Jesu mirakler — historie eller myter?
«I den fjerde nattevaktsperiode kom han til dem, gående på sjøen.» — Matteus 14: 25.
FOR millioner av mennesker rundt omkring i verden er troen på at Jesus Kristus utførte mirakler, nesten like viktig som troen på Gud selv. Evangelieskribentene — Matteus, Markus, Lukas og Johannes — beskriver omkring 35 av Jesu mirakler. Men det framgår av deres beretninger at han utførte mange flere overnaturlige gjerninger. — Matteus 9: 35; Lukas 9: 11.
Disse miraklene var ikke noe han arrangerte for å underholde folk. De hadde avgjørende betydning i forbindelse med Jesu påstand om at han var Guds Sønn, den lenge ventede Messias. (Johannes 14: 11) Moses hadde utført mirakuløse tegn da han trådte fram for israelittene mens de var i trelldom. (2. Mosebok 4: 1—9) Siden det var blitt profetert at Messias skulle være større enn Moses, ville det logisk nok også bli ventet at Messias ved et eller annet tegn skulle godtgjøre at han hadde Guds støtte. (5. Mosebok 18: 15) Bibelen omtaler derfor Jesus som «en mann som offentlig ble vist dere [jødene] av Gud ved kraftige gjerninger og varsler og tegn». — Apostlenes gjerninger 2: 22.
Tidligere godtok folk stort sett uten forbehold Bibelens ord om at Jesus utførte mirakler. Men i de senere tiår har mange rettet et kritisk søkelys mot evangelieberetningene. Lloyd Graham har skrevet en bok hvor han omtaler Bibelens beretning om at Jesus gikk på vannet. Han går så langt at han sier: «Man skal være temmelig uvitende for å tro på denne beretningen i bokstavelig forstand, men det gjør likevel bokstavelig talt millioner av mennesker. Og så lurer vi på hva som er galt med vår verden. Hvilken bedre verden kan du vente når uvitenheten er så stor?» — Deceptions and Myths of the Bible.
Umulig?
Men en slik kritikk er ikke rimelig. Et leksikon definerer et mirakel som «en begivenhet som ikke kan forklares ved hjelp av de kjente naturlover». (The World Book Encyclopedia) Etter den definisjonen ville farge-TV, mobiltelefoner og bærbare datamaskiner ha blitt betraktet som mirakler for bare 100 år siden. Er det rimelig å påstå dogmatisk at noe ikke er mulig bare fordi vi ikke kan forklare det ved hjelp av menneskenes nåværende vitenskapelige kunnskaper?
Tenk også over følgende: «Det nye testamente» ble opprinnelig skrevet på gresk, og det ordet i den greske grunnteksten som er oversatt med «mirakel», er dyʹna·mis — et ord hvis grunnbetydning er «kraft». Det blir også gjengitt med «kraftige gjerninger» og «evne». (Lukas 6: 19; 1. Korinter 12: 10; Matteus 25: 15) Ifølge Bibelen var Jesu mirakler en tilkjennegivelse av «Guds veldige makt». (Lukas 9: 43) Ville det være umulig for en allmektig Gud å utføre slike gjerninger når vi tenker på «den veldige dynamiske kraft» han er i besittelse av? — Jesaja 40: 26, NW.
Vitnesbyrd om pålitelighet
En grundig undersøkelse av de fire evangelieberetningene gir oss ytterligere vitnesbyrd om deres troverdighet. For det første skiller de seg tydelig ut fra eventyr og legender. Tenk for eksempel på de falske historiene om Jesus som sirkulerte i århundrene etter hans død. I det apokryfiske «Tomasevangeliet» heter det: «Da denne gutten Jesus var fem år gammel . . . gikk han gjennom landsbyen, og en gutt løp og støtte bort i skulderen hans. Jesus ble irritert og sa til ham: ’Du skal ikke komme lenger på din vei’, og barnet falt øyeblikkelig sammen og døde.» Det er ikke vanskelig å se at denne historien bygger på fri fantasi. Det ubalanserte og ondsinnete barnet som er beskrevet her, har for øvrig ingen likhet med Bibelens Jesus. — Se Lukas 2: 51, 52.
La oss nå se på de autentiske evangelieberetningene. De er fri for overdrivelser og bærer ikke preg av å være oppdiktet. Jesus utførte mirakler som en reaksjon på et reelt behov, ikke for å tilfredsstille tilfeldige luner. (Markus 10: 46—52) Jesus benyttet aldri sine evner til å skaffe seg selv fordeler. (Matteus 4: 2—4) Og han benyttet dem aldri for å vise seg. Da den nyfikne kong Herodes ønsket å få se Jesus gjøre et mirakuløst «tegn» for ham, unnlot Jesus å svare ham. — Lukas 23: 8, 9.
Jesu mirakler skiller seg også sterkt ut fra de handlinger som blir utført av profesjonelle illusjonister og magikere og slike som driver helbredelse ved bønn. Hans kraftige gjerninger var alltid til ære for Gud. (Johannes 9: 3; 11: 1—4) Hans mirakler ble utført helt uavhengig av følelsesbetonte ritualer, magiske besvergelser, prangende oppvisninger og hypnose. Da Jesus møtte den blinde tiggeren Bartimeus som ropte: «Rabbuni, la meg få synet igjen», sa Jesus ganske enkelt til ham: «’Gå, din tro har gjort deg frisk.’ Og straks fikk han synet igjen.» — Markus 10: 46—52.
Evangelieberetningene viser at Jesus gjorde sine kraftige gjerninger uten å benytte seg av rekvisitter og spesielle scenearrangementer og lyseffekter. De skjedde offentlig, ofte i påsyn av mange øyenvitner. (Markus 5: 24—29; Lukas 7: 11—15) Jesus skiller seg fra dem som forsøker å helbrede ved bønn i vår tid, ved at det aldri forekom at han ikke klarte å helbrede noen fordi en som var syk, angivelig manglet tro. I Matteus 8: 16 står det: «Han leget alle som hadde det vondt.»
Forskeren Arthur Pierson sier følgende om Kristi mirakler i sin bok “Many Infallible Proofs:” The Evidences of Christianity: «Deres antall, det at de helbredelsene han utførte, skjedde så spontant og fullstendig, og det at det aldri forekom et eneste mislykket forsøk, ikke engang på å oppvekke døde, gjør at disse miraklene står uendelig fjernt fra de påståtte underne i vår tid og enhver annen tid.»
Bekreftelse fra verdslig hold
Arthur Pierson kommer også med et annet argument til støtte for evangelieberetningene: «Ingen bekreftelse av Bibelens mirakler er mer bemerkelsesverdig enn fiendenes taushet.» Jødenes ledere hadde sterke motiver for å ville bringe Jesus i vanry, men hans mirakler var så velkjente at opponentene ikke torde å benekte dem. Deres eneste utvei var å påstå at disse kraftige gjerningene skyldtes demoniske krefter. (Matteus 12: 22—24) De som skrev jødenes Talmud, fortsatte i flere hundre år etter Jesu død å erkjenne at Jesus hadde mirakuløse evner. Ifølge boken Jewish Expressions on Jesus avviste de ham som en som «praktiserte magi». Ville de ha sagt det hvis det hadde vært den fjerneste mulighet for å kunne avvise Jesu mirakler som myter?
En ytterligere bekreftelse kommer fra kirkehistorikeren Evsebios, som levde i det fjerde århundre. I sin kirkehistorie (The History of the Church From Christ to Constantine) siterer han en viss Quadratus som sendte et brev til keiseren til forsvar for kristendommen. Quadratus skrev: «Vår Frelsers gjerninger kunne alltid iakttas, for de var sanne — de menneskene som var blitt helbredet, og de som var blitt oppreist fra de døde, ble ikke bare sett i det øyeblikk da de ble helbredet eller oppreist, men de var alltid nærværende, slik at man kunne iaktta dem, ikke bare mens Frelseren var blant oss, men lenge etter at han hadde gått bort, ja, noen av dem levde helt fram til min egen tid.» Bibelforskeren William Barclay bemerker: «Quadratus sier at det fram til hans egen tid faktisk var mulig å hente fram mennesker som det var blitt utført mirakler på. Hvis det hadde vært usant, ville ikke noe ha vært lettere for de romerske myndighetene enn å stemple dette som løgn.»
Troen på Jesu mirakler er fornuftig og rasjonell og fullt ut i samsvar med det foreliggende bevismateriale. Men Jesu mirakler er ikke bare død historie. I Hebreerne 13: 8 får vi denne påminnelsen: «Jesus Kristus er den samme i går og i dag og for evig.» Ja, han lever og er nå i himmelen og har evnen til å gjøre bruk av mirakuløse krefter i langt større omfang enn han gjorde da han var på jorden som menneske. Evangelieberetningene om hans mirakler (1) gir de kristne praktisk lærdom i vår tid, (2) åpenbarer fengslende sider ved Jesu personlighet og (3) viser til en tid like foran oss da enda mer oppsiktsvekkende begivenheter vil finne sted.
Den neste artikkelen vil dreie seg om tre velkjente beretninger i Bibelen som kaster lys over disse punktene.