Vokt deg for å skryte

I DAG betrakter mange det å skryte nærmest som en dyd. Det er på moten å briljere med sine sterke sider, sine evner og sine bedrifter. Noen mener at det er nødvendig å skryte for å komme noen vei. Andre sier at det øker selvaktelsen. Bladet Time bemerker: «Beskjedenhetsidealet er neppe avgått ved døden, men virker allerede nesten som en kuriositet.» Skribenten Jody Gaylin sier: «Dessverre er uhemmet skryt . . . siste skrik. Samtaler med venner eller bekjente har fått et nytt akkompagnement: stortrommen.»

Det er folks forbilder som har fastsatt normen. Du har kanskje hørt følgende uttalelse som en tidligere verdensmester i boksing kom med: «Det er ingen tilfeldighet at jeg er det største menneske som lever nå.» Følgende uttalelse av et medlem av popgruppen The Beatles er også velkjent: «Vi er mer populære enn Jesus Kristus nå.» Noen mente riktignok at dette ble sagt i all uskyldighet, men andre betraktet dem som kom med disse uttalelsene, som forbilder som det var verdt å etterligne med hensyn til å framheve seg selv.

Fordi det er så vanlig å skryte, oppstår spørsmålet: Er det sunt å skryte av sine egne evner og ferdigheter? Det er selvfølgelig naturlig å være stolt av det man utretter, og også å fortelle om det til nære venner og slektninger. Men hva med dem som lever etter prinsippet «Har du det, så vis det fram»? Og hva med dem som kanskje ikke skryter åpent, men som likevel behendig sørger for at andre får kjennskap til deres sterke sider og det de utretter? Er slik egenreklame sunt, ja, er det nødvendig, slik noen hevder?

Hvordan det virker på forholdet til andre

Tenk på hvordan du reagerer når andre skryter. Hvordan reagerer du for eksempel på følgende uttalelser?

«De bøkene jeg ikke har skrevet, er bedre enn de bøkene andre har skrevet.» — Kjent forfatter.

«Hadde jeg vært til stede under skapelsen, ville jeg ha kommet med noen nyttige tips om hvordan universet kunne ha vært ordnet på en bedre måte.» — Konge i middelalderen.

«Hvis der fantes guder, hvorledes kunne jeg da holde ut ikke å være en gud! Altså finnes der ingen guder.» — Filosof på 1800-tallet.

Føler du deg tiltrukket av disse personene når du leser disse uttalelsene? Tror du at du ville synes de var hyggelige å være sammen med? Neppe. Som regel vil skryt — i fullt alvor og også når det er for spøk — gjøre andre anspent, forlegne og kanskje misunnelige. Det var slik det virket på kong Asaf. Han innrømmet: «Jeg ble misunnelig på skrythalsene.» (Salme 73: 3, NW) Det er selvfølgelig ingen av oss som ønsker å være årsak til negative følelser hos våre venner og bekjente! Første Korinter 13: 4 sier: «Kjærligheten . . . skryter ikke.» Guddommelig kjærlighet og hensynet til andres følelser vil få oss til å avstå fra å stille til skue de ferdigheter og gode egenskaper vi mener at vi har.

Når noen viser selvkontroll og er beskjeden i måten å snakke på, får han folk rundt seg til å føle seg vel. Det er en uvurderlig egenskap. Kanskje den britiske statsmannen lord Chesterfield hadde dette i tankene da han gav sin sønn dette rådet: «Vær klokere enn andre hvis du kan, men ikke fortell dem at du er det.»

Folk har forskjellige evner. Noe som er enkelt for den ene, er rett og slett ikke den andres sterke side. Kjærligheten vil få en til å vise forståelse når noen ikke er flink på de samme områdene som en selv. Den andre er sannsynligvis flink på andre områder. Apostelen Paulus sier: «Ved den ufortjente godhet som er gitt meg, sier jeg til enhver som er blant dere, at han ikke skal tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men tenke slik at han har et sunt sinn, hver enkelt slik som Gud har tildelt ham et mål av tro.» — Romerne 12: 3.

Skryt kommer av svakhet

Mens noen trekker seg unna skrythalser fordi de føler seg underlegne sammen med dem, er det andre som reagerer annerledes. De trekker den slutning at den som skryter, er usikker. Skribenten Frank Trippett forklarer hvorfor den som skryter av seg selv, ironisk nok kan tape aktelse i andres øyne: «Alle vet innerst inne at skryt vanligvis er et symptom på patetiske personlige svakheter.» Er det ikke best å avstå fra oppblåst selvros, som er så lett å gjennomskue?

«Men det er jo tilfellet!»

«Men det er jo tilfellet!» Det er slik enkelte prøver å rettferdiggjøre det at de skryter av seg selv. De føler at i og med at de er dyktige på bestemte områder, ville det være hyklersk av dem å gi inntrykk av noe annet.

Men er skrytet deres basert på sannhet? Vår oppfatning av oss selv er gjerne subjektiv. Noe som vi selv oppfatter som en av våre virkelig sterke sider, kan virke ordinært i andres øyne. Ja, det at noen føler at de må skryte av sine ferdigheter, kan i seg selv tyde på at ferdighetene ikke er så store likevel — ikke store nok til å klare seg uten reklame. Bibelen vedgår at vi mennesker har en tendens til å bedra oss selv. Den formaner: «La derfor den som mener at han står, vokte seg så han ikke faller.» — 1. Korinter 10: 12.

Hvis en person er usedvanlig begavet på et bestemt område, rettferdiggjør da det at han skryter av det? Nei, for skryt bringer ære til mennesker, mens alle evner og talenter vi har, kommer fra Gud. Det er han som bør få æren. Hvorfor skulle vi få æren for noe vi er født med? (1. Korinter 4: 7) Dessuten har vi ikke bare sterke sider; vi har også våre svakheter. Synes vi at vi er uærlige hvis vi ikke henleder oppmerksomheten på våre feil og svakheter? Det virker ikke som om skrythalser flest synes det. Kong Herodes Agrippa I kan godt ha vært en meget dyktig taler. Men hans mangel på beskjedenhet førte til at han led en fryktelig død. Denne redselsfulle hendelsen viser hvor usmakelig innbilskhet er for Gud, noe det også er for mange mennesker. — Apostlenes gjerninger 12: 21—23.

Ens talenter og sterke sider blir vanligvis kjent uten at man driver med utilbørlig egenreklame. Når andre anerkjenner våre egenskaper og det vi utretter, og roser oss, gir det et mer positivt bilde av oss. I Ordspråkene 27: 2 leser vi de kloke ordene: «La en annen rose deg, ikke du selv, en fremmed, ikke dine egne lepper.»

Nødvendig for å komme noen vei?

Noen mener at selvsikker egenreklame er nødvendig for at man skal oppnå noe i dagens konkurransepregede samfunn. De er redd for at hvis de ikke tar til orde og reklamerer for sine sterke sider, vil ingen legge merke til dem eller sette pris på dem. Denne kommentaren fra bladet Vogue er representativ for deres syn: «Før lærte vi at beskjedenhet er en dyd, men nå erfarer vi at tilbakeholdenhet kan være et handikap.»

For dem som ønsker framgang på verdens premisser, kan dette være tilfellet. Men de kristnes situasjon er annerledes. De vet at Gud bryr seg om og velger å bruke ydmyke mennesker, ikke slike som er hovmodige. Derfor behøver ikke en kristen å ty til en egosentrisk taktikk. En overdrevent selvsikker person kan riktignok vinne seg midlertidig prestisje ved å tvinge eller manipulere seg fram. Men med tiden blir han avslørt og satt på plass, ja, ydmyket. Det er som Jesus Kristus sa: «Enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og enhver som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» — Matteus 23: 12; Ordspråkene 8: 13; Lukas 9: 48.

Fordelene ved å være beskjeden

Ralph Waldo Emerson skrev: «Alle jeg møter, er bedre enn meg i noe. Der lærer jeg av dem.» Hans uttalelse er i harmoni med apostelen Paulus’ guddommelig inspirerte formaning om at de kristne ’ikke skulle gjøre noe av stridslyst eller av selvopptatthet, men med et ydmykt sinn anse de andre for å være høyere enn seg selv’. (Filipperne 2: 3) Et slikt beskjedent syn gjør det mulig for en å lære av andre.

Så pass på at dine sterke sider ikke blir din svakhet. Still ikke dine evner og ferdigheter i et dårlig lys ved å skryte av dem. Føy beskjedenhet til dine gode egenskaper. Det er det som virkelig gir deg større aktelse i andres øyne. Det hjelper oss til å få et bedre forhold til våre medmennesker, og det fører til at vi blir godkjent av Jehova Gud. — Mika 6: 8; 2. Korinter 10: 18.