Det ondes representanter

BIBELENS forklaring på den rolle demonene spiller i menneskenes anliggender, gir oss svar på grunnleggende spørsmål om det onde, spørsmål som det ellers ville ha vært umulig å besvare. Ta for eksempel følgende uttalelse i avisen International Herald Tribune angående krigen på Balkan: «En gruppe etterforskere innen EF har kommet til at [soldater] har voldtatt opptil 20 000 muslimske kvinner og jenter . . . som et ledd i en systematisk terrorpolitikk som er utformet spesielt for å skremme og demoralisere dem og drive dem bort fra sine hjem.»

Forfatteren av et essay i bladet Time gjorde et fortvilt forsøk på å forklare dette. Han skrev: «Noen ganger begår unge menn i krig voldtekt for å gjøre offiserene til lags og komme i et slags far-sønn-forhold til dem. Voldtekten er et bevis på deres hengivelse til avdelingens aggressivitet. En ung mann som er villig til å gjøre avskyelige ting, har undertrykt sin samvittighet for å slutte seg helt og fullt til gruppens kompromissløse hensikter. Han besegler sin troskap gjennom ugjerninger.»

Men hvorfor er «gruppens kompromissløse hensikter» simplere enn den enkeltes samvittighet? Som enkeltpersoner ønsker nesten alle å leve i fred med sin neste. Så hvorfor voldtar, torturerer og dreper folk hverandre når det er krig? En viktig grunn til det er at demoniske krefter er i virksomhet.

Når vi forstår den rolle demonene spiller, vil det hjelpe oss til å se løsningen på det som noen kaller «teologens problem». Problemet består i å få følgende tre utsagn til å harmonere: (1) Gud er allmektig; (2) Gud er kjærlig og god; (3) det skjer grusomheter. Noen mener at det er mulig å få to av disse utsagnene, uansett hvilke, til å harmonere, men aldri alle tre. Guds Ord gir oss imidlertid løsningen på dette problemet, og i denne løsningen inngår usynlige ånder, det ondes representanter.

Den første opprører

Bibelen forteller at Gud selv er en ånd. (Johannes 4: 24) Med tiden ble han Skaperen av millioner av andre åndepersoner, englesønner. I et syn fikk Guds tjener Daniel se hundre millioner engler. Alle de åndepersonene Jehova skapte, var rettferdige og levde i harmoni med hans vilje. — Daniel 7: 10, EN; Hebreerne 1: 7.

Senere, da Gud «la jordens grunnvoll», «jublet» disse englesønnene og «ropte av fryd». (Job 38: 4—7) Men en av dem utviklet et ønske om selv å bli gjenstand for den tilbedelse som rettmessig tilkommer Skaperen. Ved å gjøre opprør mot Gud gjorde denne engelen seg selv til en satan (som betyr «motstander») og en djevel (som betyr «bakvasker»). — Jevnfør Esekiel 28: 13—15.

Satan gjorde bruk av en slange i Eden for å snakke til den første kvinne, Eva, og han overtalte henne til å handle i strid med det uttrykkelige påbudet Gud hadde gitt om ikke å spise av frukten av et bestemt tre i hagen. Senere gjorde mannen hennes felles sak med henne. På den måten sluttet de to første mennesker seg til engelen i opprøret mot Jehova. — 1. Mosebok 2: 17; 3: 1—6.

Det kan kanskje virke som om disse hendelsene i Eden rett og slett er en leksjon i lydighet, men Satan reiste to viktige moralske spørsmål ved denne anledningen. For det første reiste han tvil med hensyn til om Jehova utøvde sitt herredømme over sine skapninger på en rettferdig måte og til deres beste. Kanskje menneskene kunne få det bedre hvis de styrte seg selv. For det andre reiste Satan tvil om hvorvidt noen fornuftutstyrte skapninger ville forbli trofaste og lojale mot Gud når deres lydighet ikke så ut til å gi dem materielle fordeler.a

En klar forståelse av de stridsspørsmålene som ble reist i Eden, og kunnskap om Jehovas egenskaper hjelper oss til å forstå hva som er løsningen på «teologens problem», som består i å få det ondes eksistens til å harmonere med Guds makt og kjærlighet. Det er riktig at Jehova har ubegrenset makt og er selve personifikasjonen av kjærlighet, men han er også vis og rettferdig. Han viser fullkommen likevekt i den måten han legger disse fire egenskapene for dagen på. Derfor brukte han ikke sin uimotståelige makt til å tilintetgjøre de tre opprørerne med én gang. Det ville ha vært rettferdig, men ikke nødvendigvis vist eller kjærlig. Jehova kunne heller ikke bare tilgi og glemme — noe mange mener ville ha vært det kjærlige alternativet — for det ville verken ha vært vist eller rettferdig.

For at de stridsspørsmålene Satan hadde reist, kunne bli avgjort, måtte det gå en viss tid. Det ville ta tid å bevise hvorvidt menneskene kunne styre seg selv på en vellykket måte uavhengig av Gud. Ved å la de tre opprørerne få fortsette å leve gjorde Jehova det også mulig for mennesker å være med på å bevise at Satans påstand var løgnaktig. Det kunne de gjøre ved å tjene Gud trofast under vanskelige forhold.b

Jehova hadde uttrykkelig sagt til Adam og Eva at de kom til å dø hvis de spiste av den forbudte frukten. Og de døde, selv om Satan hadde forsikret Eva om at hun ikke kom til å dø. Satan har også en dødsdom hengende over seg; fram til den blir fullbyrdet, fortsetter han å villede menneskeheten. Ja, Bibelen sier: «Hele verden ligger i den ondes makt.» — 1. Johannes 5: 19; 1. Mosebok 2: 16, 17; 3: 4; 5: 5.

Andre engler gjør opprør

Ikke lenge etter disse hendelsene i Eden gjorde andre engler opprør mot Jehovas overherredømme. Bibelen sier: «Menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre. Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha.» Ja, disse englene «forlot sin egen, rette bolig [i himmelen]» og kom til jorden og materialiserte seg i menneskeskikkelse for å få del i sanselige nytelser sammen med kvinner. — 1. Mosebok 6: 1, 2; Judas 6.

Beretningen sier videre i 1. Mosebok 6: 4: «På den tiden, og siden også, var det kjemper [nefilim, NW] på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.» Disse bastardsønnene, som var født av kvinner og hadde engler til fedre, var unormalt sterke. De var voldelige menn, eller nefi·limʹ, et hebraisk ord som betyr «de som får andre til å falle ned».

Det er verdt å legge merke til at disse begivenhetene avspeiler seg i legender som skriver seg fra oldtidens sivilisasjoner. Et 4000 år gammelt babylonsk epos beskriver for eksempel den mektige, voldelige halvguden Gilgamesj’ overmenneskelige bedrifter. Eposet sier at ’han røvet hver jomfrus dyd’. Et annet eksempel har vi i den overmenneskelige Herkules (eller Herakles) i den greske sagnverden. Herkules, som var født av kvinnen Alkmene og hadde guden Zevs til far, satte ut på en rekke voldelige eventyr etter å ha drept sin kone og sine barn i et raserianfall. Selv om slike historier ble svært forvrengt når de ble overlevert fra generasjon til generasjon, stemmer de med det Bibelen sier om nefilim og deres fedre, de opprørske englene.

På grunn av de onde englene og deres overmenneskelige sønners innflytelse ble jorden så full av vold at Jehova bestemte seg for å tilintetgjøre verden ved hjelp av en stor flom. Nefilim omkom sammen med alle de ugudelige menneskene; de eneste menneskene som overlevde, var den rettferdige Noah og hans familie. — 1. Mosebok 6: 11, NW; 7: 23.

De onde englene døde imidlertid ikke. Nei, de dematerialiserte sine menneskelige legemer og vendte tilbake til åndeverdenen. Fordi de hadde vært ulydige, fikk de ikke vende tilbake til Guds familie av rettferdige engler; de fikk heller ikke lenger tillatelse til å ikle seg menneskelige legemer, slik de hadde gjort på Noahs tid. Likevel fortsatte de å øve en ødeleggende innflytelse på menneskenes anliggender under ledelse av «demonenes hersker», Satan Djevelen. — Matteus 9: 34; 2. Peter 2: 4; Judas 6.

Fiender av menneskeheten

Satan og demonene har alltid vært morderiske og grusomme. Ved hjelp av forskjellige midler tok Satan buskapen fra Job og drepte de fleste av hans tjenere. Deretter drepte han Jobs ti barn ved å forårsake at «en sterk storm» fikk det huset de befant seg i, til å falle ned over dem. Så plaget han Job med «vonde byller fra hode til hæl». — Job 1: 7—19; 2: 3, 7.

Demonene legger lignende onde tilbøyeligheter for dagen. På Jesu tid berøvet de folk taleevnen og synet. De fikk en mann til å slå seg selv med steiner. De kastet en gutt til jorden og «brakte ham i et voldsomt krampeanfall». — Lukas 9: 42; Matteus 9: 32, 33; 12: 22; Markus 5: 5.

Meldinger fra hele verden viser at Satan og demonene fortsatt er like ondskapsfulle. Noen slår de med sykdom. Andre plager de ved å sørge for at de ikke får sove, ved å gi dem fryktelige drømmer eller ved å trakassere dem seksuelt. Andre igjen har de drevet til vanvidd eller til å begå mord eller selvmord.

Hvor mye lenger vil de bli tolerert?

Satan og hans demoner vil ikke bli tolerert for alltid. Jehova har med god grunn tillatt dem å eksistere fram til i dag, men nå har de kort tid igjen. Tidlig i dette århundre ble det tatt et stort skritt for å begrense deres virkeområde. Åpenbaringsboken sier: «Det brøt ut krig i himmelen: Mikael [den oppstandne Jesus Kristus] og hans engler kjempet mot dragen [Satan], og dragen og dens engler kjempet, men den fikk ikke overtaket, og det ble heller ikke funnet noe sted for dem lenger i himmelen. Og den store drage ble kastet ned, den opprinnelige slange, han som kalles Djevelen og Satan, som villeder hele den bebodde jord; han ble kastet ned til jorden, og hans engler ble kastet ned med ham.» — Åpenbaringen 12: 7—9.

Hva ble resultatet av dette? Beretningen fortsetter: «Derfor gled dere, dere himler og dere som bor i dem!» De rettferdige englene kunne fryde seg fordi Satan og hans demoner ikke lenger var i himmelen. Men hva med menneskene på jorden? Bibelen sier: «Ve jorden og havet, for Djevelen er kommet ned til dere og har stor vrede, fordi han vet at han har en kort tidsperiode.» — Åpenbaringen 12: 12.

Satan og hans lakeier er i sin vrede fast bestemt på å forårsake så mye elendighet som mulig før deres nær forestående ende. I vårt århundre har det vært utkjempet to verdenskriger, og det har vært over 150 mindre kriger etter den annen verdenskrig. Uttrykk som er blitt en del av vårt ordforråd, gjenspeiler volden i vår generasjon: «bakteriologisk krigføring», «holocaust», «dødsmarkene», «voldtektsleirer», «massemordere» og «Bomben». Nyhetssendingene er spekket med reportasjer om narkotika, mord, bombing, psykopatisk kannibalisme, massakrer, hungersnød og tortur.

Den gode nyheten er at alt dette er midlertidig. I nær framtid kommer Gud igjen til å gå til handling overfor Satan og demonene. Apostelen Johannes fikk et syn fra Gud som han beskrev slik: «Og jeg så en engel komme ned fra himmelen med avgrunnens nøkkel og en stor lenke i sin hånd. Og han grep dragen, den opprinnelige slange, som er Djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Og han kastet ham i avgrunnen og lukket den og forseglet den over ham, for at han ikke skulle villede nasjonene lenger før de tusen år var endt.» — Åpenbaringen 20: 1—3.

Etter dette skal Djevelen og hans demoner «bli sluppet løs for en kort tid», og så vil de bli tilintetgjort for alltid. (Åpenbaringen 20: 3, 10) For en vidunderlig tid det vil bli! Når Satan og demonene er borte for evig, vil Jehova være «alt for alle». Og alle vil virkelig «finne sin dypeste glede i den store fred». — 1. Korinter 15: 28; Salme 37: 11, NW.

[Fotnoter]

[Bilde på side 7]

Er menneskene alene ansvarlige for slike forhold, eller har en ond, usynlig makt en del av skylden?

[Rettigheter]

Brennende oljebrønner i Kuwait i 1991: Chamussy/Sipa Press

[Bilde på side 7]

For en vidunderlig tid det vil bli når demonene ikke lenger plager menneskene!