Vi må ’holde øyet klart’ i Guds rikes gjerning

DEN tyske demokratiske republikken (DDR), som var kjent som Øst-Tyskland, rakk ikke engang å bli middelaldrende. Førtien års eksistens endte den 3. oktober 1990, da denne staten, omtrent på størrelse med Nord-Norge, ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland, som var blitt kalt Vest-Tyskland.

Gjenforeningen av de to tyske statene har medført store reformer. De to statene hadde ikke bare vært atskilt av en fysisk grense, men også av ideologiske barrierer. Hva har alt dette betydd for befolkningen, og på hvilken måte har livet forandret seg for Jehovas vitner?

Die Wende (vendepunktet), revolusjonen i november 1989 som gjorde gjenforeningen mulig, kom etter fire tiår med et strengt sosialistisk styre. I denne perioden var Jehovas vitners virksomhet forbudt, og de ble til tider intenst forfulgt.a Da friheten kom i DDR, ble folk nærmest ført inn i en beruselse. Men etter hvert som den første oppstemtheten avtok, ble mange desorientert, skuffet og desillusjonert. Det viser seg nå å være en kjempeoppgave å samle de to tyske statene til en sosial, politisk og økonomisk enhet.

Etter gjenforeningen bredte det seg stor frykt for arbeidsledighet, inflasjon og høyere husleie, ifølge den spesielle reportasjen «162 dager tysk historie» i Der Spiegel. «Kommer jeg til å få nok i pensjon?» spurte mange i det tidligere Øst-Tyskland. Hva med boforhold? «Over hele DDR er bygninger i forfall; hele gater blir ubeboelige.» Forurensningen hadde nådd skremmende høyder.

Hvordan har så Jehovas vitner i det tidligere Øst-Tyskland mestret disse sosiale og økonomiske omveltningene?

Å holde øyet riktig fokusert

Jehovas vitner har ingen ideologiske barrierer. Deres tro er basert på Bibelen og er den samme både i øst og i vest. Med et skiftende samfunn omkring seg bevarer de fleste av vitnene sin åndelige likevekt ved å holde blikket festet på sitt viktigste mål, nemlig å tjene Jehova. Hvorfor er dette så avgjørende?

Fordi «denne verdens scene skifter». (1. Korinter 7: 31) Én kristen eldste peker på at det krevde mot å forkynne under forbudet før Die Wende; det lærte Jehovas vitner å stole på Jehova og å bruke Bibelen. Men nå «må vi være mer forsiktige for ikke å bli ført på avveier av materialisme og livets bekymringer».

Frihet og framskritt blir ofte målt i materielle verdier. Mange mennesker i dette området føler behov for å ta igjen det tapte av tid og kanskje av fornøyelser. Dette ser en tydelig når en kjører langs brosteinsgatene i byer og landsbyer i Thüringen og Sachsen i sør. Gatene kan kanskje trenge utbedringer, og husene kan være beskjedne, men for et vell av parabolantenner! En kan lett bli narret til å tro at en oppnår trygghet og lykke ved å skaffe seg alt det øyet ser. For en farlig felle dette er!

I Bergprekenen snakket Jesus om farene ved å være overdrevent opptatt av materielle ting og livets bekymringer. «Slutt med å samle dere skatter på jorden,» advarte han. Han la til: «Øyet er legemets lampe. Hvis derfor ditt øye er klart, vil hele ditt legeme være lyst.» (Matteus 6: 19, 22) Hva mente han? Et klart øye er et øye som er fokusert, og som sender klare bilder til sinnet. Et åndelig klart øye gir oss et klart bilde av Guds rike. De kristnes beslutning om å holde øyet klart — tydelig fokusert på Guds rike — og om å skyve bekymringer i bakgrunnen hjelper dem derfor til å bevare sin åndelige likevekt.

Et ektepar i Zwickau i Sachsen opplevde noe som illustrerer dette. De viste interesse for Bibelen da Die Wende kom. Forretningsvirksomheten deres tok svært mye tid, men de satte åndelige interesser først og overvar alle de kristne møtene. «Forretningsmessig sett har vi ikke tid til dette,» innrømmet de, «men åndelig sett trenger vi det.» For en forstandig avgjørelse!

Tenk også på en familie i Plauen, som også ligger i Sachsen. Mannen var urmakermester og hadde sin egen forretning. Etter Die Wende steg plutselig husleien på lokalene hans. Hva skulle han gjøre? «Utgiftene ville ha blitt for store, og jeg har tatt imot sannheten for å leve for den.» Han flyttet derfor inn i mer beskjedne lokaler som hadde lavere husleie. Ja, urmakeren fant raskt ut hvordan han skulle holde øyet klart.

Men noen få fant ut dette for sent. Én kristen eldste tenkte at den nyinnførte markedsøkonomien lovte godt, så han startet et firma. En reisende tilsynsmann gav ham en vennlig, men inntrengende formaning om ikke å la forretningsforpliktelser skyve åndeligheten til side. Sørgelig nok var det likevel det som hendte. Noen måneder senere sa han fra seg stillingen som eldste. Han skrev senere: «Av egen erfaring vil jeg råde alle brødre som trakter etter tjenesteprivilegier, til ikke å starte eget firma.» Dette betyr ikke at det er galt av kristne å være selvstendig næringsdrivende. Men uansett om vi har et eget firma eller ikke, kan vi ufrivillig bli ’slaver for rikdom’ hvis vi er overdrevent opptatt av økonomiske bekymringer. Jesus viste hva utfallet da ville bli: «Ingen kan være slave for to herrer; for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre.» (Matteus 6: 24) Den tyske dikteren Goethe sa: «Ingen er mer håpløst trellbundet enn den som feilaktig tror at han er fri.»

Når vi kommer ut for bokstavelig uvær, må vi kanskje knipe øynene delvis sammen eller skjerme dem med hendene for å kunne holde målet i sikte. Når vi er omgitt av politiske, økonomiske og sosiale uroligheter, må vi på lignende måte konsentrere oss for å kunne holde vårt åndelige mål i sikte. Hva gjør noen kristne for å holde øyet klart i Guds rikes gjerning?

Økt virksomhet

Over hele det tidligere Øst-Tyskland bruker Jehovas vitner mer tid i forkynnelsen enn noen gang før. På de siste to årene har det gjennomsnittlige antall timer som blir brukt i felttjenesten, steget med 21 prosent. Resultatet er en dramatisk økning på 34 prosent i antall hjemmebibelstudier. I tillegg er antall alminnelige pionerer nå fire ganger høyere enn for bare to år siden. Mens mange andre bekymrer seg og klager, så er det over 23 000 kristne i det tidligere Øst-Tyskland som mestrer situasjonen ved å holde øyet klart. Dette har bidratt til den forbløffende økningen i forkynnelsen. — Jevnfør Josva 6: 15.

Den økte virksomheten betyr at distriktet blir godt gjennomarbeidet i sør, hvor de fleste vitnene bor. Mange av stedsnavnene der har en historisk klang. Hvis du er glad i utsøkt porselen, vet du sikkert at byen Meissen, nær Dresden, lager noe av verdens fineste porselen. I Meissen bor det nå cirka 130 Rikets forkynnere. Eller tenk på Weimar, «Tysklands klassiske hovedstad». Minnesmerket over Goethe og Schiller i sentrum av byen vitner om dens fornemme tilknytning til disse to dikterne, noe mange av innbyggerne er stolte av. I dag kan Weimar være stolt av sine over 150 forkynnere av det gode budskap.

I nord er situasjonen imidlertid svært annerledes, med færre forkynnere og større avstand mellom menighetene. Det er særlig vanskelig å få arbeid der. Mange av dem som har arbeid, er nødt til å jobbe overtid for å få beholde arbeidet. En bror som tjener som heltidsforkynner i nord, forklarer: «Under forbudet måtte brødrene ha Jehovas beskyttelse i felttjenesten, men det var lett å få arbeid. Nå er det helt motsatt. Vi har frihet til å forkynne, men vi trenger Jehovas veiledning med hensyn til arbeid. Det er ikke så enkelt å venne seg til en slik forandring.»

Er forkynnerne glade for å kunne gå oftere ut i tjenesten? Wolfgang sier: «Én stor fordel er at den samme forkynneren kan gjennomarbeide det samme distriktet flere ganger. Folk får tillit til ham og blir mer åpne.» Dessuten er beboerne «ikke lenger brydd over å snakke om religion ved døren, selv ikke når forbipasserende kan høre hva som blir sagt. Religion er ikke lenger et tabu». Ralf og Martina er enige. «Vi gleder oss over å kunne gjennomarbeide distriktet oftere og dermed bli personlig kjent med folk. Vi fryder oss også over det store utvalget av litteratur som vi kan bruke.»

Verdsettelse av litteraturen

Ralf og Martina setter spesielt stor pris på boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? For mange som var ateister i det tidligere Øst-Tyskland, viser denne boken seg å være et fantastisk hjelpemiddel til bibelstudium. Ralf og Martina ønsket seg også en mindre publikasjon med lignende opplysninger. «Vi ble virkelig begeistret da brosjyren Bryr Gud seg virkelig om oss? ble frigitt i 1992 på områdestevnet med temaet ’Lysbærere’ i Dresden. Den var et svar på våre bønner.»

Også mange som ikke er Jehovas vitner, har begynt å sette pris på Vakttårnets publikasjoner. I juli 1992 skrev en lektor i sosialpedagogikk for å uttrykke sin «store respekt og inderlige takknemlighet» for publikasjonene, som hun bruker når hun utarbeider forelesninger. I januar 1992 tok en kvinne i Rostock imot et eksemplar av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord av to Jehovas vitner som besøkte henne. Hun skrev til avdelingskontoret i Tyskland: «Jeg tilhører den lutherske kirke. Jeg har stor respekt for den virksomhet Jehovas vitner utfører gjennom sin organisasjon. De sier bestemt at menneskene ikke lenger kan fortsette å eksistere uten Guds veiledning.»

Hvor mye åndelig veiledning har så kristenhetens kirkesamfunn gitt sine medlemmer? I desember 1991 uttalte den velrenommerte avisen Die Zeit at selv om den lutherske kirke «en kort tid solte seg i glansen som den fredelige revolusjonens mor, ser det ut til at dens offentlige anseelse raskt avtar». Ja, en representant for den lutherske kirke klaget: «Folk har forvekslet livet under markedsøkonomien med paradiset.» Et medlem av kirken i Magdeburg skrev til avdelingskontoret i Tyskland og bad om å få besøk. Hvorfor? Mannen skrev: «Etter å ha smilt tvilende i mange år er jeg nå fullt overbevist om at denne verden nærmer seg sin ende, og at vi kommer til å møte store problemer i den nærmeste framtid.» — 2. Timoteus 3: 1—5.

Et stort byggearbeid

Før Die Wende var det forbudt å ha Rikets saler i DDR. Nå er det et presserende behov for Rikets saler, og byggingen av dem blir høyt prioritert. Dette er enda en side ved den sanne tilbedelse som har gjennomgått bemerkelsesverdige forandringer. Følgende eksempel kan illustrere hvor raskt denne overgangen egentlig har funnet sted.

I mars 1990, bare noen timer etter at Jehovas vitner var blitt juridisk anerkjent i DDR, ble en bror bedt om å holde et foredrag for en gruppe Jehovas vitner. Han brukte da mikrofon for første gang i sitt liv. Bare to og et halvt år senere kunne den menigheten han tilhører, innvie sin egen nye Rikets sal. Ved utgangen av 1992 var sju Rikets saler blitt bygd til bruk for 16 menigheter. Over 30 andre saler og en vakker stevnehall er under planlegging.

Med blikket festet på Guds rike

«Like etter Die Wende var det mange som forkastet Bibelen,» forteller en kristen eldste. «De satte sitt håp til den nye regjeringen, som lovte at forholdene endelig skulle bli bedre.» Er dette håpet blitt virkeliggjort? «Etter to år hadde de endret oppfatning. Nå er folk enige med oss i at menneskelige regjeringer aldri kan skape fred og rettferdighet.»

Mange gledet seg over den strenge sosialismens fall i DDR og proklamerte det de mente var en gyllen tidsalder med vestlig ideologi. Men de ble skuffet. Uansett hvilken regjering som har makten, så holder Jehovas vitner øyet klart og blikket festet på Guds rike, som skinner som en stjerne på himmelen. Dette håpet vil aldri føre til skuffelse. — Romerne 5: 5.

[Fotnote]

[Bilder på side 26]

Jehovas vitner i Tyskland bruker sin frihet ved å bli stadig mer engasjert i Guds rikes gjerning