Vi har søkt Riket først
FORTALT AV OLIVE SPRINGATE
Mor hadde akkurat blåst ut lyset og gått ut av rommet etter å ha hørt oss be aftenbønnen. Lillebroren min spurte meg straks: «Olive, hvordan kan Gud se og høre oss gjennom murveggene?»
«MAMMA sier at han kan se gjennom hva som helst, ja, like inn i hjertet vårt,» svarte jeg. Mor var en gudfryktig kvinne og en ivrig bibelleser, og hun fylte oss med dyp respekt for Gud og for bibelske prinsipper.
Foreldrene våre var medlemmer av den anglikanske kirke i den lille byen Chatham i Kent i England. Selv om mor gikk regelmessig i kirken, mente hun at det å være en kristen innebar mer enn bare å høre en preken i kirken en gang i uken. Hun var også sikker på at Gud har bare én sann kirke.
Vi lærer Bibelens sannhet å kjenne
I 1918, da jeg var rundt fem år, skaffet mor seg bokserien Studier i Skriften, som var skrevet av Charles Taze Russell, den første presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Et par år senere, da vi bodde på et lite sted som heter Wigmore, ble mor kontaktet av en av bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som. Hun tok imot boken Guds Harpe, som er et hjelpemiddel til bibelstudium, og ved hjelp av den begynte hun å finne svarene på mange av sine bibelske spørsmål. Hver uke kom det et rosa kort i posten med trykte spørsmål til hvert kapittel. Kortet viste også hvor i boken man kunne finne svarene.
I 1926 forlot foreldrene mine, min søster Beryl og jeg den anglikanske kirke fordi vi følte avsky for dens engasjement i politikk, så vel som for mange av dens urimelige læresetninger. En sentral læresetning var at Gud skal pine mennesker i all evighet i et brennende helvete. Mor, som virkelig søkte Bibelens sannhet, var overbevist om at den anglikanske kirke ikke var den sanne religion.
Litt senere ble mors oppriktige bønner besvart ved at fru Jackson, en av bibelstudentene, kom på besøk til oss. Hun snakket med mor og meg i nesten to timer og besvarte spørsmålene våre ved hjelp av Bibelen. Noe av det vi ble svært glad for å få lære, var at vi skulle rette våre bønner til Jehova Gud, Jesu Kristi Far, og ikke til en mystisk treenighet. (Salme 83: 19, NW; Johannes 20: 17) Men for meg var det mest uforglemmelige spørsmålet mor stilte, dette: «Hva betyr det å søke Riket først?» — Matteus 6: 33.
Det bibelske svaret fikk stor innvirkning på vårt liv. Fra den uken av begynte vi å gå på bibelstudentenes møter og å gjøre andre kjent med det vi lærte. Vi var overbevist om at vi hadde funnet sannheten. Noen måneder senere, i 1927, symboliserte mor sin innvielse til Jehova ved å bli døpt, og i 1930 ble også jeg døpt.
Vi begynner i pionertjenesten
Familien vår tilhørte Gillingham menighet, som bestod av omkring 25 personer. Flere av dem var heltidstjenere, eller pionerer, og alle hadde et himmelsk håp. (Filipperne 3: 14, 20) Deres kristne nidkjærhet hadde en smittende virkning. Mens jeg fortsatt var i tenårene, var jeg pioner i Belgia en kort tid i begynnelsen av 1930-årene. Dette gav meg et enda sterkere ønske om å fortsette i tjenesten for Riket. Vi var med på å dele ut brosjyren Riket — verdens håp til alle prester.
Etter hvert fikk far en sterk motvilje mot vår kristne virksomhet, og delvis på grunn av dette flyttet jeg til London i 1932 og begynte på universitetet. Senere arbeidet jeg som lærer i fire år, og i denne tiden tilhørte jeg Blackheath menighet, en av de fire menighetene i London på den tiden. Det var da vi fikk de første meldingene om at våre kristne brødre og søstre ble satt i fengsel og utsatt for store lidelser i Hitler-Tyskland fordi de nektet å støtte Hitlers krigsforberedelser.
I 1938, den måneden da jeg betalte siste avdrag på et lån jeg hadde på bøker jeg hadde kjøpt, sa jeg opp jobben og fikk oppfylt mitt sterke ønske om å bli pioner. Min søster Beryl begynte som pioner i London samtidig som meg, men hun bodde i et annet pionerhjem. Min første pionerpartner var Mildred Willett, som senere giftet seg med John Barr, som nå er medlem av Jehovas vitners styrende råd. Vi pleide å sykle til distriktet sammen med andre i gruppen vår og være ute hele dagen, ofte til tross for at det regnet.
Krigens mørke skyer var allerede i ferd med å bygge seg opp over Europa. Det ble holdt øvelser i bruk av gassmaske, og det ble gjort forberedelser med tanke på å sende barna ut på landet eller til mindre byer hvis det skulle bli krig. Jeg hadde bare penger til overs til å kjøpe et par sko, og det var ingen mulighet til å få økonomisk hjelp fra foreldrene mine. Men hadde ikke Jesus sagt at ’alt dette andre vil bli gitt dere i tillegg hvis dere søker riket først’? (Matteus 6: 33) Jeg hadde full tillit til at Jehova ville dekke alle mine behov, og det har han gjort i rikt mål i alle disse årene. Under krigen supplerte jeg noen ganger de små rasjonene mine med grønnsaker som jeg plukket opp langs veien etter at fullastede lastebiler hadde kjørt forbi. Og jeg fikk ofte mat ved å bytte bibelsk litteratur mot frukt og grønnsaker.
Min søster Sonia ble født i 1928. Hun var bare sju år gammel da hun innviet sitt liv til Jehova. Sonia sier at hun allerede da hadde satt seg som mål å bli pioner. I 1941, kort tid etter at hun hadde symbolisert sin innvielse ved å bli døpt, nådde hun dette målet; hun og mor ble utnevnt til å tjene som pionerer i Caerphilly i Sør-Wales.
Vår tjeneste under krigen
I september 1939 begynte den annen verdenskrig, og våre kristne brødre og søstre i Storbritannia ble fengslet av samme grunn som deres trosfeller i Nazi-Tyskland ble fengslet — fordi de inntok et nøytralt standpunkt og derfor ikke ville delta i krigen. Bombingen av England startet sommeren 1940. Det var et øredøvende leven natt etter natt under blitskrigen, men med Jehovas hjelp greide vi å få litt søvn og bli uthvilt til forkynnelsesarbeidet dagen etter.
Noen ganger drog vi til det distriktet vi skulle forkynne i, bare for å oppdage at de fleste av husene lå i ruiner. I november falt det en bombe bare noen få meter fra det huset hvor mange av oss bodde, og vinduene gikk i tusen knas. Den tunge hovedinngangsdøren ble slått inn, og skorsteinen falt sammen. Vi tilbrakte resten av natten i et tilfluktsrom, og så skilte vi lag og flyttet hjem til Jehovas vitner som bodde på forskjellige steder.
Kort tid senere fikk jeg i oppdrag å tjene i Croydon i Stor-London. Ann Parkin ble min pionerpartner. Broren hennes, Ron Parkin, ble senere koordinator ved avdelingskontoret i Puerto Rico. Senere flyttet jeg til Bridgend i Sør-Wales, hvor jeg fortsatte som pioner. Der bodde jeg i en overbygd hestevogn i seks måneder. Derfra syklet vi seks kilometer til nærmeste større menighet, som var i Port Talbot.
Nå var folk flest blitt nokså fiendtlig innstilt til oss fordi vi nektet å utføre militærtjeneste. Derfor var det vanskelig å finne losji, men Jehova tok seg av oss, slik han hadde lovt.
Åtte av oss fikk senere i oppdrag å tjene som spesialpionerer i Swansea, en havneby i Sør-Wales. Etter hvert som krigen ble mer intens, økte også fordommene mot oss. Ordene «rotter» og «feiginger» ble malt på veggene til pionerhjemmet vårt. Denne fiendtligheten ble hovedsakelig provosert fram av artikler i avisene hvor vi ble fordømt for vårt nøytrale standpunkt. Til slutt ble sju av oss satt i fengsel, én etter én. Jeg satt en måned i fengsel i Cardiff i 1942, og min søster Beryl satt også der. Selv om vi hadde lite materielt sett og ble hånt og spottet, var vi rike i åndelig forstand.
Imens tjente mor og Sonia som pionerer i Caerphilly, hvor de opplevde lignende ting. Det aller første bibelstudiet Sonia ledet, var med en kvinne som hun hadde avtalt å komme tilbake til en fredag ettermiddag. Sonia var sikker på at mor skulle bli med henne, men mor sa: «Jeg har en annen avtale. Det er du som har gjort avtalen, så du får gå alene.» Selv om Sonia var bare 13 år, gikk hun alene, og kvinnen gjorde fine åndelige framskritt og ble senere et innviet vitne for Jehova.
Virksomheten like etter krigen — så Gilead
Da den annen verdenskrig var over i 1945, tjente jeg i isolert distrikt i Whaley Bridge i Derbyshire. Den morgenen da våpenhvilen ble kunngjort, besøkte og trøstet vi folk som var grundig lei av krigen og alt det den hadde ført med seg av foreldreløse barn, enker og lemlestelser.
Noen måneder senere spurte Selskapet etter frivillige til å forkynne i Irland. På den tiden var det bare rundt 140 Jehovas vitner på «den grønne øya», så dette ble regnet som et misjonærdistrikt. Etter et par måneder fikk omkring 40 spesialpionerer i oppdrag å tjene der. Jeg var en av dem.
Etter å ha tjent en tid i Coleraine og Cookstown i nord ble jeg og tre andre sendt til Drogheda på østkysten. Irlendingene er svært varmhjertete og gjestfrie av natur, men de religiøse fordommene var sterke. På et helt år fikk vi derfor bare levert noen få hjelpemidler til bibelstudium (faktisk bare én bok og noen brosjyrer).
Mens vi var i Drogheda, syklet jeg en dag fra gård til gård da en ung gårdsarbeider plutselig kom gjennom hekken og ut på veien. Han kikket opp og ned veien, og så spurte han lavmælt: «Er du et av Jehovas vitner?» Da jeg svarte bekreftende, fortsatte han: «I går kveld hadde jeg en forferdelig krangel med forloveden min om dere, og det endte med at vi gjorde det slutt. Hun hevdet bestemt at dere er kommunister, slik de katolske prestene og avisene sier, men jeg hevdet at det umulig kunne være tilfellet, siden dere går åpenlyst fra hus til hus.»
Jeg gav ham en brosjyre, som han gjemte i lommen, og så avtalte vi å møtes etter mørkets frambrudd, for han sa: «Hvis noen ser at jeg snakker med deg, mister jeg jobben.» To av oss traff ham den kvelden og besvarte de mange spørsmålene han hadde. Det virket som om han var overbevist om at det var sannheten, og han lovte å komme hjem til oss en annen kveld for å lære mer. Han kom aldri, så vi tenkte at han nok var blitt gjenkjent av noen forbipasserende syklister den første kvelden, og at han sannsynligvis hadde mistet jobben. Vi har ofte lurt på om han noen gang ble et av Jehovas vitner.
Etter at vi hadde overvært områdestevnet i Brighton på sørkysten av England i 1949, ble flere av oss innbudt til Vakttårnets bibelskole Gilead i staten New York. Til sammen var det 26 fra Storbritannia i den 15. klassen, som ble uteksaminert den 30. juli 1950, under det internasjonale stevnet på Yankee Stadium.
Vår tjeneste i Brasil
Året etter ble jeg sendt til São Paulo i Brasil, en av de byene som vokser raskest i verden. På den tiden var det bare fem menigheter av Jehovas vitner der; nå er det nesten 600! For en kontrast det var i forhold til å tjene i Irland! Mange av husene i vårt distrikt i São Paulo var store villaer omgitt av høye jerngjerder med kunstnerisk utformede smijernsporter. Vi tilkalte huseieren eller tjenestepiken ved å klappe i hendene.
Etter hvert som årene gikk, fikk jeg nye oppdrag. Jeg fikk det privilegium å være med på å opprette nye menigheter mange steder i det indre av staten São Paulo, deriblant i Jundiaí i 1955 og i Piracicaba i 1958. Senere, i 1960, fikk jeg min søster Sonia som misjonærpartner, og vi fikk i oppdrag å tjene i Pôrto Alegre, hovedstaden i staten Rio Grande do Sul. Du lurer kanskje på hvordan hun havnet i Brasil?
Sonia og mor fortsatte sammen i pionertjenesten i England etter den annen verdenskrig. Men tidlig i 1950-årene ble mor operert for kreft, og etter det var hun for svak til å gå fra hus til hus. Hun greide imidlertid å lede bibelstudier og skrive brev. Sonia fortsatte i pionertjenesten, samtidig som hun var med på å ta seg av mor. I 1959 fikk Sonia det privilegium å gjennomgå Gilead i den 33. klassen, og hun ble sendt til Brasil. Beryl tok seg av mor til hennes død i 1962. Da hadde Beryl giftet seg, og hun og familien tjener Jehova trofast.
I Brasil hjalp Sonia og jeg en rekke mennesker fram til innvielse og dåp. Noe som mange brasilianere hadde problemer med, var å få inngått et lovformelig ekteskap. Fordi det var så vanskelig å oppnå skilsmisse i Brasil, var det mange par som bodde sammen uten å være gift. Det var særlig tilfellet når en av dem var separert fra en tidligere ektefelle.
En som het Eva, var i en slik situasjon da jeg traff henne. Han som hun var lovformelig gift med, var forsvunnet, så for å finne ham fikk vi sendt en kunngjøring over radioen. Da mannen hennes kom til rette, ble jeg med henne til en annen by for å få hans underskrift på et dokument som ville gjøre henne fri til å gifte seg med den mannen som hun nå bodde sammen med. Under saksforberedelsen bad dommeren både Eva og meg om å forklare hvorfor hun ønsket å ordne opp i forholdet. Han gav uttrykk for både overraskelse og tilfredshet da han fikk vite grunnen.
Ved en annen anledning ble jeg med en av dem jeg studerte Bibelen sammen med, for å skaffe henne en advokat til å ta seg av saken hennes. Igjen fikk vi avlagt et godt vitnesbyrd om ekteskapet og om Guds moralnormer. Denne gangen ble omkostningene i forbindelse med skilsmissen nokså høye, så både hun og forloveden måtte arbeide for å dekke dem. Men for dem, som nylig hadde begynt å studere Bibelen, var det anstrengelsene vel verdt. Sonia og jeg hadde det privilegium å være forlovere for dem, og deretter lyttet vi til en kort bibelsk tale hjemme hos dem sammen med de tre barna deres, som var i tenårene.
Et rikt liv
Da Sonia og jeg innviet oss til Jehova og ble pionerer, hadde vi til hensikt å gjøre heltidstjenesten til vår livsgjerning, så langt det stod i vår makt. Vi tenkte aldri så mye på hvordan det skulle gå med oss når vi ble gamle, eller hvis vi ble syke eller fikk økonomiske problemer. Men Jehova har holdt sitt løfte; han har aldri sviktet oss. — Hebreerne 13: 6.
Joda, pengemangel har noen ganger vært et problem. Pionerpartneren min og jeg spiste for eksempel persillesmørbrød til lunsj i et helt år. Men vi har aldri sultet, og vi har heller ikke manglet det vi har trengt til livets opphold.
Etter hvert som årene har gått, har vi jo mistet noe av den styrken vi tidligere hadde. I midten av 1980-årene gjennomgikk vi begge alvorlige operasjoner, noe som ble en prøvelse for oss, ettersom det førte til at vi måtte skjære kraftig ned på vår andel i forkynnelsesarbeidet. I januar 1987 ble vi innbudt til å bli medlemmer av staben ved Jehovas vitners avdelingskontor i Brasil.
Den store familien med over tusen heltidstjenere befinner seg omkring 14 mil fra São Paulo i et vakkert bygningskompleks hvor vi trykker bibelsk litteratur for Brasil og andre land i Sør-Amerika. Her blir vi vist kjærlig omsorg av hengivne tjenere for Gud. Da jeg kom til Brasil i 1951, var det rundt 4000 forkynnere av Rikets budskap her; nå er det over 366 000! Vår medfølende Far har virkelig gitt oss ’alt det andre’ fordi vi har søkt hans rike først. — Matteus 6: 33.
[Bilde på side 22]
Olive bekjentgjør et foredrag sammen med Mildred Willett i 1939
[Bilde på side 25]
Olive og Sonia Springate