierra Leone. En forkynner gav henne en traktat, fikk adressen hennes og ordnet med at noen besøkte henne. Sallay ble interessert, og hun tok imot tilbudet om et bibelstudium, men på grunn av press på arbeidsplassen og andre vanskeligheter ble ikke studiet holdt regelmessig. Så flyttet hun plutselig, uten å etterlate seg noen ny adresse. Forkynneren fortsatte ufortrødent å gå til den gamle adressen, og langt om lenge sendte Sallay en beskjed hvor hun bad henne om å komme og besøke henne i hennes nye hjem.

Fra nå av ble studiet holdt mye mer regelmessig, selv om Sallay var høygravid. Da barnet var født, ble Sallay udøpt forkynner. Dette høres kanskje enkelt ut, men det var det ikke. Klokken halv sju om morgenen må hun være klar til en halvtimes busstur for å bringe barnet til barnehagen, og så må hun ta bussen en time til for å komme på jobb. Når hun er ferdig på vaskejobben, tar hun bussen hjem igjen. På møtekveldene og når hun skal ut i felttjenesten, reiser hun nok en time med bussen hver vei, til tross for motstand fra sin mann. Samtidig som hun har vist sin mann kjærlighet og tålmodighet, har hun gjort framskritt og kommet så langt at hun har innviet seg og er blitt døpt. Hva med hennes mann? Han var til stede ved feiringen av høytiden til minne om Kristi død, og han har sagt ja til å begynne å studere Bibelen.

Velsignet med gode resultater

For de fleste av disse menneskenes vedkommende er oppholdet i Aten midlertidig. Mange vender tilbake til sitt hjemland og gjør slektninger og venner kjent med det gode budskap. Andre flytter til andre vestlige land og fortsetter å tjene Jehova der. De som blir i Hellas, oppnår gode resultater når de forkynner for folk fra sitt hjemland som også har flyttet dit. I andre tilfeller har sannhetens sæd spirt først etter at en person har flyttet til et annet land og er blitt kontaktet av Jehovas vitner der.

Alt dette viser at Jehova ikke er partisk. Han tar imot mennesker fra enhver nasjon som frykter ham og elsker rettferdighet. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Når slike sauelignende mennesker har flyttet til et annet land for å oppnå materielle fordeler, har det vist seg at de har oppnådd langt større velsignelser enn de hadde drømt om — kunnskap om den sanne Gud, Jehova, og et løfte fra ham om evig liv i en rettferdig, ny verden. Ja, Jehova har virkelig velsignet de bestrebelser som er blitt gjort for å nå de fremmedspråklige i Aten i nyere tid!

[Bilder på side 16]

Mennesker fra mange land lytter til det gode budskap i Aten