De bevarte sin kristne ulastelighet i det krigsherjede Liberia
Fortalt av et øyenvitne
«NÅR elefanter slåss, går det også ut over gresset.» Dette vestafrikanske ordspråket oppsummerer på en god måte hva som hendte under den borgerkrigen som nylig ble utkjempet i Liberia. Omkring 20 000 mennesker mistet livet, og halvparten av landets 2,6 millioner innbyggere måtte flykte fra sine hjem. De fleste av dem som led, var ikke soldater, men «gress» — fredelige menn, kvinner og barn.
Da krigen brøt ut i desember 1989, gledet de nesten 2000 Jehovas vitner i Liberia seg over at de stadig ble flere og flere, og de hadde et tillitsfullt syn på framtiden. Dessverre var de en del av det ’gresset som det også gikk ut over’.
Krigen sprer seg
Krigen startet ved Liberias grense til Elfenbeinskysten, og snart begynte folk å flykte til hovedstaden, Monrovia, en by med over en halv million innbyggere. Fra mars til mai 1990 ble Jehovas vitners misjonærer først evakuert fra Ganta og deretter fra Gbarnga etter hvert som kamphandlingene flyttet seg lenger sørover. De var blant de siste som forlot disse byene. Krigen nådde et klimaks da de væpnede styrkene rykket inn i Monrovia den 2. juli 1990.
Ingen var forberedt på de redslene som fulgte. Tre forskjellige hærer kjempet mot hverandre i gatene med tungt artilleri, raketter og granatkastere. De som ikke ble drept fordi de tilhørte en hatet stamme, ble stadig plaget og utsatt for husundersøkelser. En augustnatt ble over 600 menn, kvinner og barn som hadde søkt tilflukt i St. Peters lutherske kirke, drept av en krigsgal dødsskvadron.
Hundrevis flyktet fra krigshandlingene uten å ha med seg annet enn de klærne de gikk og stod i. Familier ble atskilt og kunne ikke gjenforenes på flere måneder. Hele befolkningen i Monrovia så ut til stadig å flytte på seg; de tomme husene ble fylt av soldater og folk som hadde flyktet fra andre kanter av byen. Over halvparten av innbyggerne i hovedstaden var fordrevet fra sine hjem. De fleste mistet alt de eide, og de hadde minst én slektning som var blitt drept. Noen mistet mange flere.
Situasjonen ble så kritisk at fem andre vestafrikanske land sendte soldater inn i Liberia for å prøve å gjenopprette freden. Innen utgangen av oktober 1990 hadde kampene stort sett opphørt. Men så ble den utbrente byen rammet av hungersnød. Hjelpeorganisasjoner meldte at på et tidspunkt var nesten en tredjedel av alle barn under fem år i Monrovia underernært, samtidig som over 100 mennesker døde hver dag. Krigsprofitører gjorde ikke situasjonen bedre; mange stjal nødhjelpsrasjoner med ris, som de solgte videre for 20 dollar eller mer pr. kopp. Sykdommer, spesielt kolera, herjet stadig fordi byens vannforsyning, sanitæranlegg og strømforsyning hadde brutt fullstendig sammen.
Omkring 1000 Jehovas vitner som bodde i Monrovia, led også forferdelig. De fleste av dem flyktet fra byen og kom seg ut på landsbygda, mens noen drog med båt til Ghana og Nigeria eller reiste langs landeveien til Elfenbeinskysten eller Sierra Leone. Fra juli til desember 1990 mistet over 30 vitner livet. Noen ble skutt, og andre døde av sykdom eller sult. De amerikanske misjonærene Alan Battey og Arthur Lawson, som var blitt uteksaminert fra tjenesteopplæringsskolen, var sannsynligvis blant dem som ble drept. Bibelens håp om en oppstandelse er virkelig til stor trøst for dem som mistet slektninger og venner i denne fryktelige tiden! — Apostlenes gjerninger 24: 15.
Det kristne brorskap i virksomhet
Etter hvert som krigen raste, var det mange hjemløse vitner som søkte tilflukt på Jehovas vitners avdelingskontor og i et misjonærhjem på den andre siden av byen. Noen søkte beskyttelse fordi de tilhørte en stamme som soldatene i deres nabolag ønsket å få has på. De fleste fikk forskjellige arbeidsoppgaver på avdelingskontoret og var til uvurderlig hjelp når det gjaldt matlaging og rengjøring. Andre ble satt til å sanke spiselige planter på myrene i nærheten når forholdene tillot det.
Folk sov overalt, på misjonærenes soverom, i korridorene, på litteraturlageret og på kontorene. Vi gravde og vedlikeholdt latriner. Noen kvinner tjente som sykepleiere, og de tok seg av mange som hadde fått malaria og febersykdommer. Diaré var ofte et problem.
Vi innøvde spesielle prosedyrer på avdelingskontoret, for eksempel bombeøvelser. På den måten fikk vi trening i hurtig å komme oss i tilfluktsrommene på avdelingskontoret når de væpnede styrkene skjøt med tungt artilleri. Selv om den tre meter høye muren rundt eiendommen var til en viss beskyttelse, kunne den ikke stoppe alle rikosjettene. De mange hullene i taket vårt gjorde at det snart begynte å ligne en pepperbøsse.
Mange risikerte livet ved å beskytte medkristne mot dem som ville drepe disse fordi de tilhørte en hatet stamme. En dag kom en kristen søster gråtende til avdelingskontoret sammen med de gjenlevende barna sine, deriblant et to uker gammelt spedbarn. Hennes mann og deres tenåringssønn var blitt skutt ned og drept rett for øynene på henne. Hun og de andre barna hadde ligget i dekning hos et annet vitne da drapsmennene kom tilbake for å se etter dem.
En annen familie kom til avdelingskontoret sammen med en udøpt forkynner som hadde reddet dem fra å bli drept av folk fra hennes stamme. Da situasjonen senere endret seg, og den udøpte forkynneren stod i fare, reddet familien henne fra deres stammefrender.
Misjonærer måtte gjentatte ganger snakke med væpnede menn ved porten til avdelingskontoret for å få dem fra å gjennomsøke eller plyndre eiendommen. En gang stormet en gruppe sinte personer inn under trussel om bruk av makt og hevdet at vi gjemte folk som tilhørte en bestemt stamme. De ble overrasket over å se hvor rolig de lokale vitnene oppførte seg — de satt stille og lyttet på det kristne møtet som pågikk. Inntrengerne ransaket huset, men fant ikke det de var ute etter. Vi greide alltid å overbevise inntrengere om at vi ikke skjulte soldater eller andre av deres fiender. Som kristne var vi nøytrale.
En gang da det pågikk voldsomme kamper, kom en gruppe vitner til avdelingskontoret med en bror som hadde langt fremskreden kreft. Dessverre døde han kort tid senere. Det ble gravd en grav i hagen, og vi hadde en gripende begravelseshøytidelighet. Broren hadde vært en av våre fineste lokale eldste og hadde tjent trofast i mange år. Omkring 100 flyktninger var samlet i vestibylen for å lytte til minnetalen, som ble holdt mens vi kunne høre skyting i bakgrunnen.
Vi får tak i mat og vann
Matforsyningene var temmelig begrenset. Allerede før krigen begynte, hadde kjøpmennene sluttet å importere varer. Derfor var det svært lite mat igjen i byen. Matvarelageret på avdelingskontoret ville normalt ha dekket Betel-familiens behov i flere måneder. Vi var bare 12 medlemmer, men noen ganger hadde vi opptil 200 mennesker boende hos oss, deriblant naboer som ikke var Jehovas vitner, men som hadde desperat behov for hjelp. Alle fikk bare ett lite måltid om dagen, og vi måtte leve på slike små rasjoner i månedsvis. Vi var alle sultne. Spedbarna var bare skinn og ben og lå slapt i foreldrenes armer.
Snart tok maten slutt. Hvor kunne vi skaffe mer? Det var ingen butikker i Monrovia som var åpne. Alle så etter mat, og sultne mennesker streifet gjennom gatene på jakt etter noe å spise. Folk spiste alt mulig — også hunder, katter og rotter. To misjonærer fra avdelingskontoret bestemte seg for å prøve å dra til Kakata, en by som lå omkring 60 kilometer borte, hvor kampene hadde opphørt.
De satte eksemplarer av Vakttårnet og skilt i bilvinduene som viste at de var Jehovas vitner. Etter at de hadde sluppet igjennom forskjellige kontrollposter, ble de stoppet og forhørt av en stor og kraftig mann som hadde granater hengende på brystet og en revolver i beltet. De fortalte at de var Jehovas vitner, og de sa at de gjerne ville dra til Kakata etter mat.
«Følg meg,» sa han. «Jeg har kommandoen her.» Han tok dem med til sitt hovedkvarter. Da han fikk vite at de huset flyktninger, gav han mennene sine ordre om å levere 20 45-kilossekker med ris til avdelingskontoret. Brødrene fikk også skriftlig tillatelse til å reise til Kakata, og en bevæpnet vakt fikk i oppdrag å sørge for at de kom seg trygt igjennom resten av kontrollpostene.
I Kakata oppsøkte de vår kristne bror Abraham, som eide en butikk. Han hadde hamstret mat til oss, blant annet tørrmelk, sukker, hermetiske grønnsaker og andre nødvendige varer. Det var virkelig fantastisk å se hvordan våre kristne brødre ble tatt hånd om i løpet av turen. Det må ha gledet Jehova at vi hadde delt maten vår med venner og naboer, for nå ble lageret vårt fylt opp igjen. — Ordspråkene 11: 25.
På den andre siden av Monrovia tok misjonærene på misjonærhjemmet imot flyktninger, og de fikk også hjelp fra uventet hold. En misjonær fikk for eksempel tre sekker med ris av en soldat som kjente ham igjen fra 16 år tilbake i tiden, da misjonæren hadde tjent i soldatens distrikt. En annen misjonær fikk fire sekker med ris etter å ha snakket med lederen for en av de stridende fraksjonene.
På et tidspunkt så det ut til at vi ville bli nødt til å forlate avdelingskontoret på grunn av vannmangel. Brønnen vår var en stund den eneste drikkevannskilden for mange i nabolaget. Men så begynte drivstofflageret til generatoren som skaffet strøm til pumpen, å ta slutt. Da en mann som hadde søkt dekning hos oss under de første kampene, hørte om vårt problem, skaffet han oss drivstoff som takk for det vi hadde gjort for ham. Dermed gikk vi aldri tom for vann.
Forkynnerne holder seg åndelig sterke
Da de siste av oss misjonærer måtte reise fra Liberia i oktober 1990, tenkte vi først og fremst på hvordan våre brødre og søstre ville klare seg. Vi kan se av de rapportene vi har mottatt siden den gang, at de har vært travelt opptatt i tjenesten.
Før krigen brukte hver forkynner gjennomsnittlig 17 timer i tjenesten pr. måned. Under krigen hadde forkynnerne i noen menigheter gjennomsnittlig 20 timer i tjenesten hver måned, til tross for at de måtte bruke mye tid til å lete i skogen etter noe å spise. På grunn av at en hadde for få eksemplarer av Vakttårnet, skrev mange av søstrene av studieartiklene for hånd, slik at en hadde flere eksemplarer som kunne sirkulere blant brødrene før Vakttårn-studiet om søndagen.
De fire menighetene som lå nærmest Monrovia, var fulle av vitner som hadde flyktet fra kamphandlingene inne i byen. Disse vennene mistet alt de eide, fordi de ikke kunne reise tilbake til sitt hjem og ta med seg noe. I månedsvis befant mange barn og foreldre seg faktisk på hver sin side av frontlinjen. På høytiden til minne om Jesu død, som ble feiret den 30. mars i fjor, var det til sammen 1473 til stede i disse fire menighetene.
De omkring 300 vitnene som var igjen i Monrovia, gjorde seg spesielle anstrengelser for å ta del i hjelpepionertjenesten i den måneden minnehøytiden ble feiret, til tross for at de bare noen få uker tidligere hadde vært så fysisk svekket av sult at de knapt kunne gå. De arbeidet iherdig for å invitere folk til denne høytiden, og det var i alt 1116 til stede.
En kristen eldste i Monrovia fortalte: «Vi bestemte oss for å begynne å ha møtene i Rikets sal igjen i desember 1990. På det første møtet var det 17 til stede. Senere økte antallet til 40, og en stund var det mellom 40 og 50. Den 24. februar var det 65 på møtet og én uke senere 85. Dessuten reagerte nesten alle i menigheten positivt på oppfordringen til å være hjelpepioner i mars.»
Omsorg for andre
En slektning av et av Jehovas vitner sa: «Medlemmene i mitt trossamfunn var travelt opptatt med å ta livet av hverandre [av dem som tilhørte fiendtlige stammer] under krigen, og de hadde aldri tid til å ta seg av sine trosfeller.» Hvor annerledes var det ikke blant Jehovas folk!
I februar 1991 skrev for eksempel lederen av et hjelpekorps i nærheten til de lokale brødrene som hadde ansvaret for avdelingskontoret, og hun sa: «Dette brevet er et uttrykk for takknemlighet og verdsettelse overfor dere og deres organisasjon for de lagringsmulighetene dere tilveiebringer for oss i forbindelse med utdeling av mat til vårt folk. Deres humanitære handling viser hvor villig deres selskap er til å skape fred og goodwill i landet. Vær så snill å fortsette med det gode arbeidet.»
Jehovas vitner i andre land var raske til å dekke de behovene som deres brødre i Liberia hadde. Det ble sendt hjelpeforsyninger fra Sierra Leone og Elfenbeinskysten i Vest-Afrika, fra Nederland og Italia og fra De forente stater.
Moren til en liten pike ble drept fordi hun tilhørte en hatet stamme, og den lille datteren hennes uttrykte takknemlighet for den hjelpen hun hadde fått. Hun skrev: «Tusen takk for alt dere gav meg. Dere får meg til å føle det som om mor fremdeles er her. Jeg mistet henne og lillebroren min under krigen. Jeg ber Jehova om at han må velsigne dere alle. Jeg er 11 år gammel.»
En bror som hadde en familie på seks og en hustru som måtte gjemme seg i flere måneder på grunn av den stammen hun kom fra, var også takknemlig for den hjelpen han fikk. Han skrev: «Vi har ikke brutt oss inn i folks hjem for å stjele og selge deres eiendeler, men i motsetning til våre naboer har vi likevel hatt noe å spise hver dag fordi vi vet hvordan vi skal bruke det lille vi har, på en fornuftig måte. Det har Jehova lært oss.»
En bror som hadde flyktet til Elfenbeinskysten sammen med sin kone og sine to barn, hadde også en innstilling som gjorde et dypt inntrykk. Han hadde forlatt et fint hus som senere ble brent ned til grunnen. Likevel sa han at det som plaget ham mest, ikke var tapet av huset, men det at han hadde mistet sitt teokratiske bibliotek.
En verdifull lærdom
Når jeg ser tilbake, forstår jeg at Jehova lærte oss mye verdifullt. Jeg kjenner mange som bevarte sin ulastelighet og overlevde, og jeg kjenner også noen som forble ulastelige helt til sin død. Dermed har jeg lært hvor viktig det er å ha den samme sinnsinnstilling som apostelen Paulus, som sa: «Om vi lever, lever vi for Jehova, og også om vi dør, dør vi for Jehova. Derfor, om vi lever, og også om vi dør, hører vi Jehova til.» — Romerne 14: 8.
En annen som har vært misjonær i mange år, sa: «Under alt dette erfarte vi at Jehova er en Hjelper uten like. Det er som Paulus sa: ’Vi følte på oss at vi hadde fått dødsdommen. Dette var for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på den Gud som oppreiser de døde.’» (2. Korinter 1: 9; Salme 30: 10) Han la til: «Krigen viste oss helt tydelig at Jehovas folk virkelig er et brorskap som er ikledd den selvoppofrende kjærlighet som Jesus la slik vekt på.» — Johannes 13: 35.
Et brev fra en liberisk søster til noen av oss misjonærer som måtte reise fra landet under kampene i oktober 1990, viser klart hvor sterkt vårt kristne brorskap er. Hun skrev: «Jeg ber om at dere alle snart må komme tilbake til Liberia, og om at vi snart kan arrangere et stevne. Å, jeg kan knapt vente på den dagen! Bare tanken på den gjør meg lykkelig.»
Ja, det vil bli fantastisk å oppleve den dag da den kristne virksomhet i Liberia igjen er i vanlig gjenge. Vår søster har rett; det første stevnet som blir holdt i Monrovia etter at misjonærene og andre flyktninger har kommet tilbake, vil bli en glederik begivenhet. Det er ingen tvil om det!
[Kart på side 27]
(Se den trykte publikasjonen)
LIBERIA
Monrovia
Kakata
Gbarnga
Ganta
SIERRA LEONE
GUINEA
ELFENBEINSKYSTEN
Atlanterhavet
[Bilde på side 28]
Barn til Jehovas vitner som søkte tilflukt på avdelingskontoret under krigen
[Bilde på side 31]
Liberiske flyktninger sorterer klær som er blitt gitt av Jehovas vitner i Elfenbeinskysten