Følg kjærlighetens langt bedre vei
JEHOVA GUD er kjærlighet. (1. Johannes 4: 8) Hans Sønn, Jesus Kristus, sa at vi skulle elske Gud og vår neste. (Matteus 22: 37—40) Ja, Gud styrer hele universet på grunnlag av denne egenskapen! Så for å oppnå evig liv, uansett hvor, må vi følge kjærlighetens vei.
Gud viste Israels nasjon kjærlighet, men forkastet senere dette folket på grunn av dets troløshet. Han utpekte så menigheten av Jesu disipler som sin nye organisasjon. Hvordan? Ved spesielle tilkjennegivelser av den hellige ånd, som satte dem i stand til å tale i tunger og til å profetere. På pinsedagen i år 33 ble 3000 jøder og proselytter troende og forlot den gamle organisasjonen til fordel for Guds nye organisasjon. (Apostlenes gjerninger 2: 1—41) Ettersom åndens gaver deretter ble gitt gjennom Jesu apostler, opphørte slike tilkjennegivelser ved apostlenes død. (Apostlenes gjerninger 8: 5—18; 19: 1—6) Men da hadde gavene vist at det åndelige Israel hadde Guds gunst. — Galaterne 6: 16.
De mirakler noen utførte fordi de hadde åndens gaver, var gagnlige. Men det å vise kjærlighet eller uselvisk omtanke for andre er viktigere enn å ha åndens gaver. Apostelen Paulus viste dette i sitt første brev til korinterne (ca. år 55 e.v.t.). Her omtalte han kjærligheten som «en langt bedre vei». (1. Korinter 12: 31) Denne veien er beskrevet i 1. Korinter, kapittel 13.
Uten kjærlighet er vi intet
Paulus resonnerte: «Hvis jeg taler i menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt et klingende messingstykke eller en larmende cymbal.» (1. Korinter 13: 1) Uten kjærlighet ville det en sa, være meningsløst, enten ånden inngav en å tale på et menneskelig språk eller på englers himmelske tungemål. Paulus ville heller tale fem oppbyggende ord enn ti tusen ord i en tunge som folk ikke forstod. (1. Korinter 14: 19) Et menneske som ikke hadde kjærlighet, ville være som «et klingende messingstykke» — en støyende gongong — eller en umelodisk «larmende cymbal». Det å tale i tunger uten å ha kjærlighet var ikke en lindrende, åndelig oppbyggende måte å ære Gud og hjelpe hans folk på. I dag viser vi kjærlighet ved å benytte et forståelig språk i den kristne tjeneste.
Apostelen sa deretter: «Hvis jeg har den gave å profetere og er kjent med alle de hellige hemmeligheter og all kunnskap, og hvis jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.» (1. Korinter 13: 2) Mirakuløs profetering, spesiell forståelse av hellige hemmeligheter og kunnskap inngitt av den hellige ånd kunne kanskje være til gagn for andre, men ikke for dem som hadde slike gaver, hvis de ikke hadde kjærlighet. Paulus gjorde bruk av sin spesielle forståelse av hellige hemmeligheter for å hjelpe andre, og kunnskapens gave gjorde det mulig for ham å forutsi at noen som opplevde et skipsforlis, ville overleve. (Apostlenes gjerninger 27: 20—44; 1. Korinter 4: 1, 2) Selv om han hadde hatt ’all kunnskap og all tro’, ville han likevel være intet i Jehovas øyne hvis han ikke la kjærlighet for dagen.
I dag gjør Jehovas ånd det mulig for hans vitner å forstå bibelske profetier og hellige hemmeligheter, og den leder dem når de gir denne kunnskapen videre til andre. (Joel 3: 1, 2) Ånden frambringer også den tro som er nødvendig for å overvinne fjellignende hindringer. (Matteus 17: 20) Ettersom det er ånden som gjør alt dette, er det galt å ta æren for det selv. Med mindre det vi gjør, blir gjort for å ære Gud og av kjærlighet til ham og våre medmennesker, er vi intet. — Galaterne 5: 6.
Ofre som bringes uten kjærlighet, gagner ikke
Paulus sa: «Hvis jeg gir alt det jeg eier, for å gi andre mat, og hvis jeg overgir mitt legeme, for å kunne rose meg, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ikke i det hele tatt.» (1. Korinter 13: 3) Uten kjærlighet ville det ikke gagne Paulus at han gav alt det han eide, for å gi andre mat. Gud belønner oss for den kjærlighet som ligger til grunn for våre gaver, ikke for gavenes materielle verdi eller fordi vi søker ære som givere, slik som Ananias og Saffira, som løy. (Apostlenes gjerninger 5: 1—11) Paulus satte et godt eksempel for oss ved kjærlig å gi av seg selv i forbindelse med en innsamling til troende i Judea. — 1. Korinter 16: 1—4; 2. Korinter 8: 1—24; 9: 7.
Selv det å gjøre seg til martyr for sannheten uten å ha kjærlighet, betyr ingen ting for Gud. (Ordspråkene 25: 27, NW) Jesus snakket om sitt offer, men han skrøt ikke av det. I stedet for å skryte gav han villig seg selv av kjærlighet. (Markus 10: 45; Efeserne 5: 2; Hebreerne 10: 5—10) Hans åndelige brødre ’framstiller sine legemer som et levende offer’ i tjenesten for Gud, ikke ved å opptre som martyrer for å ære seg selv. De gjør det på en beskjeden måte som ærer Jehova og viser hvilken kjærlighet de har til ham. — Romerne 12: 1, 2.
Hvordan kjærligheten vil innvirke på vår oppførsel
Paulus skrev: «Kjærligheten er langmodig og vennlig.» (1. Korinter 13: 4a) Den langmodighet Gud har vist siden Adam syndet, har drevet mange til anger og omvendelse som fører til frelse. (2. Peter 3: 9, 15) Hvis vi har kjærlighet, vil vi tålmodig undervise andre i sannheten. Vi vil unngå følelsesutbrudd, og vi vil være hensynsfulle og villige til å tilgi. (Matteus 18: 21, 22) Kjærligheten er også vennlig, og vi blir dratt til Gud på grunn av hans godhet og vennlighet. Guds ånds frukt godhet og vennlighet vil hindre at vi forlanger mer av andre enn han forlanger av oss. (Efeserne 4: 32) Kjærligheten får oss også til å være gode og vennlige mot utakknemlige mennesker. — Lukas 6: 35.
Paulus sa videre: «Kjærligheten er ikke skinnsyk, den skryter ikke, blir ikke oppblåst.» (1. Korinter 13: 4b) Skinnsyke er en av kjødets gjerninger og vil føre til at vi ikke får arve Guds rike. (Galaterne 5: 19—21) Kjærligheten avholder oss fra å misunne en annen hans eiendeler eller gode kår. Hvis en annen får et spesielt tjenesteprivilegium som vi selv ønsket oss, vil kjærligheten få oss til å glede oss sammen med ham, gi ham vår støtte og takke Gud for at han kan brukes til gagn for menigheten.
Ettersom kjærligheten ’ikke skryter’, får den oss ikke til å skryte av hva Gud lar oss utrette i tjenesten for ham. Noen korintere skrøt, som om åndens gaver kom fra dem, men disse gavene kom fra Gud, og det gjør også privilegier innenfor organisasjonen i vår tid. Så i stedet for å skryte av den stilling vi har i Guds organisasjon, bør vi vokte oss så vi ikke faller. (1. Korinter 1: 31; 4: 7; 10: 12) Kjærligheten «blir ikke oppblåst», men en person som ikke har kjærlighet, kan komme til å bli oppblåst og føle seg betydningsfull. Mennesker som har kjærlighet, føler seg ikke hevet over andre. — 1. Korinter 4: 18, 19; Galaterne 6: 3.
Er ikke usømmelig, ikke selvisk, bærer ikke nag
Kjærligheten «oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset». (1. Korinter 13: 5a) Den hjelper oss til å ha gode manerer, følge en gudfryktig handlemåte, ha respekt for myndighet og ha en sømmelig oppførsel på kristne møter. (Efeserne 5: 3—5; 1. Korinter 11: 17—34; 14: 40; jevnfør Judas 4, 8—10.) Ettersom kjærlighet får alle til å føle at det er behov for dem, på samme måte som legemet har behov for alle lemmene, er en menighet der kjærligheten rår, et fredelig tilfluktssted. (1. Korinter 12: 22—25) I stedet for selvisk å ’søke våre egne interesser’ får kjærligheten oss noen ganger til å gi avkall på våre rettigheter og til å vise interesse for andre og for deres ve og vel. (Filipperne 2: 1—4) Kjærligheten får oss til å bli «alt for alle slags mennesker, for i hvert fall å kunne frelse noen» ved vår tjeneste. — 1. Korinter 9: 22, 23.
Kjærligheten «blir ikke opphisset». Vredesutbrudd er en av kjødets gjerninger, men kjærligheten får oss til å være «sen til vrede». (Galaterne 5: 19, 20; Jakob 1: 19) Selv når vi blir opptent av rettferdig harme, vil kjærligheten avholde oss fra å bli opphisset, noe som ville kunne gi plass for Djevelen. (Efeserne 4: 26, 27) Spesielt de eldste må unngå å bli opphisset hvis medtroende unnlater å følge forslag de har fått.
Paulus sa også om kjærligheten: «Den holder ikke regnskap med krenkelsen.» (1. Korinter 13: 5b) Kjærligheten fører ikke en liste over urett andre kan ha gjort mot oss. Den ser det gode hos våre medtroende og gjengjelder ikke virkelig eller innbilt urett. (Ordspråkene 20: 22; 24: 29; 25: 21, 22) Kjærligheten hjelper oss til å «jage etter de ting som tjener til fred». (Romerne 14: 19) Paulus og Barnabas hadde en uoverensstemmelse og skilte lag i tjenesten, men kjærligheten leget bruddet og hindret dem i å bære nag til hverandre. — 3. Mosebok 19: 17, 18; Apostlenes gjerninger 15: 36—41.
Gleder seg ved rettferdighet og sannhet
Paulus sa videre om kjærligheten: «Den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannheten.» (1. Korinter 13: 6) Noen gleder seg så mye over urettferdighet at de ’ikke får sove uten at de har gjort noe ondt’. (Ordspråkene 4: 16) Men i Guds organisasjon konkurrerer vi ikke med hverandre og gleder oss heller ikke hvis noen begår en synd. (Ordspråkene 17: 5; 24: 17, 18) Hvis det hadde vært tilstrekkelig kjærlighet til Gud og rettferdighet i menigheten i Korint, ville umoral ikke ha blitt tolerert der. (1. Korinter 5: 1—13) Kjærlighet til rettferdighet avholder oss blant annet fra å nyte urettferdighet som blir vist på fjernsyn, film eller teater.
Kjærligheten «gleder seg ved sannheten». Sannhet blir her stilt opp som en motsetning til urettferdighet. Dette må åpenbart bety at kjærligheten får oss til å glede oss over den innflytelse som sannheten øver på folk, slik at den får dem til å følge rettferdige normer. Vi finner glede i ting som bygger folk opp, og som fremmer sannhetens og rettferdighetens sak. Kjærligheten avholder oss fra å lyve, gir oss glede når de rettskafnes uskyld blir bevist, og får oss til å glede oss når Guds sannhet seirer. — Salme 45: 5.
Hvordan kjærligheten innvirker på alt
I sin definisjon av kjærligheten skrev Paulus videre: «Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt.» (1. Korinter 13: 7) En kjærlighet som «tåler alt», stenger ergrelser ute, akkurat som et solid tak stenger regnet ute. Hvis noen fornærmer oss, men så ber om tilgivelse, får kjærligheten oss til å tåle fornærmelsen ved at vi tilgir den som har fornærmet oss, i stedet for å sladre om saken til andre. Vi forsøker i kjærlighet å ’vinne vår bror’. — Matteus 18: 15—17; Kolosserne 3: 13.
Kjærligheten «tror alt» i Guds Ord og gjør oss takknemlige for den åndelige føde som vi får gjennom «den tro og kloke slave». (Matteus 24: 45—47) Selv om vi ikke er godtroende, avholder kjærligheten oss fra å ha et vantro hjerte og å tillegge våre medtroende dårlige motiver. (Forkynneren 7: 21, 22) Kjærligheten håper også alt som står nedskrevet i Bibelen, deriblant sannheten om Guds rike. Drevet av kjærlighet håper vi på og ber om den beste utgang av prøvelser. Kjærligheten driver oss også til å fortelle andre om grunnen for vårt håp. (1. Peter 3: 15) Dessuten utholder kjærligheten alt, deriblant synder som blir begått mot oss. (Ordspråkene 10: 12) Kjærlighet til Gud hjelper oss også til å utholde forfølgelse og andre prøvelser.
Paulus tilføyde: «Kjærligheten faller aldri bort.» (1. Korinter 13: 8a) Den vil aldri falle bort eller opphøre, akkurat som Jehova aldri vil falle bort. Ettersom vår evige Gud er innbegrepet av kjærlighet, vil denne egenskapen aldri opphøre. (1. Timoteus 1: 17; 1. Johannes 4: 16) Universet kommer alltid til å bli styrt med kjærlighet. La oss derfor be Gud om å hjelpe oss til å overvinne selviske tilbøyeligheter og legge for dagen denne frukt av hans ånd som aldri faller bort. — Lukas 11: 13.
Ting som skulle opphøre
Paulus pekte framover da han skrev: «Men enten det er gaver til å profetere, så skal de bli avskaffet; eller det er tunger, så skal de opphøre; eller det er kunnskap, så skal den bli avskaffet.» (1. Korinter 13: 8b) «Gaver til å profetere» satte dem som hadde slike gaver, i stand til å uttale nye profetier. Selv om slike gaver ble avskaffet etter at den kristne menighet var opprettet som Guds organisasjon, vil Guds profetiske evne aldri opphøre, og hans Ord inneholder alle de profetiene vi trenger nå. Evnen til å tale i tunger ved hjelp av ånden opphørte også, og spesiell kunnskap ’ble avskaffet’ som forutsagt. Men Jehovas fullstendige Ord gir oss det vi trenger å vite for å oppnå frelse. (Romerne 10: 8—10) Dessuten er Guds folk fylt med hans ånd og frambringer dens frukt.
Paulus fortsatte: «For vår kunnskap er stykkevis, og vi profeterer stykkevis; men når det som er fullstendig, kommer, skal det som er stykkevis, bli avskaffet.» (1. Korinter 13: 9, 10) Kunnskapens gaver og de profetiske gaver var ufullstendige. Slike profetier behandlet tydeligvis ikke alle detaljer, og den enkelte profet kom bare med ufullstendige opplysninger om framtiden, ettersom han manglet fullkommen kunnskap om det han forutsa. Men nå er forståelsen av profetiene gradvis i ferd med å bli fullstendig. Begivenheter som finner sted som en oppfyllelse av Bibelens profetier, bekrefter for eksempel at Jesus fikk kongemakt over menneskeheten i 1914. Siden da har vi befunnet oss i «endetiden» og kan glede oss over stadig å vokse i åndelig kunnskap og i forståelsen av Bibelens profetier. (Daniel 12: 4) Vi er følgelig i ferd med å oppnå fullkommen kunnskap, og «det som er fullstendig», må snart komme.
Den største egenskapen forblir
Paulus siktet til menighetens framgang da han videre skrev: «Da jeg var barn, pleide jeg å tale som et barn, å tenke som et barn, å resonnere som et barn; men nå som jeg er blitt mann, har jeg avlagt de trekk som hører barnet til.» (1. Korinter 13: 11) Ettersom et barn handler ut fra det fysiske utviklingstrinnet det står på, og ut fra den begrensede kunnskap det har, kan det svaie hit og dit, akkurat som når det gynges i en vogge. En mann er derimot mer fysisk utviklet, har større kunnskap og lar seg vanligvis ikke så lett rokke. Han har lagt bort barndommens tankegang, innstilling og handlemåte. Etter at Guds jordiske organisasjon hadde lagt den spede barndom bak seg, fant Gud at den ikke lenger hadde behov for de åndens gaver som bestod i å kunne profetere, tale i tunger eller inneha spesiell kunnskap. I vår tid føler medlemmer av menigheten, som nå er i sin alderdom, heller ikke behov for slike gaver, men de er glade for å tjene Gud under ledelse av hans ånd.
Paulus tilføyde: «For nå ser vi i uklare konturer ved hjelp av et metallspeil, men da skal det være ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, liksom jeg også fullt ut er kjent.» (1. Korinter 13: 12) I organisasjonens barndom var det visse ting som Guds tid ikke var inne til å åpenbare. En kunne derfor bare se uklare konturer av dem. Det var som om de kristne så i et metallspeil som hadde en uklar overflate. (Apostlenes gjerninger 1: 6, 7) Men vi er kommet forbi det stadium da det bare var uklare konturer å se. Oppfyllelsen av profetiene og forbildene er nå tydelige, for dette er den tid da Gud åpenbarer hemmeligheter. (Salme 97: 11; Daniel 2: 28) Selv om apostelen Paulus kjente Gud, ville han først få full kunnskap om Jehova og oppnå det næreste forhold til Ham når han ble oppreist til himmelsk liv og således mottok den fulle belønning for sin kristne kurs.
Paulus avsluttet sin beskrivelse av kjærligheten med ordene: «Men nå forblir tro, håp, kjærlighet — disse tre; men den største av disse er kjærligheten.» (1. Korinter 13: 13) Til tross for at menigheten i dag mangler de mirakuløse åndens gaver, har den nå en mer fullstendig kunnskap og en grunn til å være rikere på tro, håp og kjærlighet. Den har tro på at alt det som Gud har lovt, er så godt som oppfylt. (Hebreerne 11: 1) Sider ved troen kommer til å forsvinne etter hvert som det som er forutsagt i Guds Ord, blir virkeliggjort. Trekk ved håpet kommer til å opphøre når det vi har håpet på, går i oppfyllelse. Men kjærligheten vil forbli for bestandig. Måtte derfor alle Jehovas vitner fortsette å følge kjærlighetens langt bedre vei.