Legender om en vannflom i alle deler av verden
VANNFLOMMEN i Noahs dager var en så stor katastrofe at menneskene aldri kunne glemme den. Over 2400 år senere omtalte Jesus Kristus den som et historisk faktum. (Matteus 24: 37—39) Denne ærefryktinngytende hendelsen etterlot et så uutslettelig inntrykk på menneskeheten at det finnes legender om den over hele verden.
I boken Myths of Creation anslår Philip Freund at det finnes over 500 legender om en vannflom hos mer enn 250 stammer og folk. Som en kunne vente, er disse legendene i århundrenes løp blitt svært utbrodert med oppdiktede hendelser og personer. Men i alle disse kan vi finne noen grunnleggende likheter.
Slående likheter
Da folk flyttet fra Mesopotamia etter vannflommen, tok de med seg beretninger om katastrofen til alle deler av jorden. Derfor har folk i Asia, på øyene i det sørlige Stillehavet, i Nord-Amerika, Mellom-Amerika og Sør-Amerika historier om denne imponerende hendelsen. De mange flomlegendene eksisterte lenge før disse folkene ble gjort kjent med Bibelen. Likevel har disse legendene og den bibelske beretningen om vannflommen visse felles grunntrekk.
Noen legender nevner voldsmenn som levde på jorden før vannflommen. Til sammenligning viser Bibelen at ulydige engler før vannflommen materialiserte seg, ikledde seg kjødelige legemer, levde sammen med kvinner og frambrakte en rase av kjemper som ble kalt nefilim. — 1. Mosebok 6: 1—4, NW; 2. Peter 2: 4, 5.
Flomlegendene forteller vanligvis at én mann ble advart om en kommende vannflom som hadde guddommelig opprinnelse. Ifølge Bibelen advarte Jehova Gud Noah om at han ville utrydde onde og brutale mennesker. Gud sa til Noah: «Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet [vold, NW]. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden.» — 1. Mosebok 6: 13.
Legender om vannflommen sier som oftest at det var en global ødeleggelse. På samme måte sier Bibelen: «Høyere og høyere steg [vannet] over jorden; alle høye fjell under himmelen ble skjult. Alt som hadde livspust i nesen, alt som levde på landjorden, døde.» — 1. Mosebok 7: 19, 22.
De fleste flomlegendene forteller at en mann overlevde vannflommen sammen med én eller flere andre personer. I mange legender tar han tilflukt i en båt han har bygd, og strander på et fjell. Til sammenligning sier Bibelen at Noah bygde en ark. Den slår også fast: «Bare Noah og de som var med ham i arken, ble tilbake.» (1. Mosebok 6: 5—8; 7: 23) Ifølge Bibelen «ble arken stående på Ararat-fjellene» etter vannflommen, og det var der Noah og familien hans gikk ut. (1. Mosebok 8: 4, 15—18) Mange legender sier også at de som overlevde flommen, begynte å befolke jorden på nytt, slik Bibelen viser at Noahs familie gjorde. — 1. Mosebok 9: 1; 10: 1.
Flomlegender fra oldtiden
La oss med det ovenstående i tankene drøfte noen av flomlegendene. Vi begynner med sumererne, et oldtidsfolk som bodde i Mesopotamia. Deres versjon av vannflommen stod på en leirtavle som ble funnet i ruinene av Nippur. Denne tavlen sier at de sumeriske gudene Anu og En-lil bestemte seg for å utrydde menneskene i en kjempeflom. Fordi Ziusudra var blitt advart av guden Enki, kunne han og familien hans overleve i en stor båt.
Det babylonske Gilgamesj-eposet inneholder mange detaljer. Der står det at Gilgamesj besøkte sin stamfar Utnapisjtim, som hadde fått evig liv etter å ha overlevd flommen. Utnapisjtim forklarte at han hadde fått påbud om å bygge et skip og ta med seg fe, ville dyr og familien sin inn i det. Han bygde skipet som en enorm terning med sider på 60 meter og i seks etasjer. Han fortalte Gilgamesj at uværet varte i seks dager og seks netter, og så sa han: «Da den sjuende dagen kom, opphørte orkanen, vannflommen og stormens rystelse, som hadde slått til som en hær. Sjøen ble rolig, syklonen døde hen, flommen stoppet. Jeg så utover sjøen, og lyden av stemmer hadde opphørt. Og alle menneskene var blitt til leire.»
Etter at farkosten hadde grunnstøtt på fjellet Nisir, slapp Utnapisjtim løs en due, som vendte tilbake til båten da den ikke kunne finne noe sted å hvile seg. Dette ble gjentatt med en svale, som også kom tilbake. Så slapp han løs en ravn, og da den ikke kom tilbake, visste han at vannet hadde sunket. Utnapisjtim slapp da løs dyrene og bar fram et offer.
Denne svært gamle legenden er nokså lik den bibelske beretningen om vannflommen. Men den mangler den detaljerte og lett forståelige beskrivelsen som vi finner i den bibelske beretningen. Den oppgir heller ikke rimelige mål på arken og viser ikke hvor lang tid det egentlig gikk. Gilgamesj-eposet sa for eksempel at uværet varte i seks dager og seks netter, mens Bibelen sier at «regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter» — et vedvarende styrtregn som til slutt dekket hele kloden med vann. — 1. Mosebok 7: 12.
Mens Bibelen omtaler åtte overlevende i vannflommen, var det ifølge en gresk legende bare Devkalion og hans kone, Pyrrha, som overlevde. (2. Peter 2: 5) Ifølge denne legenden var jorden før flommen bebodd av voldsmenn som kaltes «bronsemennene». Guden Zevs bestemte seg for å utrydde dem i en stor flom og bad Devkalion om å bygge en svær kiste og gå inn i den. Da flomvannet sank, ble kisten stående på fjellet Parnassos. Devkalion og Pyrrha gikk ned fra fjellet og grunnla en ny menneskeslekt.
Legender i Det fjerne østen
I India er det en flomlegende der Manu er mennesket som overlever. Han gjør seg til venns med en liten fisk som vokser og blir stor og advarer ham om en ødeleggende flom. Manu bygger en båt som fisken drar, helt til båten strander på et fjell i Himalaya. Når flomvannet synker, går Manu ned fra fjellet sammen med Ida, som er legemliggjørelsen av hans offer. De gir så menneskeheten en ny start.
Ifølge den kinesiske flomlegenden gir tordenguden en tann til to barn, Nuwa og Fuxi. Han gir dem beskjed om å plante tannen og søke ly i gresskaret som vil vokse fra den. Snart vokser et tre opp fra tannen og på det et enormt gresskar. Når tordenguden får det til å striregne, klatrer barna inn i gresskaret. I den flommen som nå kommer, drukner resten av jordens innbyggere, men Nuwa og Fuxi overlever og befolker kloden på nytt.
I Amerika
Indianerne i Nord-Amerika har forskjellige legender med det samme temaet: En flom som utrydder alle mennesker unntatt noen få. For eksempel sier arikaraene av caddo-folket at jorden en gang var bebodd av mennesker som var så sterke at de hånte gudene. Guden Nesaru utryddet disse kjempene i en flom, men bevarte sitt folk, dyrene og maisplanten i en hule. Havasupai-folket sier at guden Hokomata sendte en vannflom som utryddet menneskene. Mannen Tochopa berget imidlertid datteren Pukeheh ved å lukke henne inne i en hul trestamme.
Indianerne i Mellom- og Sør-Amerika har flomlegender med grunnleggende likheter. Mayaene i Mellom-Amerika trodde at en stor regnslange utslettet verden med strie strømmer av vann. I Mexico forteller versjonen til chimalpopocaene om en flom som skjulte fjellene. Guden Tezcatlipoca advarte mannen Nata, som uthulte en trestamme hvor han og hans kone, Nena, søkte tilflukt til vannet hadde sunket.
I Peru har chinchaene en legende om en femdagers flom som tilintetgjorde alle menneskene unntatt ett, som en talende lama hadde ført i sikkerhet på et fjell. Aymaraene i Peru og Bolivia sier at guden Viracocha steg opp av Titicacasjøen og skapte verden og unormalt store, sterke menn. Men fordi denne første rasen gjorde Viracocha sint, utryddet han dem i en flom.
Tupinamba-indianerne i Brasil snakket om at en stor flom en gang druknet alle forfedrene deres unntatt noen som overlevde i kanoer eller i høye tretopper. Cashinauaene i Brasil, macushiene i Guyana, karibene i Mellom-Amerika og onaerne og yahganerne i Ildlandet i Sør-Amerika er også blant de mange stammene som har legender om en vannflom.
Det sørlige Stillehavet og Asia
Over hele det sørlige Stillehavet finner en ofte legender om en flom med få overlevende. På Samoa er det for eksempel en legende om en flom i tidligere tider som utryddet alle unntatt Pili og hans kone. De kom i sikkerhet på en fjellknaus, og etter flommen befolket de jorden på nytt. På Hawaii ble guden Kane irritert på menneskene og sendte en flom for å utrydde dem. Bare Nu’u unnslapp i en stor båt som til slutt strandet på et fjell.
På Mindanao, en av øyene i Filippinene, sier ataene at jorden en gang var dekket av vann som tilintetgjorde alle unntatt to menn og en kvinne. Ibanene i Sarawak på Borneo forteller at bare noen få mennesker unnslapp en vannflom ved å flykte til de høyeste fjellene. I Igorot-legenden på Filippinene overlevde bare en bror og en søster ved å søke tilflukt på fjellet Pokis.
Soyotene i Sibir i Sovjet sier at en kjempefrosk som holdt jorden oppe, rørte på seg og forårsaket at kloden ble oversvømt. En gammel mann og familien hans overlevde på en flåte han hadde laget. Da vannet trakk seg tilbake, grunnstøtte flåten på et høyt fjell. Ugrerne i Vest-Sibir og Ungarn sier også at noen som overlevde en flom, brukte flåter, men ble ført av sted til forskjellige deler av jorden.
Felles opprinnelse
Hvilken slutning kan vi trekke av alle disse legendene om en vannflom? Selv om detaljene i høy grad er forskjellige, har legendene visse felles trekk. Det tyder på at de har sin opprinnelse i en enorm naturkatastrofe som aldri er blitt glemt. Til tross for de store variasjonene som har kommet til i århundrenes løp, er legendenes underliggende tema som en tråd som knytter dem til én storslått begivenhet — den verdensomfattende vannflommen slik den blir framstilt i den enkle bibelske beretningen.
Siden flomlegendene var alminnelig kjent blant folk som ikke kom i kontakt med Bibelen før i de senere århundrene, vil det være feilaktig å hevde at den bibelske beretningen har påvirket dem. Dessuten sier The International Standard Bible Encyclopedia: «Det at beretninger om en vannflom finnes over hele verden, blir gjerne tatt som bevis for menneskehetens undergang i en universell flom . . . Noen av beretningene fra oldtiden ble dessuten skrevet av folk som var i sterk opposisjon til den jødisk-kristne tradisjon.» (Bind 2, side 319) Så vi kan trygt si at legendene om en vannflom bekrefter at den bibelske beretningen er sann.
Vi som lever i en verden som er full av vold og umoral, gjør vel i å lese Bibelens beretning om vannflommen, slik den er nedskrevet i 1. Mosebok, kapitlene 6 til 8. Hvis vi mediterer over årsaken til denne globale flommen — mennesker som praktiserte det som var ondt i Jehovas øyne — vil vi i den se en livsviktig advarsel.
Snart vil den nåværende, onde tingenes ordning få erfare Guds ugunstige dom. Men heldigvis vil noen overleve. Du kan være blant dem hvis du gir akt på apostelen Peters ord: «[Noahs] verden [ble] tilintetgjort da den ble oversvømt av vann. Men ved det samme ord er de himler og den jord som nå er, spart til ild og blir holdt i forvaring til den dag da de ugudelige menneskene skal dømmes og tilintetgjøres. . . . Ettersom alt dette således skal bli oppløst, hva slags mennesker bør dere ikke da være, med gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til, mens dere venter på og alltid har i tankene Jehovas dags nærvær.» — 2. Peter 3: 6—12.
Vil du alltid ha Jehovas dags nærvær i tankene? Hvis du har det og handler i samsvar med Guds vilje, vil du få del i store velsignelser. De som på denne måten behager Jehova Gud, kan ha tro på den nye verden som Peter viser til når han tilføyer: «Vi venter i samsvar med [Guds] løfte nye himler og en ny jord, og der skal rettferdighet bo.» — 2. Peter 3: 13.
[Bilde på side 7]
De babylonske legendene om en vannflom ble fortalt fra generasjon til generasjon
[Bilde på side 8]
Gir du akt på Peters advarsel ved å ha Jehovas dag i tankene?