Jeg svelget stoltheten og fant lykken

I 1970 var jeg 23 år gammel og svært ambisiøs. Jeg ble forfremmet til kontorsjef der hvor jeg arbeidet, i en bilklubb i Ivrea i Italia. Jeg var fast bestemt på å bli til noe. Likevel var jeg svært nedtrykt og tungsindig. Hvorfor det?

Mannen min tilbrakte mesteparten av sin tid med å sitte på en eller annen bar og spille kort sammen med vennene sine, og han overlot de fleste familieforpliktelsene til meg. Forholdet vårt begynte å slå sprekker. Som følge av dette ble sinnet mitt fylt av negative tanker.

’Ingen er egentlig interessert i deg,’ kunne jeg si. ’De vil bare utnytte din stilling.’ Jeg sa til meg selv: ’Det kan ikke finnes noen Gud, for hvis det gjorde det, ville han ikke tillate så mye lidelse og ondskap. Livet er ikke noe annet enn et kappløp mot døden.’ Jeg kunne ikke forstå hvorfor det var slik.

Begynnelsen til en forandring

En dag i 1977 banket to av Jehovas vitner på døren vår. Mannen min, Giancarlo, inviterte dem inn, og de gikk inn i stuen for å prate. Hensikten hans var å få dem til å tro på utviklingslæren, slik han selv gjorde, men i stedet var det de som forandret hans tankegang!

Snart begynte Giancarlo også å gjøre forandringer i sin måte å leve på. Han ble mer tålmodig og viet meg og datteren vår mer tid og oppmerksomhet. Han forsøkte å snakke med meg om det han lærte, men hver gang brøt jeg av samtalen med en spydig bemerkning.

Men en dag da forkynnerne kom på besøk, satte jeg meg ned og hørte etter. De snakket om avslutningen på denne tingenes ordning og om Guds rike, den paradisiske jord og de dødes oppstandelse. Jeg ble forbløffet! De neste tre nettene fikk jeg ikke sove! Jeg ville gjerne vite mer, men stolthet hindret meg i å stille mannen min spørsmål om dette. En dag sa han imidlertid strengt til meg: «I dag skal du høre etter. Jeg har svarene på alle spørsmålene dine.» Så bare overøste han meg med bibelske sannheter.

Giancarlo fortalte at Jehova er Skaperens navn, at Hans fremste egenskap er kjærlighet, at Han sendte sin Sønn som en løsepenge for at vi skulle kunne få evig liv, og at Jesus Kristus etter å ha tilintetgjort de onde i Harmageddon vil oppreise de døde til liv i løpet av tusenårsriket. Han sa at de som får en oppstandelse, vil kunne nå fram til mental og fysisk fullkommenhet, og at de vil få muligheten til å leve evig på en paradisisk jord.

Neste dag ble jeg med mannen min til Rikets sal for første gang. Etterpå sa jeg til ham: «Disse menneskene har virkelig kjærlighet til hverandre. Jeg har lyst til å fortsette å komme hit, for de er virkelig lykkelige.» Jeg begynte å gå regelmessig på møtene, og det ble ledet et bibelstudium med meg. Jeg tenkte mye på det jeg lærte, og ble snart overbevist om at jeg hadde funnet Guds sanne folk. Min mann og jeg symboliserte vår innvielse til Jehova ved å bli døpt i januar 1979.

Heltidstjenesten

Ved et kretsstevne senere det året ble det holdt en tale hvor forkynnerne ble oppfordret til å ta del i heltidstjenesten. Jeg følte meg tilskyndt til å ta opp denne tjenesten, og jeg la saken fram for Jehova i bønn. Men så ble jeg gravid, og det ble ikke noe av disse planene. I løpet av de fire årene som fulgte, fikk vi tre barn. To av dem fikk ved forskjellige anledninger livstruende sykdommer. Heldigvis ble begge helt friske igjen.

Nå følte jeg at jeg ikke lenger kunne skyve til side mine planer om heltidstjeneste. Jeg sa opp mitt verdslige arbeid for å kunne konsentrere meg bedre om de forpliktelsene jeg hadde som hustru og mor. Mannen min og jeg la planer om å leve på én inntekt, noe som innebar at vi måtte gi avkall på alt som ikke var helt nødvendig. Men Jehova velsignet oss rikt og lot oss aldri i stikken — vi var aldri fattige eller nødlidende.

I 1984 begynte datteren min i heltidstjenesten som pioner. Hun var da 15 år, og hun var nylig blitt døpt. Samtidig ble mannen min utnevnt til eldste. Og jeg da? Ettersom jeg følte at jeg ikke kunne bli pioner ennå, satte jeg meg som mål å bruke 30 timer i måneden i felttjenesten. Jeg klarte det og sa til meg selv: ’Godt gjort! Du gjør mer enn nok nå.’

Igjen ble imidlertid stolthet et problem for meg. (Ordspråkene 16: 18) Jeg fortsatte å tenke på hvor bra jeg gjorde det, og at jeg ikke behøvde å gjøre noen ytterligere åndelige framskritt. Det gikk etter hvert nedover med min åndelighet, og jeg begynte til og med å miste de gode egenskapene jeg hadde tilegnet meg. Så fikk jeg den tukten jeg trengte.

I 1985 var to reisende tilsynsmenn og hustruene deres gjester hos oss mens de besøkte vår menighet på runden sin. Det at jeg kunne iaktta disse ydmyke, selvoppofrende menneskene, fikk meg virkelig til å tenke over tingene. Jeg foretok undersøkelser rundt emnet ydmykhet ved hjelp av Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Jeg tenkte på den store ydmykhet Jehova viser når han handler med oss syndige mennesker. (Salme 18: 36; se NW.) Jeg visste at jeg måtte forandre min tankegang.

Jeg bønnfalt Jehova om å hjelpe meg til å framelske ydmykhet, slik at jeg kunne tjene ham på den måten som han ønsket at jeg skulle gjøre det, og om å vise meg hvordan jeg kunne bruke de evnene jeg har fått, til ære for ham. Jeg fylte ut en søknad om å få begynne i pionertjenesten, og jeg begynte å tjene ham på heltid i mars 1989.

Nå kan jeg si at jeg er virkelig lykkelig, og at det å svelge stoltheten er det som har bidratt til min lykke. Livet mitt har fått en mening — det at jeg kan hjelpe nødlidende til å få vite at Jehova, den sanne Gud, ikke er langt borte fra dem som søker ham. — Fortalt av Vera Brandolini.