«Alle slags mennesker» blir nådd i Belgia
APOSTELEN Paulus minnet sine salvede medkristne om at Gud ønsker at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». De ble derfor oppfordret til å be om å kunne «føre et stille og rolig liv», slik at de kunne ha muligheten til å forkynne det gode budskap om Riket for alle dem som hadde et hørende øre. — 1. Timoteus 2: 1—4.
I dag har det å nå «alle slags mennesker» med det gode budskap fått en spesiell betydning for Jehovas vitner i Belgia. Dette lille landet, som lett ville fått plass i Nordland fylke, har siden den annen verdenskrig opplevd drastiske forandringer i den etniske og kulturelle sammensetningen av befolkningen. I tillegg til de tre tradisjonelle folkegruppene — de nederlandsktalende flamlenderne, de fransktalende vallonerne og de tysktalende — finnes det nå en mengde språkgrupper og kulturelle grupper i Belgia. Det er arabere, tyrkere, indere, kinesere, filippinere, afrikanere og amerikanere, for bare å nevne noen. Det er blitt anslått at én av ti av dem som bor i Belgia, er av utenlandsk avstamning.
Derfor står Jehovas vitner i Belgia, i likhet med sine medkristne over hele jorden, overfor den utfordring å nå «alle slags mennesker» med det gode budskap. Hvordan er det å forkynne for mennesker som kommer fra så mange forskjellige nasjoner? Hvordan henvender man seg til mennesker som har en så totalt forskjellig kulturell og religiøs bakgrunn? Og hvordan reagerer de på Bibelens budskap?
Initiativ gir resultater
Det er både glederikt og spennende å forkynne det gode budskap om Riket for «alle slags mennesker». På travle gater, på torget, på kollektive transportmidler og fra hus til hus kan man treffe mennesker fra alle kontinenter. En forkynner av Riket kan lett få i gang en samtale ved å ta litt initiativ, og ofte gir det gode resultater.
På en bussholdeplass fikk et av Jehovas vitner i gang en samtale med en afrikansk kvinne ved ganske enkelt å smile vennlig til henne. Kvinnen gav snart uttrykk for glede over det hun hørte om Guds rike, og hun ønsket å lære mer om Bibelen. Hun tok imot bladene Vakttårnet og Våkn opp! og gav adressen sin til forkynneren. Da forkynneren sa at hun ville besøke henne snart, protesterte kvinnen: «Nei, nei! La oss gjøre en bestemt avtale, slik at jeg er hjemme når du kommer.»
Tre dager senere, da forkynneren skulle til å besøke kvinnen, oppdaget hun at hun hadde mistet adressen hennes. Men hun husket navnet på gaten, og derfor sjekket hun hvert eneste hus der for å se om hun kunne finne et afrikansk navn. Hun kom helt til enden av gaten uten å finne det hun var på jakt etter. Så skuffet hun var! Men da hun skulle til å gå derfra, stod plutselig kvinnen hun lette etter, foran henne, som om hun hadde dukket opp av løse luften. Og det akkurat til den tiden de hadde avtalt å møtes! Det ble så startet et hjemmebibelstudium.
Hva så med alle de forskjellige skikkene, trosretningene og tradisjonene? Hva skal man for eksempel si til en som er hindu? En pioner kom til å tenke på det hun hadde lest i boken Resonner ut fra skriftene. Der står det: «Legg fram de tilfredsstillende sannheter vi finner i Bibelen, istedenfor å diskutere den innviklede hinduistiske filosofi. . . . De klare sannhetene i hans Ord vil nå hjertet til dem som hungrer og tørster etter rettferdighet.»
Det var nøyaktig det pioneren gjorde da hun møtte Kashi, en kvinne fra India som tok imot et bibelstudium. Kashi gjorde stadig framskritt, og snart snakket hun med alle vennene sine om det hun lærte. En dag møtte pioneren en ambassadørfrue, som spurte henne: «Er det du som underviser Kashi i Bibelen?» Hvor overrasket tror du ikke pioneren ble da kvinnen sa: «For en lærer hun er! Hun har klart å overbevise meg på mange punkter. Tenk at hun, som er hindu, underviser meg, en katolikk, i Bibelen!»
Når en møter filippinere, oppdager en straks at de fleste av dem har kjærlighet til Bibelen. De er varmhjertete og gjestfrie, og det er lett å få i gang en samtale med dem. En filippinsk kvinne tok høflig imot to blad, men siden hun var katolikk, kastet hun dem. Noen uker senere tok hun igjen imot to blad, som hun la i vesken sin. En kveld fikk hun lyst til å lese. Etter å ha lett etter noe interessant lesestoff kom hun over bladene. Nølende begynte hun å lese, og etter hvert vokste interessen hennes. Kort tid senere ringte et av Jehovas vitner på døren hennes, og kvinnen stilte mange spørsmål. Det var første gang hun hadde sammenlignet sin katolske tro med det som står i Bibelen. Den logiske bibelske presentasjonen overbeviste henne om at hun endelig hadde funnet sannheten.
«Kast ditt brød på vannet»
Mange av de utenlandske innbyggerne i Belgia er der på grunn av forretninger eller for å arbeide i en av de 150 offisielle ambassadene eller ved EFs hovedkvarter. De fleste av dem blir der bare noen få år. Rent umiddelbart kan det virke nytteløst å forkynne for dem og studere Bibelen med dem. Men Bibelen gir oss denne påminnelsen: «Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen.» (Forkynneren 11: 1) Ofte får forkynnerne god lønn for strevet.
Dette var tilfellet når det gjaldt en amerikansk kvinne som regelmessig tok imot bladene av et av Jehovas vitner. Med tiden forklarte forkynneren fordelene ved å studere Bibelen regelmessig, og hun tilbød seg å studere med henne. Kvinnen tok imot tilbudet og gjorde raske framskritt. Hun så snart forskjellen på sann og falsk religion. Derfor fjernet hun alle religiøse bilder fra huset sitt. Så kom den dagen hun måtte reise tilbake til USA. Betydde det slutten på de åndelige framskritt hun hadde gjort? Tenk deg hvilken gledelig overraskelse forkynneren fikk da hun ble ringt opp av et av Jehovas vitner i USA som fortalte henne at kvinnen hadde fortsatt studiet, innviet sitt liv til Jehova Gud og var blitt døpt. Hun tjente faktisk alt som hjelpepioner.
Det samme var tilfellet med den indiske kvinnen, Kashi, og den filippinske kvinnen, som begge er omtalt tidligere. Da Kashi reiste tilbake til India, fortsatte hun og mannen hennes å studere Bibelen. Med tiden innviet de seg begge to til Jehova og deltok i forkynnelsesarbeidet. Siden de bodde i et område hvor det ikke var noen andre Jehovas vitner, tilbød de seg å stille hjemmet sitt til rådighet for et menighetsbokstudium. Kashi tjente som hjelpepioner i den utstrekning helsen tillot det, og hun har ledet seks hjemmebibelstudier, med i alt 31 mennesker. Den filippinske kvinnen flyttet med tiden til USA. Der gjorde også hun framskritt; hun innviet seg og lot seg døpe og ble alminnelig pioner. Dette er bare noen få av de mange gledelige resultater Rikets forkynnere i Belgia opplever etter hvert som de fortsetter å forkynne for dem som bor i distriktet deres.
Den utfordring språket kan være
For å kunne ta seg av oppgaven som består i å forkynne for «alle slags mennesker», må avdelingskontoret ha bibelsk litteratur på over 100 språk på lager. Det er nå menigheter for ti forskjellige språkgrupper i Belgia. Av de 341 menighetene som er der, er 61 fremmedspråklige, og av de 26 000 forkynnerne kommer 5000 fra andre nasjoner. Én menighet består av menn og kvinner fra 25 forskjellige land. Tenk deg hvilket fargerikt mangfold det er på møtene deres! Ikke desto mindre er den kjærlighet og enhet som rår blant brødrene, et kraftig vitnesbyrd om at de er sanne kristne disipler. — Johannes 13: 34, 35.
Siden det er så mange innbyggere i Belgia som trenger å høre det gode budskap på sitt eget språk, har noen forkynnere tatt imot den utfordringen å lære seg vanskelige språk, som tyrkisk, arabisk og kinesisk. De anstrengelser de gjør seg, er blitt rikelig belønnet.
De som forkynner for den arabiske befolkningen, oppdager at de kan vekke interesse for Bibelen ved å vise til den praktiske verdi den har. En Rikets forkynner hadde en interessant samtale med en arabisk professor. Men de påfølgende tre årene traff han ham ikke igjen. Forkynneren gav ikke opp, men bestemte seg for å legge igjen en lapp med noen bibelske spørsmål til ham. Dette gjorde inntrykk på ham, og han sa seg villig til å undersøke Bibelen. Han ble så forbløffet over det han lærte, at han og hans kone, som begge er muslimer, satte til side bestemte kvelder for å lese Bibelen sammen.
De som prøver å hjelpe den store kinesiske befolkningen i de større byene, har en annen hindring å overvinne i tillegg til språkbarrieren. De fleste kinesere tror ikke på Gud som Skaperen eller på Bibelen som Guds Ord. Men de er nysgjerrige og ønsker å vite hva det dreier seg om. De er også ivrige etter å lese. Det er ikke uvanlig at de har lest ut litteraturen de har tatt imot, eller selv store deler av Bibelen, på bare noen få dager. Hvis de har en rett hjertetilstand, lar de seg påvirke av Guds Ords kraft.
En kinesisk kvinne syntes det var svært vanskelig å godta tanken om en Skaper. Men på det andre studiet fikk hun tårer i øynene da hun sa: «Nå tror jeg på Jehova Gud, for hvis Bibelen ble nedskrevet over en periode på 1600 år av 40 forskjellige menn og likevel er i fullstendig harmoni med ett tema, da må det ha vært Jehova Gud som ledet nedskrivningen. Det er så logisk!»
Et av Jehovas vitner henvendte seg til en annen kinesisk kvinne på trikken. «Er du en kristen?» spurte kvinnen. Så sa hun at hun var veldig skuffet over at det var så stor uoverensstemmelse blant dem som hevder at de er kristne. Forkynneren sa at hun var enig i det, men forklarte at Bibelen ikke motsier seg selv. Akkurat da måtte kvinnen gå av. Hun gav forkynneren adressen sin, og da forkynneren besøkte henne, utbrøt hun: «Hvis jeg bare hadde visst om dette, ville jeg tatt trikken et år tidligere!» Da forkynneren spurte hva hun mente, forklarte hun: «Det var første gangen jeg tok trikken til universitetet. Tenke seg til — jeg sløste bort et år!» Hun var svært glad for å kunne studere Bibelen selv om det bare var noen få måneder — hun måtte nemlig snart tilbake til Kina.
Opplevelser som dette har lært Jehovas vitner i Belgia noe. Bibelen sier: «Så din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile mot kveld. Du vet jo ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge deler er like gode.» (Forkynneren 11: 6) De resultater som blir oppnådd når forkynnerne prøver å overvinne slike barrierer som språket, skikker og tradisjoner kan være, viser at det er vel verdt å gjøre seg slike anstrengelser. De oppmuntrende opplevelsene beviser framfor alt at Gud «ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham». — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.