Opp til et fjell som er høyere enn Himalaya
HIMALAYA. Hva tenker du på når du hører dette navnet? Ærefryktinngytende, nedisete fjelltopper som herjes av stormer? Spenningen forbundet med det å erobre jordens høyeste fjell? For de fleste av oss vil det være umulig å bestige Mount Everest, som ligger i fjellkjeden Himalaya i Nepal. I vår tid er det imidlertid mange mennesker i Nepal som går opp til et fjell som er høyere enn Himalaya! Men før vi ser nærmere på ferden opp til dette høye fjellet, skal vi ta en kikk på det lille, men vakre kongedømmet Nepal.
Nepal — kongedømmet i fjellene
Kongedømmet Nepal er et uvanlig land fordi det er et av de få gjenværende monarkiene i verden, og også fordi det ikke er et verdslig, men et religiøst kongedømme. Nepal er den eneste hinduiske staten i verden. De fleste av de 20 millioner innbyggerne er hinduer. Den etniske opprinnelsen til innbyggerne er imidlertid svært variert. De som bor i det nordlige, fjellrike området, er stort sett av tibeto-burmansk opphav, mens de som bor på slettelandet i sør, for det meste har indoarisk bakgrunn. Nepali er landets offisielle språk og morsmålet til omkring 60 prosent av befolkningen. De resterende snakker i alt mer enn 18 forskjellige språk.
Nepal er formet omtrent som et rektangel og strekker seg 880 kilometer fra øst til vest og 200 kilometer fra nord til sør. Den ærefryktinngytende fjellkjeden Himalaya danner grensen i nord, og den omfatter blant annet Mount Everest, verdens høyeste fjelltopp, som er 8848 meter høy, samt åtte andre fjelltopper som er høyere enn 8000 meter. I de sentrale delene av Nepal ligger lavere fjell, innsjøer og daler, og lenger sør, mot grensen til India, er den fruktbare sletten Tarai, det viktigste jordbruksområdet.
Hovedstaden, Katmandu, som ligger i den sentrale delen av landet, er virkelig et eldorado for turistene. Den kan by på flyturer over de majestetiske fjellene, utflukter til naturreservater og mange lokale severdigheter. Nepal blir noen ganger kalt gudenes dal fordi religion spiller en så stor rolle i innbyggernes liv. Det er også religiøse grunner som får millioner av mennesker verden over til å dra opp til det «fjellet» som er høyere enn Himalaya.
For omkring 2700 år siden ble den hebraiske profeten Jesaja inspirert til å forutsi at «i de siste dager skal . . . [Jehovas] tempelberg . . . stå grunnfestet høyt over alle fjell . . . Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell . . . så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’» (Jesaja 2: 2, 3) Her blir den opphøyde, rene tilbedelsen av Jehova, universets Skaper og Suverene Hersker, sammenlignet med et fjell som er høyt hevet over alle andre fjellignende former for tilbedelse. Den rene tilbedelse er hovedtemaet i et verdensomfattende undervisningsarbeid som hjelper rettsindige mennesker til å lære Jehovas veier å kjenne. Hvordan begynte dette arbeidet i Nepal?
Det begynte i det små
En soldat i den britiske hæren under den annen verdenskrig søkte etter den sanne religion. Foreldrene hans var hinduer fra Nepal som hadde konvertert til katolisismen. Da han vokste opp, forstod han hvor uforstandig det var å dyrke religiøse bilder, og han tok avstand fra læresetninger som helveteslæren og begynte å undersøke trosoppfatningene til de protestantiske kirkesamfunnene. Men han var ikke tilfreds.
Så ble han tatt til fange av japanerne i det som den gang var Rangoon i Burma, og da bad han til Gud om at han måtte overleve arbeidsleirens strabaser og få fortsette sin søken etter den sanne tilbedelse. Senere klarte han å flykte fra sine fangevoktere og ble hjulpet av en lærer. Hjemme hos denne læreren fant han brosjyren Hvor er de døde?, som var skrevet av J. F. Rutherford. Han skjønte at den inneholdt sannheten, og da Jehovas vitner besøkte ham i Rangoon i 1947, var han ivrig etter å studere Bibelen sammen med dem. Noen måneder senere ble han døpt, og kort tid etter ble også hans unge kone døpt. De bestemte seg for å reise til India og slo seg ned i Kalimpong i fjelltraktene i nordøst. Her ble de to barna deres født og oppdratt. I mars 1970 flyttet de til Katmandu.
Nepals grunnlov forbød proselyttmakeri. Enhver som ble grepet i å utbre en såkalt fremmed religion, risikerte sju års fengsel, og en som konverterte til en slik religion, kunne bli dømt til tre års fengsel og ilagt en høy mulkt. Derfor måtte man være forsiktig når man forkynte. Å forkynne fra hus til hus innebar å oppsøke et hus og deretter dra til et annet strøk og oppsøke et hus der. Forståelig nok spilte uformell forkynnelse en viktig rolle når det gjaldt å utbre det gode budskap.
Resultatene lot vente på seg. Befolkningen var på ti millioner, så det var lett å bli motløs på grunn av det store distriktet. Sannhetens såkorn ble sådd etter hvert som denne ene familien forkynte for venner, bekjente, arbeidsgivere og kolleger. De holdt regelmessig møter hjemme hos seg og inviterte interesserte til å komme på møtene. I mars 1974 kunne de omsider høste de første fruktene av fire års iherdig planting og vanning og det fra uventet hold.
Da en forkynner kom til et hus, fikk han snakke med en velstående mann som var sekretær for et medlem av kongefamilien. «Snakk med sønnen min,» sa mannen. Sønnen tok imot tilbudet om et bibelstudium. Etter hvert skiftet han jobb. Han jobbet nemlig i et spillekasino. Faren, som var en from hindu, motarbeidet ham. Likevel tok denne unge mannen standpunkt for Jehova. Hva ble resultatet? Senere sluttet faren å motarbeide ham, og flere nære slektninger tok imot Bibelens sannhet. Mannen tjener nå som eldste i den kristne menighet.
Den lille gruppen i Katmandu holdt regelmessig møter i et privat hjem for å holde seg åndelig sterk og for å adlyde Bibelens påbud om ikke å unnlate å komme sammen. Men i det store og hele hadde ikke brødrene mulighet til å komme sammen i større grupper. De som hadde råd, reiste til India på stevner — en lang og dyr reise over fjellene.
For en glederik anledning det var da hele programmet ved områdestevnet ble holdt i det hjemmet der forkynnerne hadde møtene! Fire brødre, deriblant et medlem av Betel-familien i India, tok hånd om hele programmet. Det ble til og med vist et bibelsk skuespill. Hvordan foregikk det? Man hadde tatt lysbilder på en kostymeprøve i India, og så viste man disse lysbildene i Nepal, mens man spilte av lydbåndet med stemmene. Tilskuerne var svært begeistret. Hvor mange var til stede? Atten personer!
Det var begrenset hvor mye hjelp man kunne få i forkynnelsesarbeidet fra Jehovas vitner i andre land. Det var ikke aktuelt å sende misjonærer til landet, og det var heller ikke lett for utlendinger å få seg arbeid. To indiske Jehovas vitner greide imidlertid å få seg arbeid i Nepal ved forskjellige anledninger, og de tilbrakte flere år i Katmandu med å hjelpe til med å bygge opp den nyopprettede menigheten. I 1976 var det 17 forkynnere av Riket i Katmandu. I 1985 bygde brødrene sin egen Rikets sal. Da den var ferdig, begynte de å holde de årlige områdestevnene og andre stevner der regelmessig. Salen var virkelig et senter for den rene tilbedelse i dette avsidesliggende fjellandet.
Økning trass i vanskeligheter
De første årene vakte ikke forkynnelsesarbeidet myndighetenes oppmerksomhet i særlig grad, for det ble utført med stor forsiktighet. Men mot slutten av 1984 begynte de å legge hindringer i veien. En bror og tre søstre ble arrestert og holdt i varetekt i fire dager, før de ble løslatt med beskjed om ikke å fortsette sin virksomhet. I én landsby ble ni personer arrestert mens de studerte Bibelen hjemme hos seg. Seks ble holdt fengslet i 43 dager. Flere andre ble arrestert, men det ble ikke tatt noen rettslige skritt.
Så sent som i 1989 ble alle brødrene og søstrene i en bokstudiegruppe arrestert, holdt i forvaring i tre dager og deretter løslatt. Av og til ble brødrene bedt om å undertegne en erklæring hvor de forpliktet seg til ikke å forkynne. Det nektet de. Noen ble først sluppet på frifot etter at de hadde undertegnet en erklæring hvor de sa at de var villig til å ta konsekvensene dersom de igjen ble tatt for å forkynne.
Trass i slike vanskeligheter fortsatte brødrene nidkjært å forkynne det gode budskap om Riket. I 1985, året etter at myndighetene begynte å gripe inn mot brødrene, var det for eksempel en økning på 21 prosent i antall forkynnere. De 35 forkynnerne brukte gjennomsnittlig 20 timer i måneden til å snakke med andre om den rene tilbedelse.
Etter hvert begynte det å skje politiske forandringer i Nepal. Forskjellige tjenestemenn skjønte litt etter litt at Jehovas vitner ikke utgjorde noen trussel. Deres bibelske undervisningsarbeid hadde faktisk en fin, oppbyggende virkning på folk og gjorde dem til bedre borgere. Myndighetene så at ærlighet, hardt arbeid og en rettskaffen, moralsk oppførsel ble holdt fram som grunnleggende krav til tilbedere av Jehova.
Det ble avlagt et fint vitnesbyrd da en kvinne som tidligere hadde vært en from hindu, ble et av Jehovas vitner og nektet å ta imot blodoverføring. Legene var imponert over hvor resolutt og velinformert hun var. Denne kvinnen hadde lært sannheten å kjenne ved hjelp av brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Trass i at familien motarbeidet og latterliggjorde henne, ble hun døpt i 1990 i en alder av nesten 70 år. Senere brakk hun benet, og fordi det også oppstod andre komplikasjoner, måtte hun gjennomgå en større operasjon. I to uker utholdt hun press fra leger og slektninger som ville ha henne til å ta imot blod. Til slutt gjennomgikk hun en vellykket operasjon uten bruk av blod. Selv om denne trofaste søsteren er bevegelseshemmet, sitter hun ved porten sin hver morgen og inviterer forbipasserende til å sette seg ned og høre et glederikt, godt budskap.
Nepal i dag
Hvordan er det i Nepal i dag? Jehovas vitner nyter godt av et stort mål av frihet til å tilbe, slik deres brødre gjør verden over. Siden den gang da et par symbolske fjellklatrere sluttet seg til dem som gikk opp til den sanne tilbedelses fjell, har et økende antall mennesker sagt: «Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell.» I 1989 var det gjennomsnittlig 43 hver måned som tok del i forkynnelsesarbeidet, og 204 var til stede ved høytiden til minne om Kristi død det året.
Som lovt begynte så Jehova å sette fart i innsamlingen av sannhetssøkende mennesker til hans hus. (Jesaja 60: 22) For ikke lenge siden ble det opprettet enda en menighet i Katmandu, og det er nå to isolerte grupper utenfor hovedstaden. I april 1994 var det 153 kristne som rapporterte forkynnelse — og det utgjør en økning på 350 prosent på mindre enn fem år. De ledet 386 hjemmebibelstudier med interesserte. På minnehøytiden i 1994 vakte det stor glede at det var 580 til stede. På en spesiell stevnedag var det 635 tilhørere som fylte stevnelokalet, og 20 ble døpt. Den store økningen Jehovas vitner gleder seg over jorden over, gjelder derfor også det lille landet Nepal.
De senere år er det blitt trykt mye mer litteratur på nepali, og det har hjulpet ydmyke mennesker til å få et fast grep om sannheten. Oversettere som har fått opplæring i oversettelsesteknikk og bruk av datautstyr på avdelingskontoret i India, tjener nå på heltid i Katmandu. Nepals teokratiske fjellklatrere er utstyrt med tanke på å gjøre nye framskritt.
Opp til et fjell som er høyere enn Himalaya
Du kan også glede deg over å dra opp til et fjell som er høyere enn Himalaya. Når du gjør det, vil du ikke bare slutte deg til mennesker fra Nepal, men også til millioner «av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål». (Åpenbaringen 7: 9) Sammen med dem vil du bli opplært av Ham som har skapt majestetiske fjell som dem i Nepal. Du vil få oppleve at Skaperen ’skifter rett’, og du vil kunne se fram til å få leve for evig på en renset og forskjønnet jord. — Jesaja 2: 4.
[Kart på side 24]
(Se den trykte publikasjonen)
Katmandu
Mount Everest
[Bilde på side 25]
Utenfor Rikets sal i Katmandu
[Bilde på side 26]
Mange nepalere har stort utbytte av et bibelstudium