Papias verdsatte Herrens ord

«JEG finner ikke . . . glede i dem som sier meget, men i dem som lærer sannheten.» Dette skrev Papias, en mann i det andre århundre som bekjente seg til kristendommen.

Papias levde i tidsperioden like etter Jesu Kristi apostlers død. Han var omgangsvenn med Polykarp, som etter sigende var blitt undervist av apostelen Johannes. Dette, foruten den måten Papias tilegnet seg kunnskap på, vitner om at han må ha vært en velorientert mann.

En grundig metode

Papias’ sannhetstørst kommer tydelig til uttrykk i de fem bøkene som utgjør hans verk om Herrens ord. I sine yngre år merket Papias seg uten tvil mange av de sannhetsordene han hørte. Fra sin bolig i Hierapolis i Frygia i Lilleasia forhørte han seg senere hos eldre kristne om de hadde sett eller hørt noen av Jesu apostler. Han utspurte dem ivrig og skrev ned det de hadde å si.

Papias forklarer: «Jeg vil ikke nøle med . . . å meddele deg det jeg en gang godt har lært av de gamle og godt har erindret, og jeg garanterer for sannheten av det. For jeg finner ikke som de fleste glede i dem som sier meget, men i dem som lærer sannheten, heller ikke i dem som omtaler fremmede bud, men i dem som omtaler de bud som fra Herren er gitt til troen, og som er kommet fra selve sannheten. Hvis det kom en som hadde fulgt de eldste, spurte jeg dem ut om de eldstes ord, hva Andreas eller Peter eller Filip eller Tomas eller Jakob eller Johannes eller Matteus eller noen andre av Herrens disipler sa.»

Hans verk

Papias hadde uten tvil et vell av åndelig kunnskap å øse av. Vi kan bare forestille oss hvor ivrig han må ha lyttet til detaljene om hver av apostlenes liv og tjeneste. Omkring år 135 skrev Papias det han hadde å fortelle, ned i en bok. Den er dessverre gått tapt. Den ble sitert av Irenaeus, en mann i det andre århundre som bekjente seg til kristendommen, og av historikeren Evsebios, som levde i det fjerde århundre. Den ble fremdeles lest på 800-tallet og har muligens eksistert fram til det 14. århundre.

Papias trodde på Kristi kommende, tusenårige rike. (Åpenbaringen 20: 2—7) Ifølge Irenaeus skrev han om en tid «da skapningen fornyet og frigjort skal frembringe en overflod av all slags føde, fra himmelens dugg og jordens fruktbarhet, liksom de eldste, som så Johannes, Herrens disippel, fortalte at de hadde hørt hvordan Herren ville undervise om disse tider». Papias skrev videre: «For de troende er dette troverdig. Og da Judas, forræderen, nektet å tro og spurte: ’Hvordan vil slike frembringelser bli utrettet av Herren?’, sa Herren: ’Det vil de som lever til den tid, se.’»

Papias skrev i en tid da gnostisismen var utbredt. Gnostikerne blandet filosofi, spekulasjoner og hedensk mystisisme med frafallen kristendom. Papias’ forklaring av Herrens ord var i virkeligheten et forsøk på å demme opp for den gnostiske bølgen. Etter hans tid fortsatte Irenaeus å motstå gnostikernes falske og overdrevne åndelighet. Den gnostiske litteratur må ha vært omfattende, hvis man skal dømme etter Papias’ sarkastiske bemerkning om «dem som sier meget». Hans hensikt var klar — han ville bekjempe falskheten med sannheten. — 1. Timoteus 6: 4; Filipperne 4: 5.

Kommentarer til evangeliene

I de bruddstykkene av Papias’ skrifter som ennå eksisterer, finner vi de beretningene som ble nedskrevet av Matteus og Markus, omtalt. Papias skriver for eksempel om Markus’ skrift: «Markus, som var Peters tolk, nedskrev omhyggelig alt det han husket.» Papias bekrefter ytterligere dette evangeliets nøyaktighet ved å tilføye: «Markus begikk ikke noen feil ved å skrive noe av det etter hvert som han kom i tanker om det, for han bestrebet seg på ikke å utelate noe av det som han hadde hørt, og på ikke å gi en feilaktig framstilling.»

Papias tilveiebringer ytre vitnesbyrd om at Matteus opprinnelig skrev sitt evangelium på hebraisk. Han sier: «Matteus sammenstilte ordene på hebraisk, og enhver oversatte dem som han kunne.» Det er sannsynlig at Papias også henviste til Lukas’ og Johannes’ evangelieberetninger, foruten til andre bøker i de kristne greske skrifter. I så fall var han et av de tidligste vitner om at disse skriftene er autentiske og inspirert av Gud. Dessverre er det bare noen få fragmenter av Papias’ skrifter som er bevart.

Klar over sitt åndelige behov

Som tilsynsmann i menigheten i Hierapolis var Papias en utrettelig forsker. Han hadde dessuten stor verdsettelse av Skriftene. Papias dømte riktig da han sa at det var langt mer verdifullt å beskjeftige seg med enhver læresetning som ble uttalt av Jesus Kristus eller hans apostler, enn med de ustadige uttalelsene som fantes i litteraturen på hans tid. — Judas 17.

Papias skal ha lidd martyrdøden i Pergamon i år 161 eller 165. Vi kan ikke si med sikkerhet hvor dypt Jesu Kristi lære kom til å prege hans liv og atferd. Men han hadde et oppriktig ønske om å lære Skriftene å kjenne og drøfte dem. Det samme har de sanne kristne i vår tid; de er også klar over sitt åndelige behov. (Matteus 5: 3) Og i likhet med Papias verdsetter de Herrens ord.