Det gode budskap når ut i landdistriktene i Sør-Afrika
RASENDE folkemengder, opprørspoliti, tåregass — i de senere årene er sørafrikanske byer blitt splittet av slike uroligheter. Heller ikke den vakre landsbygda — hvor mer enn 40 prosent av befolkningen holder til — har sluppet unna herjingene som den politiske volden har ført med seg. Men midt oppi alt dette har Jehovas vitner fortsatt å forkynne «fredens evangelium». — Efeserne 6: 15.
I årevis har Jehovas vitner hvert år arrangert en tre måneder lang forkynnelseskampanje som er spesielt rettet mot dem som bor i landdistriktene. I 1990 var for eksempel over 12 000 forkynnere av Riket fra 334 menigheter med på denne kampanjen. Naturligvis er det mange hindringer som må overvinnes for å nå fram til folk som bor spredt på landsbygda i det sørlige Afrika.
Vitnene blir blant annet stilt overfor mange forskjellige kulturer og språk. Og det er litt av en blanding! Det er for eksempel engelsk- og afrikaanstalende bønder i tillegg til pedier, sothoer, tsongaer, tswanaer, vendaer, xhosaer og zuluer. Hver folkegruppe har sin egen kultur og sitt eget språk. Det er også store avstander og humpete veier på landsbygda. Alt dette gjør det nødvendig å ha en selvoppofrende ånd og å bruke mye tid og penger. Men Jehova har rikelig velsignet vitnenes anstrengelser. La oss fortelle litt om de strabaser dette spesielle trekket ved forkynnelsesarbeidet har medført, og hvilke gode resultater som er blitt oppnådd. — Malaki 3: 10.
En søndagsskole i Zululand
Midt i det subtropiske Zululand ligger den dype dalen som elven Umvoti renner igjennom. Fra klippene kan man så langt øyet rekker, se klynger av stråtekte zuluhytter. En søndag i 1984 kom to Rikets forkynnere inn i dalen langs den støvete og svingete veien. Det er så varmt og fuktig der at stedet har fått klengenavnet Kwa-Sathane (Satans plass) — en klar hentydning til den falske læren om et brennende helvete hvor ilden blir holdt ved like av Djevelen.
Gjennomvåte av svette kom brødrene til en kvinne som het Doris, som ledet en søndagsskoleklasse. Etter at Doris hadde hørt Rikets budskap, inviterte hun straks vitnene til å snakke til hennes søndagsskoleklasse på omkring 40 ungdommer. Hva ble resultatet? Brødrene kom tilbake uken etter med 70 eksemplarer av boken Min bok med fortellinger fra Bibelen til bruk på skolen. Etter noen få uker forandret atmosfæren på søndagsskolen seg slik at den nå var som blant deltagerne i en bibelstudiegruppe. I stedet for salmer ble det sunget Rikets sanger på den afrikanske måten med vakker, naturlig harmoni. Snart økte gruppen til mer enn 60 personer. En bror utbrøt: «For en hjertevarmende opplevelse det var å få være med på å forandre denne søndagsskolen til et sted for sann tilbedelse!»
På den støvete høysletten
På grunn av kirkenes innblanding i den politiske uroen er det mange hvite bønder som er tilbakeholdne eller til og med mistenksomme overfor enhver som kommer til dem for å snakke om Bibelen. Legg merke til denne rapporten fra en gruppe i Johannesburg som reiste over 60 mil for å forkynne det gode budskap i deler av Transvaal.
«Vi har reist nordover, over den bølgende høysletten i nærmere fire timer nå. En luftspeiling danser på den rette veien, som flimrer under den afrikanske solen. Plutselig går asfaltdekket over i en grusvei som er oppkjørt og svært hullete. Til slutt fører en sandete sti oss til en gård.
’God morgen, Meneer,’ sier vi til en kraftig bonde.
’Morn,’ svarer han kort. ’Kan jeg hjelpe dere?’
Etter at vi har presentert oss, forteller vi hvorfor vi besøker ham. Vi har knapt fått sagt det før han roper: ’Presten har advart meg mot dere! Dere er alle sammen kommunister og antikrister. Kom dere vekk fra min eiendom før jeg . . . !’
Bondens holdning viser at han kan bli voldsom når som helst. Vi har ikke noe annet valg enn å gå derfra og ’riste støvet av våre føtter’. (Matteus 10: 14) Og det er nok støv til å kunne gjøre det i bokstavelig forstand.
Reaksjonen er likedan på den neste gården. Da skjønner vi at den lokale presten i den nederlandske reformerte kirke flittig har benyttet telefonen og advart ’hjorden sin’ mot den truende ’faren’ i nabolaget. Til slutt treffer vi en bonde som, selv om han personlig ikke er interessert, sier: ’Ja, vær så god, dere kan få snakke med arbeiderne mine.’
Det er nettopp det vi har sett fram til. Omkring ti små terrakottahytter står klumpet sammen ved siden av noen akasietrær. Vi merker at nysgjerrige øyne kikker ut fra hyttene idet vi legger fram pene stabler med litteratur oppå panseret på bilen vår. Utvalget består av en stabel med bibler, en stabel med boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, en stabel med Min bok med fortellinger fra Bibelen og forskjellige brosjyrer. En av guttene løper for å fortelle folk at vi har kommet. Snart er omkring 30 personer samlet rundt bilen for å høre budskapet.
Vi spiller et opptak av en tale på tswana for dem. Hvor glade er ikke disse menneskene for å få høre det gode budskap om Guds rike og håpet om paradiset på sitt eget språk! Det er mye oppstemt prating når vi tilbyr publikasjonene. Snart har vi nesten ikke litteratur igjen. En eldre mann ønsker til og med å kjøpe kassettspilleren vår. Vi blir dypt rørt etter hvert som verdsettelsen av det gode budskap kommer til uttrykk på mange forskjellige måter — et sjenert smil, en berøring, et dempet ’takk’.
Helt spontant stiller barna seg opp i en ujevn rekke og synger en tradisjonell avskjedssang. Plutselig virker de støvete og oppkjørte veiene og de negative reaksjonene vi noen ganger hadde møtt, helt ubetydelige. Det hadde vært alle anstrengelsene vel verdt!»
En høvding utsteder et dekret
En menighet i Soweto skulle forkynne i sitt tildelte distrikt i et stammeområde i nærheten av byen Piet Retief i den østlige delen av landet. Der er det vanlig at besøkende først forteller områdets induna (høvding) hvilket ærend de har. Brødrene rettet seg etter denne ordningen. For en overraskelse det var at høvdingen ønsket dem varmt velkommen og til og med sa at de kunne få bo hos ham! I tillegg skrev han et introduksjonsbrev som han forsynte med sitt offisielle segl. Dette kunne forkynnerne vise fram når de gikk fra dør til dør. Der stod det: «Disse personene er forkynnere av Guds rike. Be dem inn og lytt til dem.»
Responsen var så overveldende at vitnene arrangerte et offentlig foredrag på gårdsplassen ved høvdingens hus søndag ettermiddag. Denne «salen» ute i det fri var helt full av folk, og møtet begynte og sluttet med sang og bønn. Andre steder på landsbygda har man kunnet glede seg over lignende opplevelser med positivt innstilte mennesker.
En slik person var Nathaniel, som bodde i den lille landsbyen Pitsedisulejang i et tørkerammet område i Bophuthatswana. Han arbeidet med et program som gikk ut på å lære lokalbefolkningen å dyrke landbruksprodukter på en effektiv måte. Han drømte om å forvandle dette ufruktbare landet til et paradis. Men da han lærte at det snart vil komme et globalt paradis, lyste øynene hans opp. Han skrev ivrig ned hvert eneste skriftsted forkynnerne viste ham. Nathaniel ble raskt satt i forbindelse med nærmeste menighet, som lå omkring 30 kilometer borte.
Glade for å hjelpe mange sannhetssøkende mennesker
«Jehova viste oss at fattigdom ikke hindrer en som er åndelig sulten, i å lære sannheten å kjenne,» sier Monika, som er pioner, en heltidsforkynner av Riket. Hun var med i en gruppe pionerer som forkynte fra gård til gård på de åpne slettene i Oranjefristaten midt i landet. Hva mener pionerene selv om de anstrengelsene de må gjøre seg for å bringe det gode budskap ut til disse menneskene? «Alt det vi har opplevd, kan ikke måles i penger,» svarte de. Pionerene ble virkelig rikelig velsignet i åndelig henseende for sine bestrebelser.
Selv ikke analfabetisme hindrer en som er åndelig sulten, i å lære Bibelens sannhet å kjenne. Den rikt illustrerte brosjyren Du kan få leve evig på jorden! blir spesielt godt mottatt av dem som ikke kan lese, eller som leser dårlig. Både unge og eldre blir fascinert av de fargerike bildene av paradiset. En heltidstjener som hjelper til med å trykke slikt materiell, sa: «Denne brosjyren hjelper folk til å se på paradiset som en realitet, og den øker deres naturlige ærefrykt og respekt for Bibelen.»
Av denne grunn er også publikasjonen Min bok med fortellinger fra Bibelen blitt svært populær. Da to av våre åndelige søstre var i det avsidesliggende området hvor Lebowa-stammen holder til, ble de overrasket over å oppdage at en gammel og delvis blind mann og hans kone hadde et eksemplar av denne boken på sepedi. Ekteparet brukte den som lærebok når de underviste barna i nabolaget. Boken var faktisk blitt så grundig studert og var så utslitt at den holdt på å falle fra hverandre. Hvor glade ble de ikke over å få et nytt eksemplar!
Kristne publikasjoner fyller altså et stort behov når det gjelder å hjelpe dem som hungrer etter sannheten. Det er interessant å merke seg at en stor del av alt det som blir trykt på mange av de lokale språkene i det sørlige Afrika, blir trykt av Selskapet Vakttårnet. Bare i 1990 ble 113 529 bøker, brosjyrer og blad som ble utgitt av Selskapet Vakttårnet, levert i landdistriktene i Sør-Afrika.
Resultatene av arbeidet
Har disse fine opplevelsene og litteraturleveringene på landsbygda i Sør-Afrika ført til varige resultater? Ja, det skal være visst! Siden 1989 er fire menigheter og ni isolerte grupper blitt opprettet som et direkte resultat av forkynnelsen av det gode budskap i landdistriktene i Sør-Afrika. Midlertidige spesialpionerer og alminnelige pionerer gikk i spissen for mye av dette arbeidet.
Husker du Doris og søndagsskolen hennes i den fjerne dalen i Zululand? I dag er hun et innviet, døpt vitne for Jehova. Dessuten fortsetter en fremgangsrik gruppe på ni forkynnere av Riket å gjøre åndelige fremskritt der. Mange nye kommer på møtene, som blir holdt hjemme hos Doris, og sju personer som hun har ledet bibelstudium med, ble døpt på områdestevnet i Durban i desember 1990.
Slike resultater er en hjertevarmende ansporing for forkynnerne av Riket i Sør-Afrika. De legger seg apostelen Paulus’ ord på sinne: «La oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid.» (Galaterne 6: 10) Ja, Jehovas tjenere er fast bestemt på å nå alle som har et oppriktig hjerte, også dem som bor i landdistriktene i denne ’fjerne del av jorden’. — Apostlenes gjerninger 1: 8, NW.
[Kart/bilder på side 24]
(Se den trykte publikasjonen)
Lebowa
TRANSVAAL
Soweto
Piet Retief
Bophuthatswana
ORANJEFRISTATEN