Forkynnelse med utholdenhet på Island
I NORD-ATLANTEREN, midt mellom Nord-Amerika og Europa, finner vi Island. Selv om øya ligger rett under polarsirkelen, er klimaet der mildere enn en kanskje kunne vente, takket være Golfstrømmen. Island er blitt kalt landet med is og ild fordi øya har Europas største isbre og samtidig er et av de mest aktive vulkanske områder i verden. Øya er kjent for sine mange varme kilder og solfatarer, kilder hvor det strømmer ut varm damp og svovelholdige gasser.
De 260 000 innbyggerne på denne nest største øya i Europa er etterkommere av vikingene, som slo seg ned her for over 1100 år siden. Islandsk er i alt vesentlig det samme som norrønt, det gammelnordiske språk som ble talt i vikingtiden. Det har holdt seg stort sett uforandret fordi islendingene likte å lese sine gamle sagaer, som for det meste ble skrevet på 1200-tallet.
På 1500-tallet begynte Bibelen å bli oversatt til islandsk. «Det nye testamente» ble utgitt i 1540, og hele Bibelen kom ut i 1584. Over 90 prosent av innbyggerne tilhører den evangelisk-lutherske kirke, som er statskirke på Island. Selv om Bibelen finnes i nesten hvert eneste hjem, er det få som tror at den er Guds Ord. De fleste islendinger har et liberalt syn på religion og er stort sett uavhengige i sin tankegang.
Det gode budskap kommer til Island
De første islendingene som fikk høre det gode budskap om Riket, bodde da i Canada. En av dem var Georg Fjölnir Lindal. Foreldrene hans var fra Island, og han snakket islandsk. Ikke lenge etter at han hadde innviet sitt liv til Jehova Gud, begynte han å forkynne det gode budskap på heltid. I 1929, da han var 40 år gammel, flyttet han til Island for å forkynne det gode budskap for innbyggerne der.
For en kolossal oppgave det var for bare én mann! Island er omkring 320 kilometer fra nord til sør og omkring 500 kilometer fra øst til vest. Kystlinjen, fjorder og innløp innbefattet, er cirka 6400 kilometer lang. På den tiden var det ingen skikkelige veier og praktisk talt ingen biler eller andre moderne transportmidler å komme seg rundt med. Likevel forkynte bror Lindal over hele øya i løpet av ti år og leverte flere tusen bøker. Han reiste med båt langs kysten, og når han besøkte gårdene inne i landet, brukte han to hester — én til å ri på og én til å bære litteraturen og personlige ting.
I nesten 18 år var bror Lindal den eneste på Island som var et av Jehovas vitner. Til tross for de store anstrengelser han gjorde seg, opplevde han ikke å se en eneste ta standpunkt for Riket i disse årene. Hans lange opphold alene tok slutt den 25. mars 1947, da de første misjonærene kom fra Vakttårnets bibelskole Gilead. Du kan sikkert forestille deg hvor glad han ble da Jehova til slutt besvarte hans bønner om å sende flere arbeidere ut til sin høst. (Matteus 9: 37, 38) Bror Lindal fortsatte sin tjeneste på Island helt til han flyttet tilbake til Canada i 1953.
Flere arbeidere til innhøstingen
De misjonærene som kom i 1947, var to danske brødre. To år senere kom det flere misjonærer. De fortsatte forkynnelsesarbeidet sammen med noen venner som hadde flyttet til Island, og leverte flere tusen publikasjoner. De fleste islendingene liker å lese, men det var ikke så mange som reagerte positivt på det gode budskap. Etter 27 år med planting og vanning begynte de utholdende brødrene å se fruktene av sitt arbeid. I 1956 tok sju nye standpunkt for Riket og innviet sitt liv til Jehova.
I løpet av de siste ti årene er det blitt over dobbelt så mange forkynnere av Riket. Nå er det sju menigheter og en isolert gruppe med til sammen 280 forkynnere av det gode budskap. La oss ta en tur rundt på øya og besøke disse menighetene.
I og omkring hovedstaden
De brødrene og søstrene som viste utholdenhet i alle disse årene, er blitt rikelig velsignet. Det er nå to blomstrende menigheter i hovedstaden, Reykjavík. De kommer sammen i en fin Rikets sal som ligger i samme bygning som avdelingskontoret, som ble innviet i 1975.
Friðrik og Ada var blant de sju som ble døpt i 1956. «Jeg husker at vi pleide å ha møter i et lite rom på loftet der hvor misjonærene bodde,» forteller Friðrik. «Det var plass til 12 stoler, men av og til, når det kom flere enn dem som vanligvis var til stede, åpnet vi døren til et lite rom ved siden av. For en forskjell det er i dag, med to menigheter som fyller Rikets sal!»
Friðrik hadde ansvaret for bespisningen på det første stevnet som ble holdt. «Jeg gjorde mesteparten av arbeidet selv, og det var ikke uvanlig at jeg på det samme stevnet hadde tre—fire poster på programmet hver dag. Mens jeg var på kjøkkenet, hadde jeg på meg et forkle. Når tiden var inne til å holde en tale, hev jeg på meg jakken og skyndte meg inn i salen. Brødrene måtte flere ganger minne meg på at jeg måtte ta av meg forkleet. Nå er det mellom 400 og 500 til stede på stevnene, deriblant flere dyktige eldste som har poster på programmet. Det er også mange villige hender som hjelper til med bespisningen.»
Menigheten nærmest Reykjavík ligger i Keflavík, omkring 50 kilometer vest for hovedstaden. Kjøreturen dit går over sletter som er dannet av lava. En tiendedel av Island er dekket av lava. Den første vegetasjonen som kommer til syne på disse slettene, består av lav og mose, men på de eldre lavaslettene kan du finne villbær og lave busker.
Menigheten i Keflavík, som ble opprettet i 1965, har 19 forkynnere. Den internasjonale lufthavnen ligger i nærheten, og det er også etablert en amerikansk militærbase der. Selv om Jehovas vitner ikke har hatt anledning til å forkynne fra hus til hus inne på selve basen, har de ledet mange bibelstudier der, og en god del har lært sannheten å kjenne.
En annen menighet ligger i Selfoss, 55 kilometer øst for Reykjavík. Her kan vi se grønne jorder hvor sauer og kveg beiter, og her ligger også Islands største meieri. På veien passerer vi Hveragerði, en liten by i en vakker dal. Et stykke borte ser vi at det spruter vann høyt til værs fra varme kilder over hele dalen. Dette er et av de områdene i landet som har høyest termisk aktivitet, og man har bygd en rekke drivhus for å nyttiggjøre seg disse ressursene og dyrker tomater, agurker og en rekke forskjellige blomster.
I dette området er det en liten, men aktiv menighet på 19 forkynnere av Riket. Sigurður og Guðrún Svava flyttet fra Reykjavík for å hjelpe denne lille gruppen da menigheten ble opprettet i 1988. Sigurður er den eneste eldste her. Før han ble et av Jehovas vitner for snart ti år siden, var han en kjent musiker som spilte slagverk i forskjellige band. I dag jobber han som vinduspusser og underviser i musikk. Den livsstil han hadde som musiker, gav ham mange problemer i form av narkotikamisbruk, alkoholmisbruk og et ødelagt ekteskap. Nå da han har en hensikt med livet og tjener Jehova, kan han føle virkelig tilfredshet.
Til østkysten
Da vi forlater Selfoss, begir vi oss ut på en 680 kilometer lang kjøretur, som for det meste går langs smale og humpete grusveier. Vi setter kursen mot byen Reyðarfjörður på østkysten, hvor den neste menigheten ligger. Før det er gått en halvtime, får vi øye på Hekla, den mest kjente vulkanen på Island. Den har hatt utbrudd fire ganger i dette århundre.
I 1973 var det et dramatisk vulkanutbrudd på øya Vestmannaeyjar. Hele befolkningen på omkring 5300 ble brakt i sikkerhet til fastlandet i løpet av bare noen timer. Etter at byen ble bygd opp igjen, har de fleste av innbyggerne etter hvert flyttet tilbake. To av Jehovas vitner bor der nå og forkynner det gode budskap for folk som bor i dette lokalsamfunnet. To timers kjøring etter at vi har passert Hekla, får vi øye på den vakre og majestetiske Vatnajökull, Islands største isbre, som dekker et område på 8300 kvadratkilometer. Langs veien passerer vi også en mengde vakre fosser og elver.
Etter omkring ti timers kjøring kommer vi fram til bestemmelsesstedet. I Reyðarfjörður treffer vi de 12 forkynnerne i den yngste menigheten på Island. Det bodde ingen Jehovas vitner i dette området før det ble opprettet et misjonærhjem der i slutten av 1988. Kjell og Iiris, et svensk misjonærektepar som har tjent på Island siden 1963, har fått i oppdrag å arbeide blant de 15 000 menneskene som bor i dette området. Mange bor i små fiskevær langs kysten, over en strekning på omkring 500 kilometer.
Kjell forteller: «Det er ingen tvil om at Jehova rikelig har velsignet Rikets arbeid i denne delen av Island. Den 1. januar 1993 ble det opprettet en menighet her, og vi leder mange bibelstudier med interesserte som gjør fine framskritt. Selv om transportmidlene har forandret seg siden bror Lindal reiste omkring på hesteryggen, er det ikke alltid så lett å kjøre over fjelloverganger på glatte veier i de mørke vintermånedene, ikke engang med firehjulsdrevet jeep. En gang blåste den av en glatt vei og veltet rundt to—tre ganger nedover en skråning. Skal si vi var glad for å slippe unna uten skader!»
Etter å ha vært på Island i 30 år sier Iiris: «Opp gjennom årene har mange kommet fra andre land for å hjelpe til. Selv om de fleste har måttet dra igjen av forskjellige grunner, har de så avgjort hatt en stor andel i å plante og vanne. Vi er glad for at vi kan bli, siden vi nå har det privilegium å se at høsten samles inn. Jehova setter fart i dette arbeidet her også.»
En stor del av økningen kommer av at de nye forkynner for sine arbeidskamerater. Atli lærte sannheten å kjenne av misjonærene, og han begynte å fortelle det han lærte, til andre som jobbet i det bygningsfirmaet han var ansatt i. To av arbeidskameratene hans tar nå del i forkynnelsesarbeidet, og en av dem ble døpt sammen med sin kone i november 1992. En tredje arbeidskamerat har studert Bibelen sammen med Jehovas vitner.
Langs den nordlige delen
Fra Reyðarfjörður kjører vi vestover. Den neste menigheten ligger 300 kilometer unna, i byen Akureyri. Noen spesialpionerer fikk i oppdrag å tjene der tidlig i 1950-årene. Helt fra starten av møtte arbeidet hard motstand fra noen prester, og lokalavisen trykte artikler for å advare folk mot Jehovas vitner. Mange av innbyggerne befattet seg også med spiritisme. Men takket være den utholdenhet og tålmodighet som flere pionerer og misjonærer viste, er det i dag en aktiv og kjærlig menighet i Akureyri med 35 forkynnere av Riket.
Friðrik, en av dem som tjener som eldste der, var fisker. Etter å ha vært til stede på områdestevnet i 1982 var han overbevist om at det han lærte, var sannheten. Han flyttet tilbake til Akureyri for å forkynne for familie, venner og arbeidskamerater. Friðrik la planer om å slutte som fisker, slik at han kunne tilbringe mer tid sammen med menigheten. Han sa ifra til sin samboer, Helga, at de ikke lenger kunne bo sammen før de var gift, ettersom han ønsket å bli et av Jehovas vitner. Friðrik ønsket også at hun skulle studere Bibelen, for han ville ikke ’gifte seg med en ikke-troende’. (1. Korinter 7: 39) Til hans overraskelse begynte Helga å studere. De giftet seg i februar 1983 og ble døpt ikke lenge etter. Med tiden tok også Friðriks mor og søster imot sannheten.
For å komme til vårt siste stopp, Akranes, som ligger 350 kilometer fra Akureyri, måtte vi kjøre over tre fjellpartier og gjennom mange vakre daler. Her er veien asfaltert, noe som gjør dette til en behagelig kjøretur sammenlignet med turene på de humpete og smale grusveiene som vi hittil har kjørt på. I Akranes ligger den minste menigheten på Island. Den har fem forkynnere, hvorav to tjener som eldste. Forkynnerne består av to familier som hørte ropet fra Makedonia, flyttet fra en av de større menighetene i Reykjavík og slo seg ned i denne lille byen for å tjene der hvor behovet er større. (Apostlenes gjerninger 16: 9, 10) I over to år har de tålmodig forkynt det gode budskap i dette distriktet, og de er overbevist om at Jehova vil få det som blir sådd, til å vokse. — 1. Korinter 3: 6.
Gode utsikter til vekst
Ved hjelp av drivhus som er utstyrt med kunstig lys og blir oppvarmet av geotermisk energi, har islandske gartnere vært i stand til å dyrke mange forskjellige slags frukter, grønnsaker og andre planter. På samme måte har Jehovas vitner, utrustet med åndelig sannhet, vennlig forkynnelse og Jehovas hellige ånds velsignelse, opplevd fine resultater på Island.
I år var det 542 til stede på høytiden til minne om Kristi død, og det ledes nå nesten 200 hjemmebibelstudier. Den positive responsen på oppfordringen til å tjene i ledig distrikt gir oss tillit til at alle sauelignende mennesker på denne store øya vil få høre stemmen til den gode hyrde, Jesus Kristus. (Johannes 10: 14—16) For noen gledelige resultater forkynnelsen har brakt de trofaste forkynnerne av Riket som har vist så stor tålmodighet og utholdenhet i forkynnelsen av det gode budskap på Island de siste 64 årene!
[Kart på side 24]
(Se den trykte publikasjonen)
Akureyri
Akranes
Keflavík
Selfoss
Vestmannaeyjar
Reyðarfjörður
Hekla
Geysir
VATNAJÖKULL
REYKJAVÍK
[Rettigheter]
Basert på et kart av Jean-Pierre Biard