«Livets vann» veller fram på Kapp Verde
«JEHOVAS VITNER tilstedeværelse og religionsutøvelse på Kapp Verde siden året 1958 er noe som er verdt å legge merke til,» uttalte justisministeren i republikken Kapp Verde. Han snakket med to vitner som var blitt innkalt til kontoret hans. «Vi beklager at det tok så lang tid før Jehovas vitner ble juridisk anerkjent,» tilføyde han.
Dette møtet, som ble holdt den 30. november 1990, vil bli husket lenge av Jehovas vitner på Kapp Verde. Det markerte den offisielle anerkjennelsen av Jehovas vitner som et juridisk anerkjent trossamfunn i dette landet. Denne uttalelsen betydde spesielt mye for de to vitnene som var til stede, for det var i 1958 at en av dem — Luis Andrade — kom over noe bibelsk litteratur som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Da han hadde lest publikasjonene fra perm til perm, visste han at han hadde funnet sannheten. Han delte ivrig det han hadde lært, med sin gamle venn Francisco Tavares. Deretter fortsatte de begge i noen år å ta imot sannhetens vann ved å lese bladene Vakttårnet og Våkn opp!, som de abonnerte på. Ti år senere, i 1968, ble de døpt under det første besøket en reisende tilsynsmann foretok på Kapp Verde.
Bror Andrade og bror Tavares erkjente at de hadde et ansvar, nemlig å ha en andel i å kunngjøre invitasjonen: «Kom! . . . ta livets vann for intet.» (Åpenbaringen 22: 17) De var villige til å ta imot den utfordringen det var å skulle forkynne i et vanskelig tilgjengelig område med spredt bosetting. Kapp Verde ligger i Atlanterhavet, cirka 550 kilometer vest for Dakar i Senegal, og består av ti større og noen mindre øyer. Navnet Kapp Verde, som betyr «den grønne odden», ble opprinnelig brukt om halvøya på den afrikanske kyst. Disse øyene er imidlertid langtfra grønne, da nedbøren er sparsom, og de 350 000 innbyggerne må kare sammen til livets opphold ved å dyrke den uttørkede jorden.
Gjennom de siste 30 årene har misjonærer og spesialpionerer arbeidet hardt som heltidsforkynnere med å bringe livets vann ut til øyboerne. Hvilke resultater har disse anstrengelsene gitt? For kort tid siden besøkte en reisende tilsynsmann fra Portugal menighetene på Kapp Verde. Vi vil la ham fortelle hva han erfarte.
São Vicente hører det «rene språk»
Vårt første stopp på Kapp Verde var byen Porto Grande på øya São Vicente. Da vi kjørte fra flyplassen inn til sentrum, så vi fjellskråninger dekket av sand som vinden hadde ført med seg. Ørkenspredningen i Nord-Afrika har allerede nådd Kapp Verde-øyene. Fra desember til februar blåser harmattanen — den varme, tørre vinden fra Sahara — over havet og dekker øyene med lag av sand og støv. Til tider er støvskyene så tykke at flyavganger må innstilles. Den smule vegetasjon som er igjen, tørker ut når harmattanen kommer.
I åndelig forstand finnes det imidlertid vannkilder som er lett tilgjengelige. Jehovas vitner har opprettet to menigheter i Porto Grande, og 167 forkynnere har det travelt med å bringe sannhetens livgivende vann ut til de 47 000 innbyggerne på São Vincente. I helgene kommer rundt 400 mennesker på de bibelske møtene i Rikets sal.
Under vårt ukelange besøk ble de siste forberedelser truffet til områdestevnet «Det rene språk», som skulle holdes i byens beste teater. (Sefanja 3: 9, NW) Stevnedeltagere fra øyene Santo Antão og São Nicolau sørget sammen med lokalbefolkningen for at det ble oppnådd et høydepunkt på 756 tilhørere, og 24 ble døpt. Programmet innbefattet et bibelsk skuespill, som ble framført av vitnene. En filminstruktør så skuespillet og bemerket: «Vi øvde i et år, og selv da hadde vi massevis av problemer. De som medvirket i deres skuespill, gjorde det mye bedre, selv om de bare hadde hatt to måneder å øve på.» Etter stevnets vellykkede avslutning var tiden inne til å fortsette til Kapp Verdes hovedstad, byen Praia på øya São Tiago.
Et renset folk
De senere årene har mange innbyggere fra de andre øyene strømmet til hovedstaden på leting etter arbeid. Som følge av dette er det blitt oppført tusenvis av primitive hytter i utkanten av byen, noe som ytterligere belaster den sparsomme vannforsyningen og forverrer sanitærforholdene. Mange familier aler opp geiter, svin og kyllinger for å spe på inntekten. Dyr som fritt streifer omkring i gatene, er et vanlig syn og bidrar til spredningen av sykdommer.
Men trass i slike vanskelige forhold er det nå to blomstrende menigheter i Praia med til sammen cirka 130 forkynnere. Disse lykkelige Jehovas vitner har hatt gagn av å anvende det de har lært ut fra Bibelen. Våre brødre og barna deres bestreber seg på å være et rent og hellig folk og har derfor kunnet glede seg over bedre helse, både åndelig og fysisk. Selv om de har et hardt liv, er de åndelig rike. — Jesaja 48: 17; 1. Peter 1: 15, 16.
Da vi kom dit, hadde brødrene det travelt med å forberede områdestevnet. Jehovas vitner og interesserte fra hele São Tiago samt fra øyene Sal Rei og Fogo tok seg fram til stevnet, og Jehova velsignet dem med et høydepunkt på 472 tilhørere. Alle var så glade, deriblant mange småbarn med strålende ansikter. Da vi satt der midt i den oppmerksomt lyttende folkemengden, var det innlysende at vi aldri burde ringeakte «den dagen da det begynte i det små». (Sakarja 4: 10) Alt dette hadde vokst fram som følge av at to personer hadde lært sannheten å kjenne for vel 30 år siden!
Før vi forlot øya, drog vi på besøk til de to små gruppene Vila Assomada og Tarrafal utenfor byen. Øya var kupert, ufruktbar og uttørket. Men her og der så vi grønne flekker med blomstrende vegetasjon og trær — jorder med kokospalmer, bananer, papaya, mango og så videre. Dette fikk oss til å tenke på Jesajas profeti om at en gang skal selv ørkenen blomstre. (Jesaja 35: 1) Lik en oase tilbyr de to små gruppene av vitner allerede nå rikelig med åndelig mat og drikke til tusener av mennesker i et åndelig uttørket land.
Brennende nidkjærhet på øya Fogo
Den neste øya var Fogo, som betyr «ild». Navnet skyldes dens vulkanske opprinnelse. Vulkanen Cano er fremdeles i aktivitet, og hever seg over sjøen i en nesten perfekt kjegle til en 2800 meter høy topp. Øya hadde nettopp fått en skikkelig regnskur, den kraftigste på flere år. Folk var i godt humør og hadde det usedvanlig travelt med å dyrke bønner og maniok, som er en viktig del av kostholdet på Kapp Verde.
Disse takknemlige menneskene hadde det imidlertid ikke for travelt til å stoppe opp og ta imot sannhetens vann fra Bibelen. Vi fikk anledning til å treffe tre forskjellige grupper, skjønt det var strevsomt å ta seg fram til dem, ettersom bilene var få og i dårlig stand. Vi var henrykt da i alt 162 personer kom på møtene, for det var bare 42 forkynnere på øya. Dette gjenspeilte den nidkjærhet som blir vist av denne lille gruppen av brødre og søstre, som bruker gjennomsnittlig 15 timer i måneden på å bringe det symbolske sannhetens og livets vann ut til de 32 000 innbyggerne på Fogo.
Grøde i katolsk jord
Det gjenstod ennå å besøke våre brødre på øyene Santo Antão og São Nicolau. Som disse navnene antyder, har den romersk-katolske kirke øvd innflytelse på øyene i atskillige århundrer. Selv om katolisismen fremdeles er hovedreligionen på Kapp Verde, er det mange oppriktige mennesker som vender seg til Bibelen for å bli forfrisket av sannhetens vann.
De 49 forkynnerne i de to små menighetene på hver sin side av Santo Antão arbeider hardt for å dekke det åndelige behovet til øyas 44 000 innbyggere. Da 512 personer kom til det offentlige foredraget i Porto Novo menighet, var det tydelig for de 32 forkynnerne der at det er mange sauelignende mennesker på Santo Antão som tørster etter sannhetens vann.
Arbeidet på São Nicolau begynte for noen år siden da en pionersøster i Portugal ledet et brevstudium med en familie der på øya. Så, i 1978, besluttet en annen pioner i Portugal å vende tilbake til sitt hjemsted, São Nicolau, for å forkynne Bibelens sannhet for de 15 000 innbyggerne på øya. Da han ledet det første bibelske møtet der, var det bare én person til stede — ham selv! Men Jehova Gud besvarte de inderlige bønnene han bad på det møtet. Under vårt besøk var 48 forkynnere i tre menigheter begeistret over å se i alt 335 personer komme på møtene.
Det første kretsstevnet på øya ble holdt under vårt besøk, og det lokale teatret ble stilt gratis til disposisjon for oss. Myndighetspersoner i byen stilte lydutstyr til rådighet og ordnet med fri transport. De 19 forkynnerne i vertsmenigheten sørget for losji til 100 stevnedeltagere og laget mat til de 208 som var til stede. Til tross for at brødrene daglig møter mange trengsler, gav de et bidrag til Selskapets Rikets sal-fond.
På São Nicolau er Jehovas vitner kjent for sin gode oppførsel, og mange arbeidsgivere oppsøker dem når de trenger nye medarbeidere. For eksempel bad eieren av øyas eneste bensinstasjon et vitne om å arbeide for seg, ettersom han trengte en som var ærlig. Broren hadde allerede en jobb, men sa at han skulle se om han fant en annen som var interessert. «Bare hvis han er et døpt vitne!» understreket eieren. To måneder senere sa han til broren: «Jehovas vitner er de eneste som burde håndtere penger!»
Siste stopp — øya Sal
Siste stopp på turen var øya Sal. Navnet betyr «salt» og gir en pekepinn om hovednæringen på øya. Den lille menigheten her består av 22 forkynnere, som arbeider hardt for å bringe Rikets budskap ut til de 6500 innbyggerne. Det var virkelig en fornøyelse å forkynne det gode budskap for disse øyboerne, for vi ble invitert inn i nesten hvert eneste hjem og fikk anledning til å snakke med flere medlemmer av husstanden.
Med besøket på Sal var rundreisen vår slutt. For en velsignelse det var å samarbeide med disse trofaste tjenere for Jehova på Kapp Verde! Det er nå 531 forkynnere på disse øyene, og tallet vil trolig stige etter hvert som de 2567 som i 1991 overvar høytiden til minne om Jesu død, fortsetter å motta åndelige gaver. Selv om de fleste Jehovas vitner her har lite materielt sett, er de rike og velnærte i åndelig henseende. Og hvor takknemlige er de ikke for at Jehova får livets vann til å velle fram på disse øyene, til ære og pris for ham!
[Kart på side 24]
(Se den trykte publikasjonen)
KAPP VERDE
SANTO ANTÃO
SÃO VICENTE
SÃO NICOLAU
SANTA LUZIA
SAL
BOA VISTA
MAIO
SÃO TIAGO
FOGO
BRAVA
Praia
Atlanterhavet