«Jehovas vitner beskyttet meg!»

NÅ I de siste dager er det mange som har vist at de er «voldsomme, uten kjærlighet til godhet». (2. Timoteus 3: 1, 3) Isaac, en frivillig arbeider på et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer i Vest-Afrika, erfarte at det er tilfellet. Han forteller:

«I januar 1992 reiste jeg med drosje sammen med fem andre på en øde strekning. Jeg begynte å snakke med den kvinnen som satt ved siden av meg, og hun tok villig imot en bibelsk brosjyre jeg gav henne.

I firetiden om ettermiddagen kom plutselig en ny bil uten skilter og svingte inn like foran oss. Vi måtte stoppe med hvinende bremser. Tre velvoksne menn som alle hadde rifle, hoppet ut av den andre bilen og rev opp dørene våre. ’Kom dere ut, alle sammen,’ brølte den ene av dem.

En annen mann grep tak i feltvesken min. Da han fikk se at den bare inneholdt bibelsk litteratur, slengte han den bort. ’Hva mer har du?’ spurte han og rettet geværet mot meg. Jeg skyndte meg å gi ham pengene i lommeboken. ’Er det alt?’ spurte han. Jeg sa at jeg var et av Jehovas vitner, og at Jehovas vitner ikke lyver. Han snappet lommeboken ut av hånden på meg, fikk se mitt identifikasjonskort utstedt av Vakttårnet og sa: ’Ok, Vakttårnet. Vent her.’

Så vendte han seg mot den damen jeg hadde pratet med i drosjen. Hun skyndte seg å ta av seg halskjedet sitt og gav ham de pengene hun hadde i pungen. Da landeveisrøveren fikk se brosjyren i den skjelvende hånden hennes, gikk han ut fra at vi var sammen, og så gjorde han tegn til at hun skulle holde seg sammen med meg.

I mellomtiden hadde de andre bevæpnede bandittene rasende gått løs på våre reisefeller. De slo og ranet sjåføren og den andre mannen som hadde reist sammen med oss. Den ene raneren tok tak i halskjedet til kvinne nummer to. Da hun gjorde motstand, slo de henne i hodet og brystet med geværkolbene. Grusomme som de var, slo de helt til hun døde. Den tredje kvinnen drog de ut av bilen, og så skjøt de henne i brystet. Dessverre døde hun også. Det var bare jeg og den unge kvinnen som var sammen med meg, som var helt uskadet.

Da vi senere ble plukket opp av en bil som kjørte forbi, sa den vettskremte kvinnen om og om igjen: ’Jehovas vitner beskyttet meg!’»