En annen slags oppdagelse på Bahamas

BAHAMAS ligger på rekke og rad som vadesteiner i det asurblå havet som skiller Florida og Cuba. I 1992 fikk denne øygruppen spesiell oppmerksomhet i massemediene over hele verden. Hvorfor? De fleste autoriteter regner med at det var på Bahamas Christofer Columbus steg i land i 1492, etter den historiske sjøreisen som førte til at han oppdaget Amerika. Den 12. oktober var det 500-årsdagen for denne begivenheten, og dette tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet.

Men 500-årsjubileet hadde likevel sine kritikere. John Carew (en professor i internasjonale studier) sa, henvendt til den 23. nasjonale konferanse for fargede advokater, at Columbus «utløste en bølge av død over Karibia». — The Nassau Guardian.

I dag kan ingen av de 250 000 innbyggerne på Bahamas spore sitt slektskap tilbake til de fredelige innfødte som Columbus møtte og beskrev som «velbygde mennesker med flotte kropper og meget fine ansikter». Hva skjedde med disse øyboerne? Boken A History of the Bahamas svarer: «Mellom år 1500 og 1520 ble hele Bahamas’ befolkning på omkring 20 000 lucayo-indianere bortført» som slaver for å arbeide i spanske gullgruver på Hispaniola.

Etter at Bahamas var blitt avfolket på denne måten, ble øygruppen «gjenoppdaget», først av britene og senere av store grupper lojalister. Lojalistene var hovedsakelig plantasjeeiere fra de amerikanske koloniene. I lojalitet mot den britiske krone flyktet de under uavhengighetskrigen, som da var under oppseiling på kontinentet. Innbyggerne på Bahamas er i første rekke etterkommere av disse nybyggerne og deres slaver. Mange av slavene beholdt navnet til sine tidligere herrer også etter at de ble frigjort fra slaveriet.

En annen slags oppdagelse

Det hersker liten tvil om at Columbus betraktet seg selv som en slags misjonær. Han skal ha sagt: «Gud gjorde meg til sendebud for den nye himmel og den nye jord. . . . Han viste meg hvor den nye jord fantes.» Men de ødeleggelser hans oppdagelse førte til, viste noe helt annet. De ’nye himler og den nye jord’ som Gud har gitt løfte om, hvor rettferdighet skal bo, måtte vente på å bli oppdaget, og det på en helt annen måte. — 2. Peter 3: 13.

I 1926 flyttet Edward McKenzie og hans kone til Bahamas. Til forskjell fra oppdagelsesreisende før dem kom dette ekteparet fra Jamaica for å lete etter oppriktige mennesker som de kunne dele en skatt med. De var de første som tok med seg det gode budskap om Guds rike til Bahamas. (Matteus 13: 44; 24: 14) Senere samme år sluttet to andre jamaikanere seg sammen med dem. Det var Clarence Walters og Rachel Gregory. I 1928 var det sju forkynnere av Riket på Bahamas. I fire år arbeidet de hardt med å forkynne det gode budskap for øyboerne.

Da kom E. P. Roberts, en dynamisk taler fra Trinidad. De offentlige foredragene han holdt i folkelige møtelokaler, gjorde mye for å tilbakevise falske trosoppfatninger, og den bibelske sannhet han formidlet, rørte ved manges hjerter. En begeistret tilhører på et av disse møtene, var Donald Oscar Murray, som med tiden ble kjent som D. O. Han tok senere ledelsen i arbeidet på øyene.

Misjonæren Nancy Porter husker godt hvordan D. O. Murray snakket om sine inderlige bønner om hjelp i forkynnelsesarbeidet. I 1947 ble Nancy og hennes mann, George, og to andre sendt til Bahamas av Selskapet Vakttårnet, og de var de første misjonærene som kom dit. Hun forteller: «Det første møtet vi var på, tror jeg ikke vi noensinne kommer til å glemme. Det var ni eller ti til stede. Bror Murray var ordstyrer og innledet med en bønn der han takket Jehova for at det var kommet misjonærer dit. Det var påkrevd med hjelp, sa han, og ’vi har bedt om hjelp i lang tid nå’. Selskapet hadde lovt å sende hjelp, og nå var den kommet. Bønnen var så rørende at den fikk oss til å ønske å bli der og aldri reise derfra.» Nå, over 45 år senere, og til tross for at hennes mann nå er død, deler søster Porter fortsatt det oppmuntrende budskapet om Riket med øyboerne.

Spesielt siden 1947 har heltidstjenere og andre som har reist til øyene med båt, vært til stor hjelp i det arbeid som består i å forkynne om Riket på Bahamas. De har ofte måttet navigere mellom lumske sandbanker og grunner og så vasse i land for å bringe det gode budskap til disse avsidesliggende bostedene. De tidlige anstrengelsene som ble gjort, bærer frukt den dag i dag.

I 1950 nådde man en milepæl. I desember det året fikk Bahamas besøk av Natan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, og hans sekretær, Milton G. Henschel, for første gang. Knorr talte til 312 personer som hadde trengt seg sammen i Mother’s Club Hall, en liten trebygning i gaten Jail Alley. Flere fremtredende personer var til stede, deriblant et parlamentsmedlem og redaktøren i en dagsavis. Den kvelden kunngjorde bror Knorr at Selskapet ville opprette et avdelingskontor på Bahamas.

Øyboernes vennlige respons

De vennlige menneskene på Bahamas har generelt sett lyttet til Rikets budskap. Likevel er det en utfordring å nå alle sammen. Hvorfor er det slik? Jo, selv om de fleste bor i hovedstaden, Nassau, og på naboøya Grand Bahama, bor andre på 15 av de større øyene og noen av de 700 småøyene og atollene som denne øygruppen består av.

Et økende antall lokale Jehovas vitner og mange fra andre land som har sett hvor stort behovet er, har flyttet til lokalsamfunnene på de små øyene for å hjelpe til i forkynnelsesarbeidet der. Det er prisverdig, for det har kostet dem betydelige ofre og en god del penger. Men anstrengelsene deres er blitt rikelig belønnet.

Et ungt ektepar flyttet til den store øya Andros. En dag de forkynte fra hus til hus, traff de en innvandrer fra Haiti. Det er flere tusener av dem på Bahamas. Mannen tok straks imot tilbudet om et hjemmebibelstudium. Det ble påbegynt samme kveld ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord på engelsk og fransk. Kvelden etter var han til stede på et kristent møte for første gang. Snart sluttet han å røyke, gjorde raske framskritt og begynte å ta del i forkynnelsesarbeidet.

Om morgenen den dagen han skulle døpes, fikk han en kassettinnspilling fra familien sin på Haiti. Han hadde ikke hørt fra dem på fem år. Hva hadde de å si? De fortalte om hvordan de var blitt Jehovas vitner. De fortalte at søsteren hans allerede var alminnelig pioner, eller heltidsforkynner, og de rådet ham på det sterkeste til å oppsøke Jehovas vitner og studere Bibelen sammen med dem. Det er unødvendig å si at han ble døpt den dagen med full tillit til at han gjorde det som var rett.

Oppmuntrende opplevelser som dette varmer hjertene til lokale Jehovas vitner. Stadig flere av dem har tatt opp arbeidet som evangelister på heltid, og dette har bidratt til vekst. I 1988 hadde derfor tallet på forkynnere av Riket kommet opp i 1000. I dag er det rundt 1300 Rikets forkynnere i 19 forskjellige menigheter fordelt på praktisk talt alle de større øyene.

Forberedt på framtiden

På grunn av den økningen Jehovas vitner opplever, har de hatt vanskeligheter med å finne rimelige lokaler som er store nok til de årlige stevnene de holder. Det måtte holdes to stevner på forskjellige øyer for at det skulle bli plass til alle sammen. Derfor ble det lagt planer om å bygge en stevnehall i tilknytning til et nytt avdelingskontor. Arbeidet ble påbegynt i desember 1989, og hundrevis av Jehovas vitner fra Bahamas og andre land arbeidet frivillig på prosjektet ’av hele sin sjel for Jehova’. — Kolosserne 3: 23.

Den største og mest glederike sammenkomst Jehovas vitner har hatt på Bahamas til dags dato, er uten tvil innvielsen av stevnehallen og det nye avdelingskontoret den 8. og 9. februar 1992. Forventningene steg mens brødre fra alle deler av øyene forberedte den store begivenheten. Det var ualminnelig kjølig i været, og det regnet natten før innvielsesprogrammet skulle framføres. Men ingenting kunne dempe den gleden de 2714 tilhørerne erfarte da John E. Barr, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd, holdt innvielsestalen med temaet «Sangen om teokratiets framgang».

Mange ble overveldet av takknemlighet overfor deres himmelske Far, Jehova Gud, på grunn av denne glederike og spennende begivenheten. De som var til stede, ble alle enda mer besluttet på å legge alle sine krefter i det åndelige undervisningsarbeidet som gjorde det nødvendig med en slik utvidelse av Selskapets lokaler.

Hvorvidt Columbus’ oppdagelse var et vendepunkt til det bedre for disse øyene, vil trolig fortsatt bli diskutert i lang tid framover. Men Jehovas vitner på Bahamas er forent i takknemlighet overfor Gud. De takker for at han har gitt dem forkynnere av Riket som med sin selvoppofrende ånd har trosset det ukjente og brakt det strålende gode budskap til åndelig sett uutforskede farvann. Deres arbeid og «oppdagelse» har resultert i åndelige rikdommer som overgår alt annet, for alle sannhetssøkende mennesker på Bahamas.

[Kart/bilder på sidene 24 og 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Grand Bahama

Abaco

Andros

New Providence

Nassau

Eleuthera

Cat Island

Great Exuma

Rum Cay

San Salvador

Long Island

Crooked Island

Acklins Island

Mayaguana

Little Inagua

Great Inagua

DET KARIBISKE HAVET

FLORIDA

CUBA

[Bilder]

Forkynnelse på torget

Forkynnere vasser i land for å forkynne det gode budskap

Avdelingskontoret ligger på en høyde med utsikt til stevnehallen