Flyktninger, men lykkelige tjenere for Gud
KRIG, hungersnød, katastrofer og uroligheter. For noen er dette bare overskrifter i nyhetene. For mange andre er det en del av dagliglivets realiteter. I og med at Jehovas vitner er et verdensomfattende samfunn av kristne, er de fullt klar over at hver gang en krig bryter ut, og hver gang det skjer en naturkatastrofe, kan noen av dem som tilhører deres internasjonale brorskap, bli rammet. Når folk i sin alminnelighet må flykte for å berge livet, kan det være at også våre brødre må gjøre det.
I flere år har Jehovas vitner i en rekke land i Afrika måttet utholde slike forhold. Mange av dem har vært nødt til å pakke sammen det de kunne klare å bære, og søke tilflukt et annet sted. Noen har hatt et eller annet transportmiddel, kanskje en sykkel, men de fleste har måttet gå og gå og gå i flere dager eller uker for å komme til bestemmelsesstedet.
Ett sted som noen har flyktet til, er den lille byen Mboki i Den sentralafrikanske republikken. I årenes løp har menn og kvinner, både unge og gamle, strømmet dit i tusentall. Blant dem har det vært en god del av våre kristne brødre og søstre, sammen med noen interesserte. Deres medkristne ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Bangui, hovedstaden i Den sentralafrikanske republikken, var selvfølgelig veldig interessert i å komme i kontakt med disse flyktningene og sørge for at de fikk hjelp. Fem ganger sendte Selskapet en bror med penger, mat, klær og medisiner som Jehovas vitner i Bangui, omkring 110 mil borte, hadde gitt som gave. Selv om de som gav denne sjenerøse hjelpen, selv hadde lite materielt sett, gjorde de med glede det de kunne.
Reisen til Mboki
Brødrene ved avdelingskontoret ville gjerne finne ut hva som ellers kunne gjøres, og hvordan flyktningene kunne hjelpes åndelig sett. Så min kone og jeg drog av gårde i en firehjulsdrevet Land Cruiser sammen med Symphorien, som er spesialpioner, og hans kone. Symphorien kjente veien godt, og så snakker han azande, et av de språkene som flyktninger i Mboki snakker. Det tok oss fire lange dager å komme dit.
De siste 40 milene kjørte vi gjennom et vakkert område, et kupert landskap med kjempestore baobabtrær. Nå og da kjørte vi forbi små landsbyer. På denne veistrekningen telte min kone nøyaktig 50 broer. Mange av dem var i en veldig dårlig forfatning, og noen var umulig å krysse. Vi reparerte noen broer med stokker og råtne grener, satte den firehjulsdrevne bilen i lavgir, bad en bønn og kjørte meget forsiktig over. Hvis det var en liten landsby i nærheten, kom det gjerne noen barn løpende for å hjelpe — mot litt betaling. Det overrasket oss at de alltid fant tømmer og bord fra broen i det høye gresset og under busker i nærheten. Det fikk oss til å lure på om materialene var blitt fjernet fra broen og gjemt der med tanke på kunder som trengte hjelp.
Tre ganger takket vi nei til hjelpen fra barna, fordi broene så så skrøpelige ut at vi ikke tok sjansen på å krysse dem. Vi kjørte derfor av veien, ned i elven, over noen steiner, opp igjen og så tilbake til veien. Vi var glad for at det var i tørketiden, for ellers ville det ikke ha vært mulig for oss å gjøre turen, hvis vi da ikke hadde hatt helikopter!
Hvordan ville det være i Mboki? Det tenkte vi ofte på mens vi kjørte på en endeløs piste — et fransk ord som brukes i Den sentralafrikanske republikken om en vei eller et spor som består av sand, store steiner og pukk, og dessuten tusenvis av hull.
Den fjerde dagen, like over middag, pekte Symphorien på noen gresshytter omgitt av papayatrær og kassavaåkrer. «Voilà! Her begynner Mboki,» ropte han. Vi ble ganske overrasket over det vi så. «Er det Mboki? Hvor er leiren?» spurte vi. For det var jo ikke en leir vi så, det var bare hytter som lå spredt omkring. Små, men rene hytter med stråtak. Det var også trær og busker overalt. Folk har åkrene sine helt inntil huset. Mboki var ikke den type flyktningleir vi ventet å få se; det var en stor landsby, omkring 35 kilometer lang.
Vi treffer brødrene
Brødrene i Mboki ventet oss, selv om de hadde regnet med at turen ville ta fem dager. Da de hørte bilen, kom de løpende. Menn, kvinner og barn styrtet ut av hytter og innhegninger og kom inn fra åkrene for å ønske oss velkommen. Alle smilte og lo og håndhilste — flere ganger, hvis muligheten bød seg. De holdt fram spedbarna sine. Alle ville si god dag, ja, de gav oss virkelig en hjertelig velkomst.
Min kone og jeg fikk ikke gjort noe særlig der og da, på grunn av språkbarrieren. Vi prøvde med litt fransk, litt sango, litt engelsk og dessuten arabisk. De fleste av våre brødre og søstre der snakker, leser og skriver azande. Symphorien måtte oversette og forklare hvordan vi hadde tenkt å legge opp besøket.
Vi fortsatte noen få kilometer og kom til Rikets sal. Den var den første «kirken» som flyktninger fra noe religionssamfunn hadde bygd i Mboki. Flere brødre og barn og interesserte dukket opp og rakte fram hånden. Også mange barn fra nabolaget kom sammen med brødrene for å håndhilse.
Våre brødre hadde ordnet to små gjestehus til oss. Det var veldig rent og pent der. Det stod bøtter med rent vann klar til oss. Vi hadde tatt med mat og drikkevann til oss selv, fordi vi hadde ventet det verste, og fordi vi ikke ønsket å være til byrde for våre brødre. Mens vi holdt på med å lesse av bilen, kom imidlertid en liten jente og spurte hvordan vi ville ha hønsekjøttet den kvelden — stekt eller kokt i saus? Vi hadde overhodet ikke ventet et slikt spørsmål, så vi spurte hva de hadde tenkt å spise til. Svaret var: kassava, eller maniok. Vi valgte høns kokt i en krydret saus. Selv om vi var skrubbsultne, fikk vi spist oss gode og mette den kvelden. Vi fikk imidlertid mat hver dag, både middag og kvelds. Vi kunne nesten ikke tro at det var sant — flyktningene gav oss mat og tok seg av oss, enda de ikke hadde så mye selv.
En lykkelig liten menighet
Her var vi altså, på et så avsidesliggende sted, men sammen med 21 brødre og søstre. Bare to av dem var døpt før de kom hit. De andre var interesserte. De fortsatte imidlertid å studere og er blitt døpt i løpet av de siste to årene. Fire av dem ble døpt i en elv i nærheten mens vi var der.
Faustino er et godt eksempel. Før han kom til Mboki, hadde han fått kjennskap til grunnleggende bibelske sannheter gjennom en venn av seg. Faustino satte pris på det han lærte. Snart begynte han og hans venn å forkynne for andre, men de møtte motstand og ble satt i fengsel, anklaget for å ha «oppildnet befolkningen» med sin religion. Mens de satt i fengsel, gav Faustinos venn opp på grunn av frykt og ble løslatt. To måneder senere kom rettssaken mot Faustino opp. Det kom imidlertid fram at beskyldningene mot ham var grunnløse, så han ble løslatt. Da krigen spredte seg til det området hvor Faustino bodde, flyktet han til Den sentralafrikanske republikken, hvor han traff våre brødre og gjenopptok bibelstudiet. Han ble døpt i juli 1991, og i 1992 begynte han i heltidstjenesten som alminnelig pioner.
Den lykkelige lille menigheten i Mboki består nå av én spesialpioner og 21 forkynnere. To engelsktalende brødre tjener som eldste, og de holder god kontakt med avdelingskontoret i Bangui. Vi hadde ventet at våre brødre i Mboki befant seg i en fortvilt tilstand, i og med at de var flyktninger, men slik var det ikke. Selv om de var fattige materielt sett, var det ingen som klaget, bekymret seg eller gav uttrykk for misnøye. Siden de kom, har de bygd sine hytter og hus og har begynt å dyrke jorden og holde høns. De har mindre enn de hadde før, men de er i live og er sammen med sine medkristne.
Det er mellom 17 000 og 20 000 flyktninger i Mboki, og det kommer stadig flere, så våre brødre og søstre der har et stort distrikt å forkynne i. Vi var ute i forkynnelsesarbeidet sammen med dem, noe som virkelig var interessant. De bruker ofte en bibel på azande, en oversettelse som inneholder Guds navn i de hebraiske skrifter og også flere steder i de kristne greske skrifter. For dem er ikke Gud bare Mboli («Gud» på azande), men Yekova — det er slik de uttaler Guds egennavn. Mboli Yekova er et vanlig uttrykk. Det er mange protestantiske oversettelser til andre afrikanske språk som ikke bruker denne korrekte gjengivelsen, men i stedet erstatter «Jehova» med Nzapa, Nzambe eller andre afrikanske ord for Gud.
I samsvar med Jesu profeti blir det gode budskap om Riket forkynt over hele verden, også i Mboki. (Matteus 24: 14) Menigheten får nå rikelig med bibler, bøker, blad, brosjyrer og traktater på alle de språkene de trenger det på. I framtiden vil kanskje flere publikasjoner bli tilgjengelig på azande.
Et permanent hjem
Den første kvelden viste vi Selskapets lysbildeprogram med temaet «Lykkelige stevnedeltagere i Øst-Europa lovpriser Jehova». Kvelden etter stod lysbildeprogrammet «Hvordan de mange er blitt ført til rettferdighet i endetiden» for tur. Visningen fant sted utendørs, ved siden av Rikets sal, i klarvær og måneskinn. Det var virkelig stemningsfullt! Flere hundre kom for å se lysbildene, og våre brødre var glade og stolte over å kunne presentere noe utenom det vanlige for innbyggerne.
Da mandagen opprant, pakket vi sammen med tanke på hjemturen, som ville bli en ny reise på fire dager langs de samme veiene og over de samme 50 broene. En søster insisterte på å sende med oss mat til turen — to høns, ferdig stekt og krydret med hvitløk. Det luktet fantastisk godt i bilen den formiddagen! Klokken 12 stoppet vi i bushen og spiste stekt høns mens vi tenkte på våre brødre i Mboki. Selv om de er tvunget til å leve som flyktninger, fortsetter de å tjene Jehova trofast, mens de venter på å få et permanent hjem på Guds fredelige, nye jord. (2. Peter 3: 13) — Innsendt.