Er det Gud som står bak naturkatastrofer?
«GUD, hva har du gjort mot oss?»
Dette sa en overlevende som var vitne til de ødeleggelsene som den snødekte vulkanen Nevado del Ruiz i Colombia forårsaket under et utbrudd den 13. november 1985. Utbruddet utløste et leirskred som begravde hele byen Armero med det resultat at over 20 000 mennesker omkom i løpet av én natt.
Det er forståelig at en som overlever en slik katastrofe, reagerer på denne måten. Menneskene er hjelpeløse overfor de fryktinngytende naturkreftene, så helt fra tidenes morgen har de tilskrevet Gud slike katastrofer. Primitive folkeslag frambar ofre — ja, de ofret til og med mennesker — for å tilfredsstille sine guder for havet, himmelen, jorden, fjellene, vulkanene og annet som utgjorde en fare. Også i vår tid er det noen som tar det for gitt at naturkatastrofer enten skyldes skjebnens spill eller er forårsaket av Gud.
Er det virkelig Gud som står bak de katastrofene som påfører menneskene så mange lidelser og så store tap verden over? Er det hans skyld? For å finne svarene på disse spørsmålene må vi se nærmere på hva slike katastrofer innebærer. Ja, vi må foreta en ny vurdering av en del velkjente faktorer.
Hva er en «naturkatastrofe»?
Da et jordskjelv rammet Tangshan i Kina og 242 000 mennesker omkom, ifølge myndighetenes offisielle rapporter, og da orkanen Andrew feide inn over den sørlige delen av Florida og Louisiana i USA og forårsaket skader for flere milliarder dollar, skapte det overskrifter i avisene verden over. Men hva om jordskjelvet hadde brutt ut i den ubebodde Gobi-ørkenen, som ligger 110 mil nordvest for Tangshan, og hva om orkanen Andrew hadde tatt en annen retning og rast fra seg ute på havet uten i det hele tatt å komme nær kysten? I dag ville de praktisk talt ha vært glemt.
Når vi snakker om naturkatastrofer, snakker vi derfor ikke bare om dramatiske utfoldelser av naturkrefter. Hvert år forekommer det tusenvis av små og store jordskjelv og flere titalls stormer, sykloner, orkaner, tyfoner, vulkanutbrudd og andre voldsomme fenomener som bare ender opp som statistikk. Det er når slike naturkrefter forårsaker mange dødsfall og store materielle ødeleggelser og skaper kaos i folks vanlige tilværelse, at de blir katastrofer.
En bør være oppmerksom på at ødeleggelsene og tapene ikke alltid står i forhold til de naturkreftene som er inne i bildet. Den kraftigste utfoldelsen av naturkrefter fører ikke alltid til den største katastrofen. I 1971 omkom 65 mennesker under et jordskjelv i San Fernando i California som ble målt til 6,6 på richterskalaen. Et år senere omkom 5000 i Managua i Nicaragua under et jordskjelv som ble målt til 6,2 på richterskalaen.
Så når det gjelder økningen i ødeleggelser forårsaket av naturkatastrofer, må vi spørre: Er naturkreftene blitt mer voldsomme? Eller har menneskelige faktorer medvirket til problemet?
Hvem har skylden?
Bibelen viser at Jehova Gud er den store Skaper av alle ting, også av naturkreftene på jorden. (1. Mosebok 1: 1; Nehemja 9: 6; Hebreerne 3: 4; Åpenbaringen 4: 11) Det betyr ikke at han forårsaker hvert vindpust eller hver regnskur. Nei, han har satt i verk bestemte lover som regulerer jorden og miljøet på den. I Forkynneren 1: 5—7 leser vi for eksempel om tre av de grunnleggende fenomener som muliggjør liv på jorden — det at solen står opp og går ned hver dag, vindsystemene og vannets kretsløp. (Se vers 7 i EN.) Disse og andre systemer i naturen — deriblant jordens klimasystemer, geologiske systemer og økosystemer — har fungert i tusener av år, enten menneskene har kjent til dem eller ikke. Ja, Forkynneren henledet oppmerksomheten på den store kontrasten mellom skaperverkets stabilitet og uendelighet og menneskenes forgjengelige og midlertidige natur.
Jehova har ikke bare skapt naturkreftene; han har også makt til å kontrollere dem. Gjennom hele Bibelen finner vi beretninger om hvordan Jehova har kontrollert eller manipulert slike krefter for å gjennomføre sin hensikt. Vi har blant annet beretningen om hvordan Rødehavet ble delt på Moses’ tid, og hvordan solen og månen ble stanset på sin vei over himmelen på Josvas tid. (2. Mosebok 14: 21—28; Josva 10: 12, 13) Jesus Kristus, Guds Sønn, den lovte Messias, demonstrerte også sin makt over naturkreftene da han stilte en storm på Galilea-sjøen. (Markus 4: 37—39) Disse og lignende beretninger etterlater ingen tvil om at Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, fullt ut kan kontrollere alt som har innvirkning på livet på jorden. — 2. Krønikebok 20: 6; Jeremia 32: 17; Matteus 19: 26.
Betyr dette at vi kan gi Gud skylden for de stadig større ødeleggelsene som naturkatastrofer har forårsaket de senere år? For å besvare dette spørsmålet må vi først se på om det finnes noe bevis for at naturkreftene i det siste er blitt mye mer voldsomme — om de kanskje til og med er kommet helt ut av kontroll.
Legg i den forbindelse merke til hva boken Natural Disasters—Acts of God or Acts of Man? sier: «Det er ingenting som tyder på at de klimatologiske mekanismene som har sammenheng med tørke, flom og sykloner, forandrer seg. Og ingen geologer hevder at de bevegelsene i jordskorpen som har sammenheng med jordskjelv, vulkaner og tsunami (flodbølger som følge av jordskjelv), er i ferd med å bli mer voldsomme.» Boken Earthshock sier: «I bergartene på alle kontinenter har det inntruffet utallige større eller mindre geologiske hendelser, og en hvilken som helst av dem ville være en forferdelig katastrofe for menneskeheten hvis den inntraff i vår tid — og det er en vitenskapelig kjensgjerning at slike hendelser kommer til å inntreffe igjen og igjen i framtiden.» Med andre ord har jorden og naturkreftene på den mer eller mindre vært uforandret opp gjennom tidene. Så uansett om noen statistikker viser en økning når det gjelder enkelte former for geologisk eller annen aktivitet, har ikke naturkreftene løpt helt løpsk på jorden i den senere tid.
Hva kommer det så av at vi hører om at naturkatastrofer forekommer oftere og forårsaker mer skade nå enn før? Hvis det ikke skyldes naturkreftene, ser det ut til at skylden ligger hos menneskene. Ja, eksperter har sagt at menneskers virksomhet har gjort miljøet på jorden både mer utsatt for naturkatastrofer og mer sårbart når en katastrofe inntreffer. I utviklingslandene tvinger det økende behovet for mat bøndene til å drive rovdrift på det lille de har av jord, eller til å innvinne dyrkbar jord ved å hogge ned skog som er av avgjørende betydning for miljøet. Dette fører til alvorlig jorderosjon. Befolkningsveksten påskynder også utviklingen av slumkvarterer, som bygges på måfå i utrygge områder. Selv i mer industrialiserte land har folk — deriblant de millioner av mennesker som bor langs San Andreasforkastningen i California — utsatt seg selv for fare til tross for klare advarsler. Når det inntreffer noe uventet under slike omstendigheter — for eksempel en storm, en oversvømmelse eller et jordskjelv — kan katastrofen da kalles «naturlig»?
Sahel-området i Afrika er et typisk eksempel. Vanligvis tenker vi at tørke skyldes mangel på regn eller vann, og at dette fører til matmangel, underernæring og død. Men kommer den omfattende hungersnøden i dette området bare av vannmangel? Boken Nature on the Rampage sier: «Det bevismateriale som forskere og hjelpeorganisasjoner har samlet, viser at det at dagens matmangel og underernæring vedvarer, ikke i så høy grad skyldes langvarig tørke som det skyldes langvarig misbruk av jord- og vannressurser. . . . Den vedvarende ørkenspredningen i Sahel-området er i første rekke forårsaket av mennesker.» Den sørafrikanske avisen The Natal Witness sier: «Hungersnød er ikke et spørsmål om matmangel, men om dårlig tilgang på mat. Det er med andre ord et spørsmål om fattigdom.»
Det samme kan sies om mange av de ødeleggelsene som andre katastrofer fører til. Undersøkelser har vist at dødsraten i forbindelse med naturkatastrofer i de fattigste landene er uforholdsmessig høy sammenlignet med de rikere nasjonene. Japan hadde ifølge én forskningsrapport 43 jordskjelv og andre katastrofer i årene fra 1960 til 1981, og disse krevde 2700 dødsofre, det vil si gjennomsnittlig 63 i hver katastrofe. I den samme tidsperioden hadde Peru 31 katastrofer hvor til sammen 91 000 omkom, altså 2900 pr. katastrofe. Hva er årsaken til denne forskjellen? Naturkreftene har kanskje utløst katastrofen, men det er menneskelig virksomhet — sosial, økonomisk og politisk — som må bære ansvaret for den store forskjellen når det gjelder ødeleggelser og tap av menneskeliv.
Hva er løsningen?
Vitenskapsmenn og eksperter har i mange år forsøkt å utvikle måter å takle naturkatastrofer på. De foretar undersøkelser dypt nede i jorden for å lære mer om hvor, hvor ofte, hvordan og hvorfor det oppstår jordskjelv og skjer vulkanutbrudd. Ved hjelp av satellitter overvåker de værmønstrene for å finne ut hvilken retning sykloner og orkaner vil bevege seg i, og for å kunne forutsi flommer og tørkeperioder. All denne forskningen har gitt dem informasjon som de håper vil gjøre det mulig for dem å redusere skadevirkningene av naturkreftene.
Har dette arbeidet brakt gode resultater? En miljøvernorganisasjon sier følgende om denne typen kostbare, høyteknologiske tiltak: «De har en viss berettigelse. Men hvis de legger beslag på uforholdsmessig mye tid og penger — hvis de tjener som en unnskyldning for å overse de farene som er uløselig knyttet til det samfunnet ofrene tilhører, og som forverrer katastrofene — da kan de gjøre mer skade enn gagn.» Det er for eksempel en fordel å vite at de lavtliggende deltaområdene i Bangladesh ofte er utsatt for oversvømmelser og flodbølger, men det at man kjenner til dette, forhindrer ikke at millioner av bangladeshere er nødt til å bo der. Resultatet er gjentatte katastrofer hvor antall dødsofre kommer opp i hundretusener.
Det er tydelig at teknisk informasjon har begrenset verdi. Noe annet som kreves, er evnen til å hjelpe folk som befinner seg i den vanskelige situasjon at de så å si ikke har noe annet valg enn å bo i spesielt farlige områder eller leve på en måte som ødelegger miljøet. Med andre ord: Å redusere de ødeleggelsene naturkatastrofene forårsaker, vil kreve en gjennomgripende omforming av det sosiale, økonomiske og politiske system vi er underlagt. Hvem kan utrette noe slikt? Bare Han som kan kontrollere de kreftene som utløser naturkatastrofer.
Hva Gud kommer til å gjøre
Jehova Gud vil ikke bare behandle symptomene, nei, han vil ta problemet ved roten og fjerne den grunnleggende årsaken til menneskenes lidelser. Han vil gjøre slutt på de grådige og undertrykkende politiske, kommersielle og religiøse systemene, som ’har makt over mennesker og volder dem skade’. (Forkynneren 8: 9) De som er kjent med Bibelen, har ikke kunnet unngå å legge merke til at den inneholder en rekke profetier som peker fram mot den tiden da Gud vil gå til handling og fjerne alt det onde og alle lidelser fra jorden og gjenopprette et jordisk paradis, hvor det vil herske fred og rettferdighet. — Salme 37: 9—11, 29; Jesaja 13: 9; 65: 17, 20—25; Jeremia 25: 31—33; 2. Peter 3: 7; Åpenbaringen 11: 18.
Det var egentlig dette Jesus Kristus lærte alle sine etterfølgere å be om med ordene: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Matteus 6: 10) Det messianske rike vil fjerne og erstatte alle ufullkomne, menneskelige styreformer, slik profeten Daniel forutsa: «På den tid da disse kongene rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. Det riket skal ikke gå over til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet.» — Daniel 2: 44.
Hva vil Guds rike utrette som nasjonene i dag ikke er i stand til? Bibelen gir et fengslende forhåndsglimt av det som skal skje. I stedet for slike forhold som vi ser på disse sidene, deriblant sult og fattigdom, kommer det til å «være overflod av korn i landet, så det bølger over åsene», og «trærne på marken skal bære frukt; jorden skal gi sin grøde, og folk skal bo trygt i landet». (Salme 72: 16; Esekiel 34: 27) Angående miljøet sier Bibelen: «Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. . . . For i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper. Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder.» (Jesaja 35: 1, 6, 7) Og det kommer ikke til å være krig mer. — Salme 46: 10.
Hvordan Jehova Gud vil gjennomføre alt dette, og hvordan han kommer til å gå fram for å hindre at naturkreftene forårsaker noen skade mer, sier ikke Bibelen noe om. Én ting er imidlertid sikkert: De som kommer til å leve under dette rettferdige styre, «skal ikke streve til ingen nytte og ikke føde barn som brått må dø. For de er en ætt, velsignet av [Jehova], de får ha sine etterkommere hos seg». — Jesaja 65: 23.
I dette bladet og andre av Selskapet Vakttårnets publikasjoner har Jehovas vitner gjentatte ganger pekt på at Guds rike ble opprettet i himmelen i 1914. Under dette Rikets ledelse er det blitt avlagt et verdensomfattende vitnesbyrd i nesten 80 år, og nå står vi på terskelen til ’de nye himler og den nye jord’, som Gud har lovt. Menneskene vil ikke bare bli befridd for slike ødeleggelser som naturkatastrofer fører til, men for alle de smerter og lidelser som menneskeheten har vært hjemsøkt av de siste 6000 år. Da vil det virkelig kunne sies: «De ting som var før, er forsvunnet.» — 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 4.
Men hva med det vi kan bli utsatt for nå? Har Gud gjort noe for dem som er i en vanskelig situasjon som følge av naturkatastrofer eller av andre grunner? Ja, så absolutt, men ikke nødvendigvis på den måten folk flest ville ha ventet.
[Bilder på sidene 8 og 9]
Menneskers virksomhet har gjort miljøet mer utsatt for naturkatastrofer
[Rettigheter]
Laif/Sipa Press
Chamussy/Sipa Press
Wesley Bocxe/Sipa Press
Jose Nicolas/Sipa Press