Gjør du ditt ytterste?

«JEG skal gjøre mitt beste.» Så mange ganger disse ordene etterfølges av et «men» og en lang liste av unnskyldninger for ikke å anstrenge seg. Hva med vår innvielse til Jehova? Oppfyller vi vårt løfte om å gi vårt aller beste til ham?

En som innvier seg til Jehova, vier seg helt og holdent til tjenesten for ham og tilbedelsen av ham. Jesus viste hva det innebærer å innvie seg til Jehova, da han sa: «Hvis noen vil følge meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» (Matteus 16: 24) En som har fornektet seg selv og innviet seg til Gud, gjør det å gjøre Guds vilje til det viktigste i sitt liv.

Som innviede personer må vi granske oss selv for å finne ut om vi lever opp til vår innvielse. Peter viste hvorfor vi bør ransake oss selv, da han kom med følgende oppfordring til de salvede kristne: «[Gjør] deres ytterste for å befeste deres kall og utvelgelse; for hvis dere fortsetter å gjøre disse ting, skal dere aldri noensinne mislykkes.» (2. Peter 1: 10) Ja, hvis vi gjør vårt ytterste, vil vi ikke ende opp som åndelig mislykkede personer.

Vårt ytterste — et relativt begrep

I videre forstand ventes det av alle innviede Guds tjenere at de gjør sitt ytterste, eller sitt beste, for å behage Jehova. Hva som er vårt ytterste i tjenesten for Jehova, avhenger imidlertid av omstendighetene, som kan forandre seg. Det beste en treåring kan gjøre for å hjelpe moren sin, er kanskje å springe et ærend for henne, men etter hvert som han blir eldre, vil han kunne gjøre mer. Slik er det også med din åndelige vekst — det som tidligere var det beste du kunne gjøre, er kanskje ikke det lenger. Vi blir ansporet til å gjøre mer for Jehova.

Etter hvert som vår verdsettelse av Jehova øker, øker vår villighet til å gjøre mer. Vår verdsettelse av det han har gjort for oss, blir styrket gjennom personlig studium av hans Ord, Bibelen. Når vi for eksempel undersøker og mediterer over hvordan Jehova sendte sin Sønn for at han skulle overgi sin sjel for å frigjøre menneskeheten fra synden, føler vi oss tilskyndt til å tjene Opphavsmannen til gjenløsningsordningen. (Johannes 3: 16, 17; 1. Johannes 4: 9—11) Jo mer vi ’smaker og ser at Jehova er god’, desto mer tilskyndt blir vi i vårt hjerte til å tjene ham. — Salme 34: 9.

En heltidstjener som heter Jetter, forstod dette. For å kunne fordype seg i det hun studerte, satte hun av et lite rom i huset sitt til dette formålet. Hun ordnet det slik at hun kunne konsentrere seg mens hun gjorde undersøkelser. Hun har indeksene til Selskapet Vakttårnets publikasjoner og innbundne årganger av Vakttårnet og Våkn opp! innen rekkevidde i bokhyllen. «Når jeg graver fram interessante opplysninger,» sier hun, «kan jeg nesten ikke vente med å dele dem med andre.»

Men akkurat som det å spise et overdådig måltid mat en gang iblant ikke eliminerer ens daglige behov for å innta regelmessige måltider, eliminerer ikke et dyptpløyende, men enkeltstående studium i Bibelen ens daglige behov for åndelig føde. En som heter Ruth, er klar over dette behovet, for så langt tilbake som hun kan huske, har familien hennes lest Bibelen sammen hver morgen og kveld etter måltidene. Nå er hun 81 år gammel og har vært over 60 år i heltidstjenesten, og fortsatt leser hun regelmessig i Bibelen etter at hun våkner klokken seks om morgenen. Så snart Ruth får bladene Vakttårnet og Våkn opp!, tar hun seg tid til å lese dem. Hun gjennomgår studieartiklene minst tre—fire ganger før de blir studert i menigheten. «Studium av Guds Ord er det du trenger for å holde deg sterk i troen,» sier hun. Det har også hjulpet henne til å fortsette i misjonærtjenesten i mange år.

La oss gjøre vårt ytterste for å hjelpe andre

Et dyptpløyende og regelmessig studium av Guds Ord får vår nidkjærhet i tjenesten for Gud til å øke, og noe inni oss tilskynder oss til å gjøre mer. (Jevnfør Jeremia 20: 9.) En slik nidkjærhet tilskyndte Hirohisa til å fullføre sin tjeneste. (2. Timoteus 4: 5) Han tilhørte en aleneforelderfamilie og hadde fire yngre brødre og søstre. Mens Hirohisa fortsatt var i tenårene, støttet han familien økonomisk ved å stå opp klokken tre om natten for å gå med aviser. Han ønsket å gjøre mer i det arbeidet som består i å fortelle andre om Jehova, så han søkte om å få begynne i pionertjenesten, som heltidstjenesten blant Jehovas vitner kalles. Han var ung, men fikk likevel gleden av å hjelpe andre til også å gjøre sitt ytterste for å lovprise Jehova.

Det å gjøre sitt beste for å hjelpe andre innbefatter å bli effektiv i tjenesten. Jesus sa en gang til disiplene sine: «Når dere vet disse ting — lykkelige er dere hvis dere gjør dem.» (Johannes 13: 17) Naomi er et godt eksempel når det gjelder å sette ut i livet forslag som blir gitt gjennom Jehovas organisasjon om hvordan vi kan forbedre vår tjeneste. Hun hadde vanskelig for å snakke med fremmede når hun gikk fra hus til hus, og ofte visste hun ikke hva hun skulle si, når hun stod ved døren. Noen eldste i menigheten oppfordret henne til å benytte forslagene i boken Resonner ut fra skriftenea i den delen som heter «Innledninger til bruk i felttjenesten». Hun lærte seg innledningene under overskriften «Familie/barn» utenat og øvde på dem mange ganger. Som følge av dette klarte hun å holde i gang en samtale med en husmor som var i 30-årene. Allerede før Naomi rakk å foreta gjenbesøk, kom denne kvinnen til Rikets sal. Det ble ordnet med at hun fikk et bibelstudium. Denne husmoren og mannen hennes er nå døpte kristne, og sammen med sine barn gleder de seg over å ha et lykkelig familieliv.

La oss gjøre vårt ytterste for å vise personlig interesse

Vi kan også etterligne apostelen Paulus, som sa: «Alt gjør jeg for det gode budskaps skyld, for at jeg kan bli en som deler det med andre.» — 1. Korinter 9: 22, 23.

Hatsumi gjenspeiler denne holdningen. En gang hun var ute i forkynnelsesarbeidet, sa en kvinne høflig over callingen at hun var for opptatt til å prate. Hun var vennlig i stemmen, så Hatsumi fortsatte å besøke henne. Kvinnen svarte bare gjennom callingen; hun åpnet aldri døren. Slik fortsatte det i to og et halvt år.

En dag forandret Hatsumi tidspunktet for besøket og kom sent på ettermiddagen. Ingen svarte. Men idet hun gikk, hørte hun en kjent stemme bak seg som sa: «Hvem er du?» Kvinnen kom akkurat hjem. Da hun fikk høre Hatsumis navn, sa hun omgående: «Å, det er deg, du som har besøkt meg. Takk for at du alltid viser meg en slik omsorg.» Denne kvinnen hadde tidligere studert Bibelen sammen med Jehovas vitner et annet sted, men avbrutt studiet, så hun hadde vært for forlegen til å åpne døren for Hatsumi. Nå ble det imidlertid opprettet et nytt bibelstudium, og kvinnen gjør svært fine framskritt. Viser vi en slik omsorg for dem vi treffer i tjenesten fra hus til hus?

Gjør ditt ytterste

Jehova setter pris på våre anstrengelser for å gjøre vårt ytterste i tjenesten for ham. Han ligner en far som har en sønn som kommer til ham med gaver. Med årene kan sønnen gi ham forskjellige gaver, i samsvar med sin alder og de ressursene han har til rådighet. Akkurat som en far blir glad for alle gaver som sønnen gir ham av et oppriktig hjerte, tar Jehova villig imot den helhjertete tjeneste vi yter ham i samsvar med vår åndelige vekst.

Det er selvsagt ikke noe poeng i å sammenligne det ytterste vi kan gjøre, med det ytterste andre kan gjøre. Som Paulus sier, vil vi ha grunn til å juble i forhold til oss selv — «ikke i sammenligning med en annen». (Galaterne 6: 4) Måtte vi fortsette å gi akt på apostelen Peters formaning: «Gjør deres ytterste for til slutt å bli funnet plettfrie og lyteløse av ham og i fred.» — 2. Peter 3: 14.

[Fotnote]

[Bilde på side 29]

Gjør du ditt ytterste for å anvende forslag til hvordan du kan gå fram i felttjenesten?