Menneskenes planer om internasjonal sikkerhet

«Når alt dette er over, ønsker vi å være de som leger sårene. Vi ønsker å gjøre det vi kan for å bane veien for det jeg optimistisk kunne kalle en ny verdensorden.» — USAs president, George Bush, i januar 1991, like etter at krigen mot Irak brøt ut.

«Slik president Bush forestiller seg en ny verdensorden, vil det være en viktig forutsetning at det hersker lov og orden og en forståelse for at nasjonene har et kollektivt ansvar for frihet og rettferdighet. Slutten på den kalde krigen betyr begynnelsen på en ny tid.» — USAs ambassadør i Australia i august 1991.

«I kveld, når jeg ser demokratiets dramatiske utvikling rundt omkring i verden, vil jeg si at vi kanskje — kanskje — er nærmere denne nye verden enn noen gang før.» — USAs president, George Bush, i september 1991.

DET er mange ledere i verden som i likhet med president Bush snakker optimistisk om framtiden. Er deres optimisme berettiget? Kan man si at verdensbegivenhetene i tiden etter den annen verdenskrig gir grunn til en slik optimisme? Tror du at politikerne er i stand til å skape internasjonal sikkerhet?

Menneskenes store planer

I en dokumentarfilm i amerikansk fjernsyn (Goodbye War) framkom følgende opplysning: «I løpet av de to siste årene under den annen verdenskrig ble det drept over en million mennesker hver måned.» Den gangen følte nasjonene at det var et presserende behov for en plan som kunne forhindre at en slik krig brøt ut en gang til. Mens krigen fremdeles pågikk, kom representanter for 50 nasjoner sammen og utarbeidet den mest storslagne plan med tanke på internasjonal sikkerhet som noen gang var blitt framlagt av mennesker: De forente nasjoners pakt. I innledningen til pakten ble det gitt uttrykk for en beslutning om «å redde kommende slektledd fra krigens svøpe». De som ble medlemmer av De forente nasjoner, skulle «forene [sine] krefter for å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet».

Førtien dager senere slapp et fly en atombombe over Hiroshima i Japan. Den eksploderte over byens sentrum og drepte over 70 000 mennesker. Denne eksplosjonen og den påfølgende eksplosjonen over Nagasaki tre dager senere satte effektivt punktum for krigen med Japan. Dermed var også den annen verdenskrig slutt, for Tyskland, Japans allierte, hadde kapitulert den 7. mai 1945. Men var dette slutten på all krig?

Nei. Siden den annen verdenskrig har menneskeheten opplevd over 150 mindre kriger som har krevd anslagsvis 19 millioner menneskeliv. Den storslagne FN-planen har tydeligvis ennå ikke ført til mellomfolkelig sikkerhet. Hva er det som har slått feil?

Den kalde krigen

De som trakk opp planene for FN, forutså ikke det motsetningsforholdet som ganske snart oppstod mellom noen av de landene som hadde vært allierte under den annen verdenskrig. Mange land tok parti i denne maktkampen, som kom til å bli kalt den kalde krigen, og som til dels var en kamp mellom kommunismen og kapitalismen. De to blokkene unnlot å forene sine krefter for å gjøre slutt på krig og støttet i stedet hver sin side i regionale konflikter. På denne måten kjempet de mot hverandre i Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika.

I slutten av 1960-årene begynte isfrontene i den kalde krigen å tø opp litt. Det kom til et høydepunkt i tøværet i 1975 da 35 land undertegnet den såkalte Helsingfors-avtalen. Blant disse landene var Sovjetunionen og De forente stater og deres respektive forbundsfeller i Europa. Alle lovte å ’arbeide for fred og sikkerhet’ og ’avstå fra bruk av og trussel om bruk av makt’ og ’respektere territorial integritet og statlig likhet og suverenitet’ og ’oppfylle folkerettslige forpliktelser’.

Men det kom ikke noe konkret ut av disse løftene. I begynnelsen av 1980-årene økte spenningen mellom supermaktene. I 1982 var situasjonen blitt så alvorlig at den nyvalgte generalsekretæren i De forente nasjoner, dr. Javier Pérez de Cuellar, erkjente at hans organisasjon var maktesløs. Han advarte også mot et mulig «nytt internasjonalt anarki».

Men i dag gir FNs generalsekretær og andre ledere uttrykk for optimisme. Avisene benytter uttrykket «tiden etter den kalde krigen». Hvordan kom denne forandringen i stand?

«Tiden etter den kalde krigen»

Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), en konferanseordning som opprinnelig omfattet 35 land, har vært en viktig faktor i denne forbindelse. I september 1986 undertegnet disse landene det såkalte Stockholm-dokumentet som en bekreftelse på at de holdt fast ved Helsingfors-avtalen av 1975.a Stockholm-dokumentet inneholder mange bestemmelser for varsling og kontroll med militærøvelser. «Resultatene etter de forløpne tre årene er oppmuntrende, og det man har oppnådd, begynner å overgå det som partene skriftlig forpliktet seg til i Stockholm-dokumentet,» konstaterer SIPRI (Det internasjonale fredsforskningsinstitutt i Stockholm) i sin årbok for 1990.

I 1987 kom stormaktene fram til en bemerkelsesverdig avtale om å destruere alle sine bakkebaserte raketter med en rekkevidde på mellom 500 og 5500 kilometer. «Den fysiske destruksjonen av raketter og utskytningsramper går etter planen, og avtalens bestemmelser blir tilbørlig respektert på begge sider,» hevder SIPRI.

Det er også truffet andre tiltak for å redusere faren for atomkrig. I 1988 undertegnet for eksempel supermaktene en avtale om «interkontinentale raketter og ubåtbaserte raketter». Før oppskytning av slike våpen finner sted, skal motparten varsles «senest 24 timer i forveien om det planlagte tidspunkt, oppskytningsområde og nedslagsområde». Ifølge SIPRI vil slike avtaler «faktisk fjerne muligheten for at lokale episoder utvikler seg til en verdensomfattende atomkrig».

Samtidig kom det stadig mer fart i planene om å styrke den internasjonale sikkerhet. Under et toppmøte mellom supermaktene som ble holdt i Washington, D.C., i mai 1990, foreslo Sovjetunionens daværende president Mikhail Gorbatsjov at de to blokkene av europeiske nasjoner skulle inngå en fredsavtale. I juli kom representanter for de 16 vestlige NATO-landene sammen i London. De godtok Mikhail Gorbatsjovs forslag, og begge parter undertegnet en felles uttalelse hvor det het: «Vi erklærer høytidelig at vi ikke lenger er motstandere, og vi bekrefter vår beslutning om å avstå fra bruk av og trussel om bruk av makt.» I en overskrift på første side i en afrikansk avis ble dette betegnet som «et kjempeskritt i retning av verdensfred».

Like før supermaktene kom sammen til et toppmøte i Helsinki, uttalte en talsmann for De forente staters regjering at «utsikten til krig [i Midtøsten] tvinger fram en ny felles plan for verdensfred». Det kom et tilbakeslag i fredsbestrebelsene da Irak gjorde invasjon i Kuwait og hele Midtøsten tydeligvis stod i fare for å bli satt i brann. Men etter vedtak i De forente nasjoner og ved hjelp av en internasjonal militær styrke under ledelse av USA ble okkupantene tvunget tilbake til sitt eget land. Den internasjonale enighet om et felles mål som ble lagt for dagen i denne krigen, fikk noen til å håpe at en ny epoke som ville være preget av samarbeid, var innledet.

Senere har det også skjedd en videre utvikling i verden. Særlig bemerkelsesverdig er de dramatiske forandringene som har funnet sted med selve strukturen i den tidligere Sovjetunionen. De baltiske stater har fått lov til å erklære seg uavhengige, og andre republikker i Sovjetunionen har fulgt deres eksempel. Voldsomme etniske motsetninger har dukket opp til overflaten i land som tidligere lot til å utgjøre et fasttømret hele under den kommunistiske sentralmakt. Ved utgangen av 1991 hadde Sovjetunionen offisielt opphørt å eksistere.

Disse radikale forandringene på verdens politiske skueplass har gitt De forente nasjoner nye muligheter. I denne forbindelse sa The New York Times: «Den verdensomfattende avspenningen og den nye samarbeidets ånd som preger forholdet mellom De forente stater og Sovjetunionen, kan bety at verdensorganisasjonen får en ny og sterkere stilling i internasjonale anliggender.»

Er tiden endelig inne til at den 47 år gamle organisasjonen skal få vise hva den duger til? Står vi virkelig på terskelen til det som i De forente stater er blitt kalt «et nytt århundre, et nytt årtusen, med fred, frihet og velstand»?

[Fotnote]