Hvem har skylden?

DET var det første menneske, Adam, som begynte med det. Etter at han hadde syndet, sa han til Gud: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» I virkeligheten sa han: «Det er ikke min skyld!» Den første kvinne, Eva, gjorde det samme. Hun sa: «Slangen lokket meg, og jeg spiste.» — 1. Mosebok 3: 12, 13.

Det at mennesker unnlater å påta seg ansvaret for sine egne handlinger, har altså røtter helt tilbake til Edens hage. Har du noen gang gjort deg skyldig i dette? Når det dukker opp problemer, er du da snar til å skylde på andre? Eller analyserer du situasjonen for å se hvem det egentlig er som har skylden? I det daglige liv er det så lett å gå i den fellen å skyve skylden for våre tabber over på andre og si: «Det er ikke min feil!» La oss se på noen vanlige situasjoner og se hvordan folk ofte reagerer. Og enda viktigere: Tenk over hva du selv ville ha gjort under tilsvarende omstendigheter.

Økonomiske problemer

«Det er ikke min skyld — det skyldes økonomien, uærlige forretningsfolk, de høye levekostnadene,» sier kanskje noen når de har store økonomiske problemer. Men kan de virkelig skylde på disse faktorene? På grunn av usikre omstendigheter har de kanskje gitt seg ut på tvilsomme eller spekulative forretningsforetagender. Noen ganger blir objektiviteten overskygget av grådighet, og plutselig oppdager noen at de er på dypt vann og er et lett bytte for haiene. De glemmer det ordtaket som sier at «hvis noe virker for godt til å være sant, er det vanligvis nettopp det det er». De sluker rått alle råd som de ønsker å høre, og når de så havner i et økonomisk uføre, ser de etter noen å legge skylden på. Det hender dessverre at dette også forekommer innenfor den kristne menighet.

Noen er blitt ofre for svindel og har gjort ufornuftige investeringer; de har for eksempel kjøpt diamanter som aldri har eksistert, finansiert populære TV-programmer som raskt har løpt ut i sanden, eller investert i eiendomsprosjekter som så har gått konkurs. Et overdrevent ønske om å bli rik kan ha fått dem til å glemme Bibelens veiledning om at «de som er bestemt på å bli rike, faller i fristelse og en snare . . . og har gjennomboret seg selv overalt med mange smerter». — 1. Timoteus 6: 9, 10.

Også et ukritisk forbruk kan føre til økonomisk ruin. Noen føler at de bare er nødt til å se ut som modellene i de siste motebladene, reise på dyre ferier, gå ut og spise på fasjonable restauranter og skaffe seg det siste innen «leketøy» for voksne — sportsbiler, motorsykler, båter, kameraer og stereoanlegg. Det er selvfølgelig noen som kan skaffe seg disse tingene med tid og stunder ved å planlegge godt og ved å spare. Men de som har det travelt med å skaffe seg det, kan plutselig oppdage at de sitter i gjeld til oppover ørene. Hvem er det i så fall som har skylden? De har åpenbart ignorert den fornuftige advarselen i Ordspråkene 13: 18: «Den som ikke vil vite av tukt, får fattigdom og skam.»

Skuffelse over barn

«Det er de eldstes feil at barna mine forlot sannheten,» sier kanskje noen foreldre. «De viet ikke barna mine stor nok oppmerksomhet.»

De eldste har riktignok ansvaret for å være hyrder for hjorden og dra omsorg for den, men hva med foreldrene selv? Er de gode eksempler ved å legge for dagen Guds ånds frukt i all sin handel og vandel? Har de holdt et regelmessig familiestudium? Har de vist iver i tjenesten for Jehova og hjulpet barna sine til å forberede seg til tjenesten? Har de vært nøye med hvem barna har vært sammen med?

På lignende måte har foreldre lett for å si om barnas skolearbeid: «Det er lærernes feil at sønnen vår ikke gjorde det bra på skolen. De likte ham ikke. Og det er et lavt faglig nivå på den skolen.» Men har foreldrene hatt god kommunikasjon med skolen? Har de vist interesse for pensumet og skolearbeidet? Har barnet fått beskjed om når leksene skulle gjøres, og har det fått hjelp når det har vært nødvendig? Kan det bakenforliggende problemet være dårlige holdninger eller latskap hos barnet eller hos foreldrene?

I stedet for å skylde på skoleverket bør foreldrene gjøre noe konkret for å sørge for at barna får en riktig innstilling og drar fordel av de mulighetene de har til å lære på skolen; det vil gi mye bedre resultater.

Mangel på åndelig vekst

Av og til hører vi noen si: «Jeg skulle gjerne ha vært sterkere åndelig sett, men det er ikke min feil at jeg ikke er det. De eldste vier meg ikke nok oppmerksomhet. Jeg har ingen venner. Jehovas ånd virker ikke på denne menigheten.» Samtidig er det andre i menigheten som har venner, er glade og fornøyde og gjør fine åndelige framskritt, og menigheten er velsignet med vekst og åndelig framgang. Hvorfor er det da noen som har problemer?

Det er få som ønsker å være nære venner med noen som har en tendens til å være negative og å klage. En skarp, giftig tunge og stadige klager kan være meget nedslående. Det er noen som begrenser sin sosiale omgang med slike personer fordi de ikke ønsker å få svekket sin åndelighet. En som tolker dette som en kald skulder fra menighetens side, begynner kanskje å «streife», først til én menighet, så til en annen, så til en tredje. Akkurat som de dyreflokkene som streifer omkring på de afrikanske slettene, hele tiden er på jakt etter saftigere beiter, er slike kristne «streifere» hele tiden på utkikk etter den riktige menigheten for dem. Så mye lykkeligere de ville ha vært hvis de i stedet hadde sett etter andres gode sider og gått inn for selv å legge for dagen Guds ånds frukt i høyere grad! — Galaterne 5: 22, 23.

Noen gjør dette ved å gå spesielt inn for å snakke med en ny person på hvert møte i Rikets sal og gi vedkommende oppriktig ros for noe som er bra med ham. Det kan dreie seg om hans veloppdragne barn, at han er regelmessig på møtene, at han kommer med godt forberedte kommentarer på Vakttårn-studiet, at han viser gjestfrihet ved å stille hjemmet til rådighet for menighetsbokstudiet og frammøter til felttjenesten, og så videre. Ved å sette deg som mål å se forbi dine kristne brødre og søstres ufullkommenhet vil du helt sikkert oppdage gode egenskaper hos dem. Det vil føre til at du blir godt likt av andre, og du vil oppdage at du ikke mangler lojale venner.

Den mest ytterliggående unnskyldningen

«Det er Guds vilje.» «Det er Djevelens skyld.» Den mest ytterliggående unnskyldningen er nok å klandre enten Gud eller Djevelen for sine egne feil. Det er riktignok sant at Gud eller Satan kan stå bak visse hendelser i vårt liv. Men noen tror at praktisk talt alt som skjer med dem, enten det er godt eller ondt, skyldes en inngripen fra enten Guds eller Satans side, som om ingenting skjedde som følge av deres egne handlinger. «Hvis Gud vil at jeg skal få meg den nye bilen, vil han sørge for at jeg får den.»

Slike mennesker er ofte lettsindige og tar økonomiske og andre beslutninger ut fra den forutsetning at Gud vil redde dem. Hvis deres ubetenksomme handlinger fører til økonomiske eller andre vanskeligheter, skylder de på Djevelen. Å gjøre noe overilt uten først å ’beregne omkostningene’ for så å gi Satan skylden for problemene, eller enda verre, vente at Jehova skal gripe inn, ville ikke bare være formastelig; det ville også være i strid med Bibelens veiledning. — Lukas 14: 28, 29.

Satan prøvde å få Jesus til å tenke slik og ikke ta ansvar for sine handlinger. Matteus 4: 5—7 forteller om den andre av de tre fristelsene: «Så tok Djevelen ham med seg inn i den hellige by, og han stilte ham på templets brystvern og sa til ham: ’Hvis du er en Guds sønn, så kast deg ned; for det står skrevet: «Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, så du aldri skal støte din fot mot en stein.»’» Jesus forstod at han ikke kunne vente at Jehova skulle gripe inn hvis han gjorde noe som helt klart var dumdristig, ja, selvmorderisk, så han svarte: «Det står også skrevet: ’Du skal ikke sette Jehova din Gud på prøve.’»

De som har en tendens til å gi Djevelen eller Gud skylden for sine egne tvilsomme handlinger, har mye til felles med tilhengere av astrologi, som rett og slett erstatter Gud eller Djevelen med stjernene. Ettersom de er helt overbevist om at så å si alt som skjer, skyldes forhold som de ikke rår over, overser de det enkle prinsippet i Galaterne 6: 7: «Hva et menneske enn sår, det skal han også høste.»

Se kjensgjerningene i øynene

Ingen vil bestride at vi lever i en ufullkommen verden. De problemene som er drøftet her, er virkelige nok. Folk vil slå mynt på oss når de får sjansen. Noen arbeidsgivere er urettferdige. Barna kan bli utsatt for dårlig påvirkning. Noen skoler kunne trenge en nivåhevning. De eldste kunne til tider ha vært mer kjærlige og omtenksomme. Men vi må jo erkjenne ufullkommenhetens virkninger og at «hele verden ligger i den ondes makt,» som Bibelen sier. Det er derfor ikke realistisk å tro at alt vil gå glatt for oss hele livet igjennom. — 1. Johannes 5: 19.

Dessuten må vi alle erkjenne at vi selv er ufullkomne og har våre begrensninger, og innse at våre problemer ofte skyldes vår egen lettsindighet. Paulus kom med denne advarselen til de kristne i Roma: «Jeg [sier] til enhver som er blant dere, at han ikke skal tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke.» (Romerne 12: 3) Dette rådet gjelder like mye oss som lever i dag. Når noe går galt for oss, vil vi ikke med én gang følge i våre første foreldres, Adam og Evas, fotspor og si: «Det er ikke min skyld!» I stedet vil vi spørre oss selv: «Hva kunne jeg ha gjort annerledes for å unngå et slikt dårlig utfall? Utviste jeg god dømmekraft i saken, og søkte jeg råd og veiledning fra en fornuftig kilde? Har jeg latt tvilen komme den annen part eller de andre parter i saken til gode, og har jeg tillagt dem gode motiver?»

Hvis vi følger kristne prinsipper og viser god dømmekraft, får vi flere venner og færre problemer. Vi unngår mange unødvendige floker i hverdagen, finner glede i å ha med andre å gjøre og plages ikke av spørsmålet: «Hvem har skylden?»

[Bilder på side 28]

Foreldre kan gjøre mye for å hjelpe barna til å vokse åndelig sett