Ingen passiv pensjonisttilværelse!
«INGEN PASSIV PENSJONISTTILVÆRELSE HER I GÅRDEN!» Dette uttrykker stemningen i et spesielt hjem i Tokyo, slik du vil oppfatte den hvis du kommer på besøk. En familie som består av 22 menn og kvinner med en gjennomsnittsalder på 70 år, bor i dette hjemmet. De er ikke bundet sammen med blodets bånd, men av en felles interesse — misjonærtjenesten. De har holdt ut som heltidsforkynnere i til sammen 1026 år! De tre eldste i denne familien ble født i 1910. Sju av dem begynte i heltidstjenesten da de var tenåringer. Ni av dem har vært vitne til den framgang forkynnelsen av Riket har hatt i Japan, helt siden den kom i gang like etter den annen verdenskrig. — Jesaja 60: 22.
Det er en glede å besøke denne bygningen på seks etasjer som tidligere huset Vakttårnets avdelingskontor, særlig på grunn av den ånd, den framherskende innstilling, som preger de misjonærene som bor der. De fleste av dem har sine fysiske begrensninger på grunn av alderen og dårlig helse, men ingen av disse åndelige krigerne er innstilt på å legge opp. De japanske vitnene har pusset opp hele bygningen for dem og innredet en Rikets sal i underetasjen og installert personheis.
Det som gjør dem lykkelige
Disse misjonærene har vært i sitt tildelte distrikt i så mange år at de føler seg hjemme der. En av de eldste av dem sier: «Da jeg reiste tilbake til Australia for å overvære områdestevnet i sommer, var jeg klar til å reise hjem igjen etter to uker.» De elsker de menneskene de tjener, og har utviklet en sterk hengivenhet for dem. Alle misjonærene synes det er hyggelig å få brev og telefoner som minner dem om tidligere virksomhet.
Alt dette er en følge av en iherdig tjeneste. Misjonærenes kjærlighet til Jehova har ansporet dem til å forkynne hans Ord med iver under forskjellige forhold. (Jevnfør 2. Timoteus 4: 2.) Vera MacKay, som har tjent i Japan i 37 år, sier: «Vi har lært oss å finne glede i selve tjenesten for Jehova. Hvis vi kommer til en dør og ingen lukker opp, så er vi der likevel for å forkynne om Jehova.»
Tolv av disse misjonærene har aldri vært gift, men de er lykkelige over å kunne tjene Herren uten at noe distraherer dem. (1. Korinter 7: 35) Gladys Gregory, som har tjent som misjonær i 43 år, er en av dem. Hun sier: «For å kunne ha større frihet til å tjene Jehova begynte jeg i pionertjenesten og gikk deretter på Gilead [Selskapet Vakttårnets bibelskole] og så ut i misjonærtjenesten. Uten å ha avgitt noe løfte i denne retning har jeg fortsatt å være enslig, og i likhet med mange venner har jeg aldri angret på det.»
De har vært villige til å tilpasse seg
Enkelte mennesker blir sta når de blir eldre, men misjonærene har vært villige til å tilpasse seg. Lois Dyer, Molly Heron og Lena og Margrit Winteler var før i et mindre misjonærhjem i et boligstrøk i Tokyo. De bodde der i over 20 år og ble knyttet til folk i dette strøket. Søstrene Winteler hadde 40 mennesker de besøkte på sine bladruter, og Molly og Lois hadde 74 på sine. Så ble de anmodet av Selskapet om å flytte til det seksetasjes misjonærhjemmet midt i Tokyo. «Jeg var skuffet og lei meg til å begynne med,» forteller Lena. Men som alltid tidligere tilpasset de seg sin nye oppgave. Hva føler de nå? Lena sier: «Vi er meget lykkelige. Nå har vi to Betel-brødre som lager mat til oss og holder det rent her. Vi blir tatt godt hånd om.» De er alle enige med Lois, som sier: «Den kjærlige måten Jehovas organisasjon sørger for oss på, hjelper oss til å holde det gående.»
Norrine Thompson tilpasset seg også de nye forholdene. Hun forteller: «I 15 år hadde jeg den glede å følge med min mann [som opprinnelig var fra New Zealand] i områdetjenesten da hele Japan var ett område.» Men mannens helse sviktet, og hun møtte den største prøvelsen hun har vært igjennom i hele sitt liv — det at han døde for 18 år siden. Hun sier videre: «Det som hjalp meg til å fortsette i misjonærgjerningen den gangen, var den kjærlighet brødrene over hele Japan viste meg, og det at jeg bad og holdt meg travelt opptatt i tjenesten.»
Utholdenhet under sykdom
«De fleste har problemer av en eller annen art med helsen, men de holder humøret oppe, og deres ønske om å tjene kommer tydelig til uttrykk,» sier Albert Pastor, som er misjonærhjemmets tilsynsmann. Misjonærene er under medisinsk tilsyn av en lege og hans kone, som er sykepleier.
Elsie Tanigawa, som gikk i Gileads ellevte klasse, mistet plutselig synet på venstre øye en dag for omkring tre år siden. Fire måneder senere sviktet synet også på det høyre øyet. «Det hender jeg blir litt nedfor fordi jeg ikke kan tjene på samme måte som før. Men takket være all den gode hjelpen fra Selskapet og min partner og andre fortsetter jeg å finne glede i tjenesten for Jehova,» sier Elsie.
Shinichi Tohara og hans kone, Masako, som gikk i samme klasse som Elsie på Gilead, har erfart mange prøvelser på grunn av sviktende helse i de senere år. Shinichi, som er en dyktig foredragsholder, synes det er en stor utfordring at han ikke lenger kan se notatene sine fordi synet er blitt dårlig. Han har gjennomgått både større og mindre operasjoner i de senere år, men øynene hans lyser når han forteller om en 90 år gammel mann som han nå studerer Bibelen med.
Selv om disse misjonærene har sin «torn i kjødet», ser de på sine svakheter på samme måte som apostelen Paulus, som sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.» (2. Korinter 12: 7—10) Og de er virkelig sterke. De er oppe til drøftelsen av dagsteksten hver dag klokken sju. Når de har spist frokost, går alle som fysisk sett er i stand til det, ut til formiddagens felttjeneste.
Richard og Myrtle Shiroma er blant dem som går regelmessig ut i tjenesten. Myrtle har hatt flere slag fordi hun begynte å få arteriosklerose i hjernen i 1978, men hun fulgte sin mann i reisetjenesten til november 1987. Richard, som nå selv er 70 år, hjelper Myrtle med alt. Han står opp klokken fem, hjelper henne ut av sengen, bader henne, kler på henne, tar på henne make-up og mater henne med skje. Så kjører han henne ut i rullestol og tar henne med i felttjenesten hver formiddag. De går fra hus til hus en times tid og forkynner etterpå for folk på bussholdeplasser. Myrtle kan ikke lenger snakke, men de siste ordene hun sa, var dendo, dendo, som er japansk og betyr «forkynne, forkynne».
Deres datter Sandra Sumida har flyttet inn på misjonærhjemmet for å hjelpe dem. Sandra har nettopp mistet sin kjære mann i et hjerteanfall. Hun setter pris på den vennlighet Selskapet Vakttårnet har vist ved å kalle henne tilbake til Japan fra Guam, hvor hun var misjonær sammen med sin mann. Hun sier: «Jeg følte alltid at jeg ikke fikk gjort så mye for mine foreldre fordi jeg var på Guam. Min søster Joanne tok seg av dem her i hjemmet. Da denne muligheten bød seg, ble jeg glad. Det å føle at det er behov for meg her, har vært en god terapi for meg siden mannen min døde så plutselig.»
Fremdeles et senter for virksomhet
Selv om misjonærene føler at alderen tynger, nekter de å oppgi sin misjonærånd. (Salme 90: 10; Romerne 5: 12) Jerry og Yoshi Toma, som var blant de første som kom til Japan etter å ha gjennomgått Gilead-skolen, virker fremdeles i byens sentrale forretningsstrøk, Shibuya. Yoshi forteller: «Da vi kom til den toetasjes bygningen som stod her i 1949, gikk vi fra tilfluktsrom til tilfluktsrom. Nå er Tokyo blitt en metropol. Vi er gamle og klarer ikke så mye som før. Men når vi kommer hjem fra forkynnelsesarbeidet, føler vi oss så forfrisket.»
Lillian Samson har vært misjonær i Japan i 40 år og har stor glede av sin tjeneste. «Jeg hjelper nå en 80 år gammel kvinne som studerte sammen med min misjonærpartner, Adeline Nako, som nå er tilbake på Hawaii for å ta seg av sin syke mor. Denne kvinnen ble nylig en Rikets forkynner etter å ha overvunnet problemet med fedredyrkelse. Hun gikk til templet og sa til prestens kone: ’Jeg har gått over til kristendommen.’» Når Lillian erfarer slike gleder, er det forståelig at hun aldri har angret på at hun sluttet i sitt verdslige arbeid og begynte som pioner da hun var 19 år gammel.
Ruth Ulrich og Martha Hess har vært misjonærpartnere i over 45 år, og de har hatt dette misjonærhjemmet som base i 35 år. De er vel etablert i distriktet. En kretstilsynsmann sa en gang til Martha: «Kan jeg få låne ansiktet ditt når jeg går fra dør til dør?» Folk kjente Marthas ansikt og rakte hånden ut etter bladene, mens kretstilsynsmannen måtte anstrenge seg hardt for å få i gang samtaler.
En kvinne som Ruth besøker på sin bladrute, er så syk at hun ikke kan lese. Men denne kvinnen tar fortsatt imot bladene og ville også gjerne ha boken Menneskets søken etter Gud. Ruth lurte på om hun skulle fortsette å levere bladene, siden det virket som om det ikke var noen som leste litteraturen. Men en dag kom kvinnens mann bort til Ruth med Menneskets søken etter Gud og sa: «Dette er en utmerket bok. Jeg har lest den fra perm til perm to ganger.» Ruth opprettet et bibelstudium med ham og hans kone.
Dette misjonærhjemmet trekker også til seg interesserte mennesker. En kveld kom en ung mann til hjemmet og sa: «Jeg forstår det slik at jeg kan få hjelp til å lære om Bibelen hvis jeg kommer hit.» Det ble opprettet et bibelstudium med ham. Han var kokk på en kinesisk restaurant og arbeidet sammen med en kvinne som hadde vært utstøtt i mange år. Noen blad som ble levert da en forkynner oppsøkte restauranten, havnet på kjøkkenet. Den unge kokken likte dem og begynte å stille det forhenværende vitnet forskjellige spørsmål. Fordi hun ikke kunne svare på dem, oppfordret hun ham til å ta en tur til misjonærhjemmet. Han er nå menighetstjener og pioner. Etter en tid ble den utstøtte kvinnen gjenopptatt i menigheten, og til slutt ble hun også alminnelig pioner.
Alle misjonærene i hjemmet setter stor pris på det Jehova har gjort for dem. De er kommet fra Australia, Canada, Hawaii, Sveits og USA, og elleve av dem har gått i misjonærskolen Gileads ellevte klasse eller enda tidligere klasser. De har vært vitne til den framgang Rikets gjerning har hatt i Japan, og føler det samme som David da han sa: «Ung har jeg vært, og nå er jeg gammel, men aldri har jeg sett at en rettferdig mann var forlatt, eller at hans barn var på leting etter brød.» (Salme 37: 25) I takknemlighet for Guds kjærlige omsorg er disse misjonærene fast besluttet på at de ikke skal innstille sin virksomhet, men fortsette å tjene Jehova.