Forkynnelse med båt langs elvene i Guyana

GUYANA.a Dette indianske ordet betyr «vannenes land». Det er en god beskrivelse av terrenget i dette landet, som er det eneste engelsktalende landet i Sør-Amerika. Det går mange elver og bielver på kryss og tvers av landet, og de slynger seg ned fra høylandet, gjennom jungelen og ut til Atlanterhavet. Disse vassdragene utgjør selve livsnerven for de mange landsbyene og gårdsbrukene som ligger langs dem.

Jehovas vitner forstår at Jesu profeti om at «dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene», også innebærer at budskapet skal bli forkynt for dem som bor langs disse elvene. (Matteus 24: 14) I flere år har derfor grupper av Jehovas vitner, deriblant mange pionerer, brukt store og små båter for å bringe det gode budskap ut til folk som bor langs Guyanas mange elver.

For å hjelpe til med dette arbeidet har Selskapet Vakttårnet i Guyana hittil hatt fem trebåter i drift, nemlig «Kingdom Proclaimer I» (Rikets forkynner I) til og med «Kingdom Proclaimer V». Dette er 24 fots, åpne trebåter med V-formet bunn. Det er en familie som er Jehovas vitner, som har bygd og som vedlikeholder disse båtene, som kalles balahooer. De to første båtene, som forkynnerne i området pleide å kalle «Proclaimers», ble «pensjonert» etter flere tiår i tjenesten. Nummer tre, fire og fem er imidlertid fortsatt i aktiv tjeneste på elvene Pomeroon, Mahaica og Demerara.

På Demerara

I Storbritannia og andre deler av Europa vil kanskje ordet «demerara» få en til å tenke på det gyllenbrune, krystallinske rørsukkeret som først og fremst kommer fra de plantasjene som ligger langs denne grumsete elven. På den vestlige bredden slutter veien fra kysten der hvor dyrkingen av sukkerrør slutter. Forkynnerne er avhengige av «Kingdom Proclaimer»-båtene for å kunne bringe det gode budskap om Jehovas rike til dem som bor lenger opp langs elven — hinduer, muslimer og navnekristne.

Forkynnerne kan gjøre dagsturer oppover Demerara, men forkynnelseskampanjene kan også vare i flere uker, og da reiser pionerene fra sted til sted og holder på fra morgen til kveld. På overnattingsturene lager de ikke bare mat og spiser om bord i båten, men de sover også der. Når natten faller på, fortøyes båten til et mangrovetre eller til en brygge, hvis det finnes noe slikt der de er. To stenger på to og en halv meter blir satt opp, én i baugen og én i hekken. Et rep strammes opp mellom toppen på stengene, og så blir en stor presenning lagt over, så den danner et tak. Treplankene får duge som seng, og et teppe og et laken gjør nytten som madrass. Etter en lang dag melder søvnen seg likevel snart.

«Bader dere i det grumsete vannet?» er det noen som spør pionerene.

«Ikke hvis vi ikke er helt nødt,» svarer de. «Når vi kommer til en bukt hvor det er friskt vann, fyller vi vannbeholderne med drikkevann og vann til matlaging og til å vaske seg med.»

Deres utholdenhet blir belønnet med mange fine opplevelser. En gang kom for eksempel en mann ned til båten og stilte seg opp med bena fra hverandre og hendene i siden og betraktet oss med stor interesse. «’Kingdom Proclaimer V!’» leste han høyt da han så navnet på baugen av båten. «Dere må være Jehovas vitner. Det er bare dere som bruker ordet ’Riket’ [Kingdom] på denne måten. Dere har jo Rikets sal, og nå har dere ’Rikets forkynner’.»

Fra Gilead til Pomeroon

Arbeidet langs elven Pomeroon er av en noe annen karakter, forteller Frederick McAlman. Ett år etter at han var blitt uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead i 1970, kom han til Charity, en landsby som ligger på elven Pomeroons østlige bredd, 34 kilometer fra elvemunningen, hvor det var en gruppe på fem Rikets forkynnere.

«I fem lange år hadde vi ’fornøyelsen’ av å ro ’Proclaimer II’ opp og ned Pomeroon, før vi fikk oss en brukt seks hestekrefters påhengsmotor,» forteller bror McAlman. «Vi padlet med strømmen og forkynte nedover langs østsiden av elven til vi kom til Hackney, 11 kilometer fra elvemunningen. Der fikk vi en god natts søvn hjemme hos søster DeCambra, som arbeidet som jordmor i dette området på den tiden. Tidlig neste morgen fortsatte vi nedover til elvemunningen, og så padlet vi over til den vestlige bredden og arbeidet oss 34 kilometer oppover igjen til Charity.»

De hadde god nytte av den seks hestekrefters motoren i ti år. I 1986 ble den så erstattet av en ny motor på 15 hestekrefter. Etter å ha tjent trofast langs Pomeroon i over 21 år kan bror McAlman med tilfredshet se på Charitys nye Rikets sal, som benyttes av menigheten på 43 forkynnere som kommer fra forskjellige steder langs elven. Det er gjennomsnittlig over 60 til stede på møtene, og ved feiringen av minnet om Jesu død var det hele 190 til stede!

På utkikk etter «Vakttårn-mannen»

Mandag er det markedsdag i Charity. Da er det gode muligheter for å forkynne det gode budskap, og forkynnerne er på pletten med bladene Vakttårnet og Våkn opp! En dag på begynnelsen av 1970-tallet kom Monica Fitzallen fra Warimuri, som ligger ved Moruka, til markedet, og hun tok imot to blad av bror McAlman. Men da hun kom hjem, la hun bladene på bunnen av kleskisten.

«De ble liggende der i to år uten at jeg leste dem,» forteller Monica. «Så ble jeg syk og måtte holde sengen en stund. Etter hvert som jeg ble bedre, kastet jeg meg over alt som fantes av lesestoff i huset for å ha noe å gjøre. Til slutt husket jeg de to bladene i kisten, og så begynte jeg å granske dem.» Hun forstod med én gang at dette var sannheten.

Da Monica var blitt frisk, bad hun mannen sin, Eugene, om å få seg en jobb ved Pomeroon, så hun kunne finne den mannen som hadde gitt henne bladene. Eugene samtykte i dette, men han fikk bare arbeid på en gård i nærheten av Pomeroon i én uke, fra mandag til lørdag klokken 12.

Da denne lørdagen kom, hadde Monica ennå ikke funnet den mannen som hadde gitt henne bladene. Omkring klokken 12 spurte hun mannen sin om strømmen var for sterk til at de kunne padle til Charity for å finne «Vakttårn-mannen». Akkurat da hun hadde stilt dette spørsmålet, hørte de fottrinn på gangstien og så det smilende ansiktet til en søster som kom for å tilby de nyeste numrene av bladene. «Er du en av Vakttårn-folkene?» spurte Monica. Så stilte hun så mange spørsmål at søsteren måtte gå tilbake til båten for å hente forsterkninger. Hvem viste det seg å være? Hvem andre enn bror McAlman!

Det ble ordnet med at hun fikk et bibelstudium pr. brev. Kort tid senere sendte Monica sin utmeldelse til den anglikanske kirke. Som svar fikk hun en beskjed fra presten som lød: «Ikke hør på JV. De har bare en overfladisk forståelse av Bibelen. Jeg vil komme og drøfte saken med deg.» Til dags dato har ikke presten dukket opp. Monica ble imidlertid døpt i 1975, og året etter ble også mannen hennes, som brødrene nå kaller onkel Eugene, døpt, etter at han hadde gransket Skriftene nøye. (Apostlenes gjerninger 17: 10, 11) Selv om de bor 12 timers reise med kano fra den nærmeste menigheten, som er i Charity, er de fortsatt aktive Rikets forkynnere den dag i dag.

Ekspedisjoner til innlandet

I løpet av de siste årene har Selskapet Vakttårnet arrangert regelmessige forkynnelsesekspedisjoner langt inn i landet. Frivillige har brukt båter med påhengsmotor og fått smake spenningen ved å bringe det gode budskap ut til folk som bor i indianerreservater og i isolerte tømmerhogst- og jordbrukssamfunn langs noen av de elvene som ligger langt inne i landet. De er pionerer i ordets fulle betydning, for de har det privilegium å bringe Jehovas livreddende navn ut til disse fjerne områdene for aller første gang. (Romerne 10: 13—15) Brødrene må utholde mange vanskeligheter. Noen ganger må de reise langs disse elvene i tre dager for å komme til enkelte av disse stedene. Men på grunn av velsignelsene er det anstrengelsene vel verdt.

En ung mann mann som var pinsevenn, og som bodde i tømmerhogstsamfunnet Kwebanna ved elven Waini, ble kontaktet på den første ekspedisjonen til dette området, i juli 1991. På gjenbesøket i oktober ble det startet et bibelstudium med ham. For første gang fikk han se i sin egen bibel at Guds navn er Jehova, at Jesus ikke er den allmektige Gud, og at treenighetslæren er ubibelsk. (Salme 83: 19; 1. Korinter 11: 3) Han var så begeistret at han samlet noen andre pinsevenner etter at brødrene var dratt, og begynte å vise dem sannheten om Jehova Gud og Jesus Kristus ut fra deres egne bibler. Da de fleste av dem vendte sannheten ryggen, kom han til at tiden var moden for å forlate pinsemenigheten og dermed komme seg ut av «Babylon den store». (Åpenbaringen 18: 2, 4) Da brødrene kom tilbake for å besøke ham i februar 1992, fortalte han dem hva som hadde skjedd, og så sa han: «Jeg vil gjerne slutte meg til dere. Jeg ønsker å bli et av Jehovas vitner. Jeg ønsker å undervise folk i sannheten!»

Slike opplevelser hjelper brødrene til å holde det gående i dette utfordrende arbeidet. De som blir med på disse forkynnelsesekspedisjonene, må ofre hjemmets bekvemmeligheter, og de må utsette seg for faren for å få malaria eller andre sykdommer og for andre farer som er forbundet med livet i villmarken. Men de som er igjen hjemme, ofrer også noe. Familiene savner sine kjære, som noen ganger kan være borte i flere uker om gangen. Menighetene må klare seg uten de eldste og andre, yngre menn — i noen tilfelle blir bare én eneste bror igjen for å ta seg av menighetens behov. Men for en glede og oppmuntring det gir når de kommer tilbake og forteller om de oppmuntrende opplevelsene de har hatt! Den prisen som menigheten må betale, er ubetydelig i sammenligning.

De Rikets forkynnere som bringer det gode budskap ut langs Guyanas mange elver, er virkelig med på noe helt spesielt. Sammen med sine medarbeidere verden over frambærer de modig og villig «et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn». — Hebreerne 13: 15.

[Fotnote]

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

HONDURAS

NICARAGUA

COSTA RICA

PANAMA

VENEZUELA

COLOMBIA

GUYANA

SURINAM

FRANSK GUYANA

BRASIL

BOLIVIA

ATLANTERHAVET

[Bilder på sidene 26 og 27]

Til venstre: Forkynnelse på markedsdagen

Over: Det gode budskap blir drøftet ved elven Demerara

Over til høyre: En gruppe forkynnere som padler tilbake til leiren