Markene står hvite mot høst i Brasil

«LØFT blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv.» (Johannes 4: 35, 36) Disse profetiske ordene av Jesus Kristus går i dag i oppfyllelse i avsidesliggende strøk i det store søramerikanske landet Brasil.

I flere år har Jehovas vitner i Brasil kunnet glede seg over fin økning. I april 1991 var det et høydepunkt på 308 973 Rikets høstfolk der, og de ledet 401 574 hjemmebibelstudier. Den 30. mars 1991 kom 897 739 sammen over hele landet for å feire minnet om Jesu død.

Til tross for slike fine høydepunkter er det fremdeles marker som det gjenstår å høste. Mer enn fem millioner brasilianere bor i områder hvor Jehovas vitner sjelden eller aldri har forkynt. Hva er blitt gjort for at innhøstningsarbeidet også skal nå disse strøkene?

Pionerer tar del i innhøstningsarbeidet

Ganske nylig sendte Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Brasil i en seksmånedersperiode en rekke heltidsforkynnere av Riket — 100 midlertidige spesialpionerer og 97 alminnelige pionerer — til 97 byer, som stort sett ligger i den mer tett befolkede østlige delen av landet. Rikets forkynnere fra forskjellige menigheter meldte seg også frivillig til å tjene i disse områdene i kortere perioder. Til tross for alle hindringene som måtte overvinnes, har resultatene vært gledelige.

I São João da Ponte i delstaten Minas Gerais var det for eksempel noen pionerer som besøkte religionslæreren ved skolen der. Etter at han hadde hørt på budskapet deres, bestilte han 50 eksemplarer av boken Ungdomstiden — benytt den på beste måte til bruk i religionsundervisningen. Da pionerene skulle reise igjen, var det en annen lærer som sa til dem: «Dere må ikke reise, for dere gjør så godt arbeid her. Dere er de eneste som kan forklare Bibelen på en tydelig måte.»

Det var ikke alle som var glad for dette gode arbeidet. Tenk for eksempel på et brev som ble gjengitt på førstesiden i en lokalavis (Diário de Montes Claros) under overskriften «Prest anklaget for å tilskynde til vold og for diskriminering». I brevet stod det følgende: «I kirken pleier [presten] å fordømme dem som tilhører en annen sekt eller et annet religionssamfunn, selv om stedets presteskap ikke selv er i stand til å gi de troende tilstrekkelig katolsk og kristen veiledning fra evangeliet. Under messen har han kommet med angrep på de forkynnerne fra Jehovas vitner som er i byen, selv om de oppfører seg bra mot katolikker.» Artikkelskribenten (en teolog) viste ikke en slik fiendtlig holdning, for han kom til det bibelske foredraget pionerene arrangerte, og tok med seg andre interesserte. Alle likte møtet.

Fire brødre fra Fortaleza reiste med fly til Fernando de Noronha, en øy som ligger omkring 400 kilometer fra fastlandet. Det var over 15 år siden det sist var blitt forkynt for de 1500 innbyggerne der. I løpet av ti dager leverte brødrene 50 bøker og 245 blad og brosjyrer, og de startet 15 hjemmebibelstudier. Det var 12 til stede på minnehøytiden, som ble feiret i løpet av brødrenes besøk. Pionerene håper at arbeidet med Jehovas hjelp snart vil komme i faste former der ute. Noen brødre har vurdert å flytte til øya.

Innblanding fra presteskapet påvirker innhøstningsarbeidet

En gruppe Rikets forkynnere fra Arpoador menighet i Rio de Janeiro ville sette av to uker til å forkynne i flere byer i delstaten Minas Gerais, omkring 200 kilometer borte. De erfarte til sin store glede at de lokale innbyggerne var svært gjestfrie og vennlige. Mennene der pleide å løfte på hatten hver gang Gud eller hans navn, Jehova, ble nevnt. På grunn av sin gudsfrykt lot de seg imidlertid lett påvirke av presteskapet.

I én by rådet presten folk til ikke å høre på Jehovas vitner eller gå på det møtet brødrene planla å arrangere. Han holdt også en spesiell messe samtidig med brødrenes møte, og denne messen ble overført med full styrke over høyttaleren utenfor kirken. Til tross for prestens anstrengelser var imidlertid 29 av byens innbyggere til stede på møtet, i tillegg til de besøkende vitnene.

I en naboby var situasjonen helt annerledes. Presten der bad folk om å høre på vitnene. Resultatet ble at 168 var til stede på det første møtet. Senere sa presten at folk burde legge merke til hvordan Jehovas vitner feirer minnehøytiden, for «de gjør det slik det skal gjøres». I løpet av de to ukene det ble forkynt i dette distriktet, ble det levert 1014 bøker og 1052 blad og brosjyrer.

Vedvarende anstrengelser gav velsignelser

En måned senere kom 34 forkynnere tilbake til området for å ta seg av de bibelstudiene som ble startet i løpet av det første besøket. Den kristne eldste som ledet arbeidet, skrev: «Det var gripende å se de interesserte ønske oss velkommen med takknemlighet og med gledestårer i øynene.» En søster minnes hvordan en kvinne kom bort til henne og noen andre Jehovas vitner som satt på en kafé, og «bad med tårer i øynene om at vi måtte komme og studere med henne». En annen kvinne hadde studium tre ganger i løpet av den uken vitnene var der. Hver gang hadde hun forberedt seg, og hun så fram til studiet. Kvinnen sa at hun hadde begynt å be til den sanne Gud, Jehova. Hun la til: «I mitt hjerte har jeg alltid ventet på dette.»

Senere ble to pionersøstre satt til å ta seg av interessen i distriktet. Akkurat som i det første århundre ’ble alle de som var rett innstilt for evig liv, troende’. (Apostlenes gjerninger 13: 48, NW) Og på samme måte som den samaritanske kvinnen som Jesus forkynte for ved Jakobs brønn, begynte folk å snakke med andre om det de hadde lært. (Johannes 4: 5—30) I dag er det seks andre som tjener sammen med de to pionerene, og det er gjennomsnittlig 20 til stede på møtene.

Begeistret over de gode resultatene denne spesielle innsatsen hadde ført til, reiste 29 forkynnere fra Arpoador menighet til byen Mutum, som ligger 500 kilometer borte, for å forkynne. «Mottagelsen var virkelig enestående,» sa den eldste som ledet gruppen. «Folk lyttet med en slik oppmerksomhet og interesse at vi kunne starte 170 bibelstudier, og vi tror at mange av dem vil utvikle seg videre.» I løpet av to uker hadde forkynnerne et gjennomsnitt på 90 timer hver, og de leverte nesten 1100 stykker litteratur. Opptil 181 var til stede på de offentlige foredragene som ble holdt.

Noen måneder senere leide menigheten et pent hus i sentrum av Mutum for å bruke det som Rikets sal og pionerhjem. I den første rapporten som de to pionersøstrene som tjente i distriktet, sendte til Selskapet Vakttårnet, stod det: «Siden det allerede er startet så mange studier, trenger vi flere pionerer. Selv om vi får hjelp fra brødrene i Rio de Janeiro én gang i måneden, har vi svært mye å gjøre. Ni av ti beboere ber oss om å komme igjen. Vi trenger også hjelp til å lede møtene.» Enda en pioner har nå sluttet seg til dem.

Folks liv blir forandret

Det har vært svært oppmuntrende å se sannheten slå rot og bære god frukt. En interessert skrev: «Det å få denne kunnskapen fra Bibelen er det beste som noen gang har hendt meg. Mitt liv har forandret seg til det bedre, og jeg har ikke noe behov for å ta beroligende midler lenger. . . . Måtte Jehova lønne dere for alt dere har gjort for meg.»

En annen person skrev: «Jeg undrer meg virkelig over hvordan Jehova har åpnet mine øyne. Jeg mistet min bestemor denne uken, men nå har jeg et håp om å få se henne igjen. Jeg håper å bli døpt, men jeg ønsker å være godt forberedt først. Måtte Jehova velsigne dere for at dere har kommet hit for å vise oss den smale vei som fører til evig liv.» En tredje skrev: «Jeg vil dere skal vite at jeg sluttet å røyke for en måned siden. Jeg er svært fornøyd med bladet dere sendte meg. Det stod mye godt der som hjalp meg til å slutte å røyke.» Ja, innhøstningen gir virkelig god grunn til glede.

Slike velsignelser oppnås imidlertid ikke uten anstrengelser. Da en kvinne og hennes datter begynte å studere med Jehovas vitner, advarte for eksempel stedets prest dem om at de ville bli utstøtt av kirken hvis de gikk på vitnenes møter. De ignorerte truslene hans og gikk på møtene. Da ble kvinnen og datteren hennes frosset ut av tidligere venner, og noen av dem sa at de var i ferd med å bli gale, fordi «denne Jehova» ikke finnes i den katolske bibelen. Siden kvinnen ikke kunne finne Jehovas navn i sin katolske bibel, inviterte hun naboene til å komme på besøk når pionerene studerte med henne. En kvinne hadde tatt med seg en annen katolsk bibeloversettelse. Da hun fikk se at Guds navn stod i fotnoten til 2. Mosebok 6: 3 i denne, tok hun imot tilbudet om et hjemmebibelstudium.

Ha en full andel i innhøstningsarbeidet

Hvilken virkning hadde det på forkynnerne å tjene i et distrikt som sjelden blir gjennomarbeidet? En forkynner sa: «Det bidrog til å styrke vår tro og vårt forhold til Jehova, og det hjalp oss til å tenke over hvilke mål vi har satt oss.» En annen forkynner sa: «Den 14-dagersperioden økte min kjærlighet til brødrene, som tjener som én familie med et felles mål, nemlig å lete etter flere ydmyke mennesker. Det gav meg større kjærlighet til dem som tar imot budskapet vårt, ofte med tårer i øynene, og som viser at de virkelig tørster etter sannheten. Og framfor alt opplever jeg hvor stor Jehovas kjærlighet er, ettersom han har gitt oss det privilegium å tjene ham.»

En eldste som var med på å forkynne i distrikter som sjelden blir gjennomarbeidet, viste til den forskjellen det var mellom livet der og i de store byene. Han sa: «Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan livet til mange brødre kunne bli beriket hvis de flyttet innover i landet. Her finnes det for eksempel omtrent ikke vold. Livet i de små og mellomstore byene er slik at det ikke bare er mulig å greie seg med mindre penger enn andre steder, men en kan også være mer sammen med andre brødre og bruke mer tid på åndelige gjøremål. Er det mulig for flere pensjonerte brødre, unge med få familieforpliktelser og brødre med yrker som tillater dem å flytte, å ta imot dette enestående privilegiet, til glede for seg selv, Jehova og sin neste?»

Denne rapporten fra distrikter i Brasil som sjelden blir gjennomarbeidet, viser at markene står hvite mot høst. Arbeidet i slike distrikter har i løpet av bare to år resultert i at 191 nye menigheter og isolerte grupper er blitt opprettet. Det er mye arbeid som gjenstår, men Jehova vil helt sikkert fortsette å gi sin velsignelse etter hvert som flere forkynnere av Riket tar del i den fruktbare innhøstningen. Kan du ha en større andel i dette arbeidet?

[Kart/bilde på side 25]

Glade Jehovas vitner fra Rio de Janeiro tar del i innhøstningsarbeidet

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

BRASIL

[Bilde på side 26]

Forkynnelse i landdistrikt i Minas Gerais