Tragedien i Rwanda — hvem har skylden?
«Like før overfallsmennene knuste hodet til den 23 år gamle mekanikeren Hitiyise,» forteller U.S.News & World Report, «sa en av dem til ham: ’Du må dø fordi du er en tutsi.’»
HVOR ofte forekom det ikke slike scener i det lille sentralafrikanske landet Rwanda i april og mai måned! På den tiden var det 15 menigheter av Jehovas vitner i og omkring hovedstaden, Kigali, og bytilsynsmannen, Ntabana Eugène, var en tutsi. Han, hans kone, deres sønn og deres ni år gamle datter, Shami, var blant de første som ble slått i hjel da voldsbølgen brøt løs.
Flere tusen rwandere ble myrdet daglig — uke etter uke. I midten av mai rapporterte det ovenfor nevnte nyhetsmagasinet: «I løpet av de siste seks ukene er det blitt drept hele 250 000 mennesker i et folkemord og hevntokt som kan måle seg med Røde Khmer-regimets blodige utrenskninger i Kambodsja i midten av 1970-årene.»
Bladet Time skrev: «Ved en anledning, som brakte tankene hen på Nazi-Tyskland, ble en del barn plukket ut blant en gruppe på 500 rett og slett fordi de lignet på tutsier. . . . Borgermesteren i byen Butare i sør er gift med en tutsi, og han ble stilt overfor et [smertelig] valg av bønder fra hutustammen: Han kunne redde sin kone og sine barn hvis han lot hennes familie — både foreldrene og søsteren — bli drept. Han gikk med på det.»
Seks personer arbeidet ved Jehovas vitners oversettelseskontor i Kigali. Fire av dem var hutuer og to tutsier. De to tutsiene var Ananie Mbanda og Mukagisagara Denise. Da militsen kom til kontoret sammen med plyndrere, ble de rasende over å se at hutuer og tutsier bodde sammen, så de ville drepe Mbanda og Denise.
Emmanuel Ngirente, som er hutu, forteller: «De drog sikringspinnene ut av håndgranatene og truet med å drepe oss siden vi var sammen med fiendene deres. . . . De ville ha en stor sum penger. Vi gav dem alle de pengene vi hadde på oss, men de var ikke fornøyd. Som kompensasjon bestemte de seg for å ta med seg alt de kunne bruke, deriblant en bærbar datamaskin som vi brukte i oversettelsesarbeidet, kopieringsmaskinen, radioene, skoene våre og så videre. Plutselig drog de uten å ha drept noen av oss, men de sa at de ville komme tilbake senere.»
Plyndrerne fortsatte å komme tilbake i dagene som fulgte, og hver gang bad hutubrødrene for livet til de to tutsiene. Da det etter hvert ble for farlig for Mbanda og Denise å bli der, ble det ordnet med at de skulle dra sammen med andre flyktende tutsier til en skole i nærheten. Mbanda og Denise greide å flykte da skolen ble angrepet, og de kom seg forbi flere veisperringer. Ved en veisperring ble imidlertid alle tutsier tatt til side, og Mbanda og Denise ble drept.
Da soldatene kom tilbake til oversettelseskontoret og oppdaget at tutsiene hadde dratt, skamslo de de gjenværende hutuene. Men så ble nabolaget beskutt av en bombekaster, og brødrene klarte å komme seg unna med livet i behold.
Etter hvert som nedslaktingen fortsatte over hele landet, kan så mange som 500 000 mennesker ha mistet livet. Med tiden flyktet mellom to og tre millioner, eller flere, av Rwandas åtte millioner innbyggere fra sine hjem. Mange av dem søkte tilflukt i nabolandene Zaïre og Tanzania. Flere hundre Jehovas vitner ble drept, og mange andre var blant dem som flyktet til leirer utenfor Rwanda.
Hva var det som utløste en slik historisk nedslakting og masseflukt? Kunne det ha vært unngått? Hvordan var situasjonen før volden brøt løs?
Hutuene og tutsiene
Både Rwanda og nabolandet Burundi er befolket av hutuer, et kortvokst, tettbygd bantufolk, og av tutsier, som vanligvis er høyere og mer lyshudet. Tutsiene er også kjent som watutsier. Hutuene utgjør omkring 85 prosent av befolkningen i begge landene, mens tutsiene utgjør 14 prosent. Man kjenner til sammenstøt mellom folkegruppene så langt tilbake som til 1400-tallet. Men de har for det meste bodd fredelig sammen.
«Vi pleide å bo fredelig sammen,» sa en 29 år gammel kvinne om de 3000 hutuene og tutsiene i landsbyen Ruganda noen få kilometer øst for Zaïre. Men i april ble nesten alle tutsiene utslettet av gjenger av hutuer som var ute på drapstokt. The New York Times fortalte:
«Situasjonen i denne landsbyen gjenspeiler situasjonen i Rwanda som et hele: Hutuene og tutsiene levde side om side, giftet seg med hverandre og brydde seg ikke om eller visste ikke hvem som var hutu, og hvem som var tutsi.
Så skjedde det noe. I april gikk flokker av hutuer landet over amok og drepte alle tutsier de kunne finne. Da nedslaktingen begynte, flyktet tutsiene til kirkene for å søke ly, men pøbelflokkene fulgte etter og gjorde tilfluktsstedene til blodige kirkegårder.»
Hva hadde utløst myrderiene? Det var dødsfallet til presidentene i Rwanda og Burundi, som begge var hutuer. De omkom i en flystyrt ved Kigali den 6. april. Denne hendelsen gav på en eller annen måte støtet til nedslaktingen av tutsiene og også av enhver hutu som kunne mistenkes for å sympatisere med dem.
Samtidig ble krigen mellom opprørsstyrkene — den tutsidominerte geriljaen RPF (Rwandas Patriotiske Front) — og de hutudominerte regjeringsstyrkene intensivert. I juli beseiret RPF regjeringsstyrkene og tok kontrollen over Kigali og mesteparten av landet for øvrig. I begynnelsen av juli flyktet så hundretusener av hutuer fra landet i frykt for hevnaksjoner.
Hvem har skylden?
Da en bonde som er tutsi, ble spurt om hvorfor volden plutselig brøt ut i april, sa han: «Det skyldtes dårlige ledere.»
Det er sant at politiske ledere i århundrenes løp har spredt løgner om sine fiender. Under ledelse av «denne verdens hersker», Satan Djevelen, har verdslige politikere fått undersåttene sine til å kjempe mot og drepe folk fra andre raser, stammer og nasjoner. (Johannes 12: 31; 2. Korinter 4: 4; 1. Johannes 5: 19) Det har ikke vært annerledes i Rwanda. The New York Times sa: «Politikerne har gjentatte ganger prøvd å skape etnisk lojalitet og etnisk frykt — i hutuenes tilfelle med tanke på å beholde regjeringsmakten og i tutsienes tilfelle med tanke på å samle støtte til opprørsbevegelsen.»
Siden folkeslagene i Rwanda er nokså like på mange måter, skulle man aldri tro at de ville hate og drepe hverandre. «Hutuene og tutsiene snakker samme språk og følger stort sett de samme tradisjonene,» skrev journalisten Raymond Bonner. «Etter mange generasjoner med blandingsekteskap er de fysiske ulikhetene mellom de høye og slanke tutsiene og de mindre og tettvokste hutuene blitt utjevnet i så høy grad at rwanderne ofte er usikre på hvorvidt noen er hutu eller tutsi.»
De siste månedenes trommeild av propaganda har hatt en utrolig virkning. Alex de Waal, som er leder for gruppen African Rights (afrikanske rettigheter), sa: «Bøndene i de områdene som er blitt erobret av RPF, sies å være forbauset over at tutsisoldatene ikke har horn og hale og øyne som lyser i mørket — det får de nemlig høre i de radiosendingene de lytter til.»
Det er ikke bare politiske ledere som er med på å forme folks tankegang, men også religiøse ledere. Hva er de viktigste religionene i Rwanda? Er de også skyld i tragedien?
Religionens rolle
The World Book Encyclopedia (1994) sier følgende om Rwanda: «De fleste tilhører den romersk-katolske kirke. . . . Den romersk-katolske kirke og andre kristne kirkesamfunn driver de fleste barne- og ungdomsskolene og de videregående skolene.» Avisen National Catholic Reporter kalte faktisk Rwanda «et land hvor 70 prosent av befolkningen er katolikker».
Den engelske avisen The Observer trekker fram bakgrunnen for den religiøse situasjonen i Rwanda og sier: «Da kirkene sloss om å få kontrollen over skoleverket i 1930-årene, favoriserte katolikkene overklassen, som for det meste var tutsier, mens protestantene allierte seg med de undertrykte hutuene, som var i flertall. Hutuene tok makten i 1959 og ble snart støttet av både katolikkene og protestantene. Den protestantiske støtten til hutuene er fremdeles svært omfattende.»
Har da protestantiske kirkeledere fordømt massakrene? The Observer svarer: «To geistlige [anglikanere] ble spurt om de hadde fordømt de drapsmennene som hadde fylt Rwandas kirker med lik av halshogde barn.
De nektet å svare. De unnvek spørsmålene og hisset seg opp. Stemmene ble høyere og høyere, og den dype roten til krisen i Rwanda kom for dagen — de mest framstående medlemmene av den anglikanske kirke hadde opptrådt som løpegutter for politiske herrer som hadde forkynt mord og fylt elvene med blod.»
Kristenhetens kirkesamfunn i Rwanda er slett ikke annerledes enn kirkene andre steder. Den britiske brigadegeneralen Frank P. Crozier sa for eksempel om kirkenes støtte til politiske ledere under den første verdenskrig: «De kristne kirkesamfunn er de ypperste midler vi har til å få i stand blodsutgytelser, og vi har benyttet oss flittig av dem.»
Ja, de religiøse lederne har en stor del av skylden for det som har hendt. National Catholic Reporter for 3. juni 1994 skrev: «Paven sa at stridighetene i det afrikanske landet er blitt ’et veritabelt folkemord som til og med katolikker dessverre må ta sin del av skylden for’.»
Kirkene har tydeligvis sviktet når det gjelder å undervise folk i sanne kristne prinsipper, som er basert på skriftsteder som Jesaja 2: 4 og Matteus 26: 52. En prest beklaget seg til den franske avisen Le Monde: «De slakter hverandre ned og glemmer at de er brødre.» En annen prest i Rwanda innrømmet: «Kristne er blitt drept av andre kristne etter 100 år med prekener om kjærlighet og tilgivelse. Vi har sviktet.» Le Monde spurte: «Hvordan kan man unngå å tenke på at de tutsiene og hutuene som slåss i Burundi og Rwanda, er blitt undervist av de samme kristne misjonærene og har gått i de samme kirkene?»
Sanne kristne er annerledes
Sanne etterfølgere av Jesus Kristus adlyder hans påbud om å «elske hverandre». (Johannes 13: 34) Kan du tenke deg at Jesus eller en av hans apostler ville ta en machete og hakke en eller annen til døde? Slike forbryterske nedslaktinger identifiserer mennesker som «Djevelens barn». — 1. Johannes 3: 10—12.
Jehovas vitner tar aldri del i kriger, revolusjoner eller andre konflikter som blir støttet av denne verdens politikere, som står under ledelse av Satan Djevelen. (Johannes 17: 14, 16; 18: 36; Åpenbaringen 12: 9) Jehovas vitner viser i stedet hverandre ekte kjærlighet. Under massakrene var derfor Jehovas vitner som var hutuer, villige til å sette livet på spill for å beskytte dem av deres brødre som var tutsier.
Slike tragedier som de som har inntruffet i Rwanda, bør ikke komme overraskende på oss. I Jesu profeti om «avslutningen på tingenes ordning» forutsa han: «Da skal de . . . drepe dere.» (Matteus 24: 3, 9) Jesus har imidlertid lovt at han vil huske på trofaste mennesker i de dødes oppstandelse. — Johannes 5: 28, 29.
Fram til da er Jehovas vitner i Rwanda og overalt ellers fast bestemt på å fortsette å vise at de er Kristi disipler, ved å elske hverandre. (Johannes 13: 35) Deres kjærlighet utgjør et vitnesbyrd selv i en slik kritisk situasjon, noe rapporten «Jehovas vitner i flyktningleirer» viser. Vi bør alle huske hva Jesus sa i sin profeti: «Den som har holdt ut til enden, han skal bli frelst.» — Matteus 24: 13.
[Ramme på side 29]
JEHOVAS VITNER I FLYKTNINGLEIRER
Omkring 4700 Jehovas vitner og slike som var sammen med dem, oppholdt seg i flyktningleirer i juli i år. I Zaïre var det 2376 i Goma, 454 i Bukavu og 1592 i Uvira. I Tanzania var det dessuten omkring 230 i Benaco.
Det var ikke lett å komme seg fram til flyktningleirene. En menighet på 60 Jehovas vitner prøvde å krysse Rusumo-broen, som er en hovedrute til flyktningleirene i Tanzania. Da de ikke fikk lov til å passere broen, gikk de langs elvebredden i en uke. Så bestemte de seg for å prøve å krysse elven i kanoer. Det lyktes, og etter noen dager kom de trygt fram til leiren i Tanzania.
Jehovas vitner i andre land organiserte store hjelpesendinger. Franske vitner samlet inn over hundre tonn klær og ni tonn sko, i tillegg til matforsyninger og medisiner, og sendte alt sammen til de nødstilte områdene. Men det første brødrene i flyktningleirene spurte etter, var ofte bibler eller bladene Vakttårnet og Våkn opp!
Mange utenforstående ble imponert over den kjærlighet Jehovas vitner i Zaïre og Tanzania la for dagen når de besøkte og hjalp sine hjemløse brødre. Andre flyktninger sa: «Dere har fått besøk av folk fra deres religion, men vi har ikke sett noe til prestene våre.»
Jehovas vitner ble kjent i leirene, og det skyldtes for det meste deres enhet, orden og kjærlige innstilling. (Johannes 13: 35) Det er interessant å merke seg at det tok Jehovas vitner i Benaco i Tanzania bare 15 minutter å finne sine medkristne blant omkring 250 000 flyktninger i leiren.