Streben etter frihet i Senegal

LIKE utenfor Senegals moderne hovedstad, Dakar, ligger den lille øya Gorée. Der står det et grelt minne fra en mørk tid i historien — et slavehus fra 1776.

Det er ett av mange slike hus hvor mellom 150 og 200 slaver ble stengt inne under usle forhold i opptil tre måneder, før de ble sendt med skip til steder langt borte. Familier ble oppløst, og familiemedlemmene fikk aldri se hverandre igjen; faren ble kanskje sendt til Louisiana i Nord-Amerika, moren til Brasil eller Cuba og barna til Haiti, Guyana eller Martinique. For en ringeakt for menneskelig frihet! Dette er også en kraftig påminnelse om at frihet er et dyrebart privilegium som ikke alltid har vært alle mennesker til del.

Dette leste jeg i en turistbrosjyre om bord i flyet på vei til Senegal, landet som ligger lengst vest i det framskutte området som utgjør Vest-Afrika. Senegals savanneområde ligger mellom ørken i nord og øst og tett jungel i sør. Her kan du finne det majestetiske baobabtreet som kan bli svært gammelt. Det har en merkelig frukt som kalles apebrød, og fra denne frukten får en vinstein. Dette er også et land med aper, fargerike fugler og maleriske landsbyer under mangotrærne.

Jeg lente meg tilbake i setet og tenkte på denne turen til Vest-Afrikas port, som jeg lenge hadde sett fram til. I dag nyter Senegals sju millioner innbyggere av forskjellig etnisk opprinnelse full frihet. Men kan det tenkes at en person kan være fysisk fri, men likevel bundet av skikker og overtro som berøver ham sann frihet? Jeg så med forventning fram til å møte mine åndelige brødre og få førstehånds kjennskap til hvilken fremgang den sannhet som gjør folk fri, hadde hatt i denne delen av verden. — Johannes 8: 32.

’Jehova vil at dere skal ha denne bygningen’

Et besøk ved Vakttårnets avdelingskontor og misjonærhjem i Dakar stod først på dagsordenen. Da vi kom til en moderne bygning i en rolig forstad, la jeg merke til en stor J foran på bygningen. Det første jeg spurte om under omvisningen på avdelingskontoret, var hva bokstaven J stod for.

«Det er svært interessant,» forklarte guiden. «Da vi var på utkikk etter større lokaler til avdelingskontoret i 1985, så vi på denne bygningen, som da var under oppføring. Men vi syntes den var for stor for oss. Da eieren hørte at vi var Jehovas vitner, ville han svært gjerne leie ut bygningen til oss, for han visste at vi er ærlige. ’Jeg er sikker på at deres Gud, Jehova, vil at dere skal ha denne bygningen,’ sa han. ’Se, det er til og med en stor J foran på den! Da jeg fikk plassert den der, tenkte jeg at den skulle stå for navnet mitt, som er John, men nå er jeg sikker på at den står for Guds navn, Jehova!’ Vi er glad for å være i denne fine bygningen, hvor vi har holdt til de siste fem årene.»

Deretter hadde jeg lyst til å få vite hvordan forkynnelsesarbeidet begynte i Senegal.

«Sannhetens vann som gjør fri, ble brakt til Senegal i begynnelsen av 1950-årene av et av Jehovas vitner som kom fra Frankrike i forbindelse med sitt verdslige arbeid. I 1965 ble det opprettet et avdelingskontor i Dakar som skulle føre tilsyn med virksomheten i de franskspråklige landene Senegal, Mali og Mauretania og i det engelskspråklige landet Gambia. Siden 1986 har vi også tatt oss av arbeidet i Guinea-Bissau, hvor det snakkes portugisisk.»

Jeg var klar over at mer enn 90 prosent av befolkningen her er ikke-kristne, så jeg spurte om hvor stor fremgang arbeidet vårt hadde. «Det er sant at mange i disse landene ikke er kjent med Bibelen,» svarte guiden, «men arbeidet går stadig framover. I januar 1991 kunne vi glede oss over at vi hadde 596 forkynnere. Det viser at de lokale brødrene og misjonærene har gjort seg store anstrengelser.»

«Jeg forstår at det er mange misjonærer som tjener her,» sa jeg.

«Ja, vi har omkring 60 misjonærer i de forskjellige områdene vi har ansvaret for, og de kommer fra 13 land. De arbeider hardt, og de har gjort en stor innsats når det gjelder å legge en solid grunnvoll for vår virksomhet. En slik ånd gjenspeiler seg også hos de lokale brødrene i deres nidkjærhet og i deres kjærlighet til sannheten. Til tross for at de står overfor problemer som arbeidsløshet og svært lav levestandard, bruker mange brødre og søstre 15 timer eller mer i felttjenesten hver måned. Vi håper at du vil få møte noen av disse nidkjære forkynnerne under besøket ditt.»

Det så jeg fram til.

På feltet med misjonærer

Margaret (som hadde vært misjonær i over 20 år da hun nylig døde) spurte om jeg ville bli med henne i hennes distrikt i sentrum av byen. Vi drog dit med en car rapide, en liten buss som stopper på mange holdeplasser, for å få et lite innblikk i det lokale hverdagslivet. Bussen tok 25 passasjerer, og turen ville nesten ha vært komfortabel hvis alle hadde vært slanke. De to kvinnene som satt på samme benk som meg, var imidlertid langt fra slanke, men jeg tok situasjonen med et smil.

«I distriktet mitt i sentrum kan du se mye interessant,» fortalte Margaret da vi kom dit vi skulle. «Ser du de fargerike sandalene?» spurte hun og pekte på noen markedsboder langs fortauet. «De er laget av farget skinn av sauer og geiter.» Vi gikk bort til sandalmakerne, og Margaret presenterte budskapet for dem på deres eget språk, wolof. De lyttet ivrig og ble fascinert av illustrasjonene av Adam og Eva i den fargerike brosjyren.

Snart var vi omgitt av gateselgere, såkalte bana-bana-menn, som bød fram alle slags ting. Noen hadde koster; andre viste fram klær, låser, medisiner, vesker, appelsiner og til og med levende fugler. En av dem ville selge en kora til meg. Det er et strengeinstrument som er laget av halvparten av en kalebass eller et gresskar, og det har en stokk som hals; det spilles med begge hender. Jeg la merke til at den på baksiden hadde et lite bilde av en maske som var laget av lær, geitehorn og små «lykkeskjell». Vi forklarte at vi ikke ville kjøpe noe som var pyntet med symboler som kunne ha noe med trolldom eller ukristne skikker å gjøre. Til vår overraskelse var bana-bana-mannen enig og fortalte at han selv var muslim. Han puttet instrumentet inn under den lange flagrende klesdrakten sin og fulgte nøye med da Margaret tilbød brosjyren, som var på arabisk. Han ble så begeistret at han tok imot brosjyren og begynte å lese i den der og da. Etter å ha takket oss overstrømmende gikk han av gårde med brosjyren og instrumentet som han ikke hadde fått solgt. Vi var sikre på at han kom til å studere brosjyren hjemme.

Senere snakket jeg med John, som også hadde vært misjonær i over 20 år. «Folk her er svært vennlige, og du får snakke med nesten alle du møter,» fortalte John. «Den vanlige hilsenen ’assalam alaikum’ betyr ’fred være med deg’, og de fleste er fredelige. Dette er et land fylt av teranga, gjestfrihet, og det kommer til uttrykk ved den godhet, menneskelige varme og munterhet folk viser.» Det begynte å bli lettere for meg å forstå hvorfor så mange unge utenlandske Jehovas vitner kunne reise fra familie og venner for å tjene som misjonærer her.

Frigjort for å kunne ta opp heltidstjenesten

Misjonærånden øver sterk innflytelse på de lokale vitnene. Dette er særlig tydelig fordi høy arbeidsløshet gjør at det virkelig er en utfordring å ta opp heltidstjenesten. Marcel og Lucien ble frigjort fra mange skadelige vaner da de lærte Bibelens sannheter å kjenne, og de forteller:

«Vi ønsket å vise vår verdsettelse ved å begynne i pionertjenesten. Det var imidlertid vanskelig å finne deltidsarbeid. Vi prøvde med hagearbeid, men det gikk ikke. Å vaske klær for andre tok for mye av tiden vår. Nå driver vi med baking. Vi har enkelte butikker som våre faste kunder, og det fungerer bra.» Det krevde tydeligvis stor tro og oppfinnsomhet i tillegg til oppriktige anstrengelser, men dette viser at det er mulig å begynne i heltidstjenesten selv under vanskelige økonomiske forhold.

Da Jehovas vitner begynte å studere Bibelen med Michel, gikk han på universitetet i Dakar. «Jeg var nedtrykt på grunn av den umoralske holdningen til mange av studentene, og det var mange vanskelige spørsmål som plaget meg,» fortalte han. «Hvorfor er menneskene trellbundet av slike skadelige skikker og forhold? Bibelen gav meg svar. Det var som om en tung bør ble tatt bort fra skuldrene mine. Selv om foreldrene mine insisterte på at jeg skulle fortsette å studere, ble jeg hjelpepioner og deretter alminnelig pioner resten av den tiden jeg måtte være på universitetet. Jeg synes det gir større glede å være pioner og forkynne det gode budskap for andre enn å prøve å gjøre karriere i en ordning som snart vil forsvinne.» Michel tjener nå som spesialpioner i Mbour.

Polygami eller kristent monogami

Lokale skikker harmonerer ikke alltid med Bibelen, og det kan skape spesielle utfordringer. Alioune, som er presiderende tilsynsmann i en av Jehovas vitners seks menigheter i Dakar og omegn, forteller: «Da jeg første gang hørte den sannhet som gjør fri, hadde jeg to koner. Som muslim hadde jeg ifølge min religion lov til å ha enda flere. Min far hadde fire koner, og de fleste av vennene mine hadde også flere koner. Det er godtatt her i Afrika.» Men hvilken virkning hadde det på livet hans?

«Det å ha mer enn én kone kan skape mange problemer,» forklarte Alioune, «spesielt med hensyn til barna. Jeg har ti barn med min første kone og to barn med min andre. I slike familier er faren ofte fremmed for barna, så de nyter ikke godt av hans hjelp og oppdragelse. Polygamiet hindret meg heller ikke i å begå ekteskapsbrudd. Det er snarere selvkontroll, en frukt av Guds ånd, som har gjort det.» Hva gjorde så Alioune?

«Jeg fikk min andre kone til å reise hjem til foreldrene sine,» fortsatte han, «og forklarte taktfullt at det ikke var fordi jeg var misfornøyd med henne, men fordi jeg måtte oppfylle Guds krav. Jeg la forholdene spesielt til rette for å kunne sørge for alle barna i materiell og åndelig henseende, og jeg er takknemlig for at de i dag også tjener Jehova. Ni av barna er forkynnere, og fem av dem er døpt. To tjener som spesialpionerer, og de andre tre tjener som alminnelige pionerer eller hjelpepionerer. Sannheten har virkelig frigjort meg fra mange av de problemene som er forbundet med det å oppdra barn.»

Fetisjdyrkelse eller sann tilbedelse

Det neste punktet på reiseplanen min var et besøk i regionen Casamance i sør. Jeg ble imponert over hvor grønt og friskt alt virket. Området får nok vann fra den 300 kilometer lange elven Casamance, og det dyrkes rikelig med ris, mais og peanøtter der. Omkring i landskapet står det runde, toetasjes hytter med stråtak som er formet som en trakt, slik at regnvannet kan samles opp og brukes i tørkeperioden. Regionhovedstaden, Ziguinchor, er bygd opp i ly av en stor palmelund. Jeg ble glad for å treffe en nidkjær menighet av Jehovas folk der.

Dominic, som er misjonær i og omkring Ziguinchor, sa til meg at forkynnelsesarbeidet går fint framover i dette området. Han fortalte: «For bare ti år siden var det 18 forkynnere i Ziguinchor menighet. Nå er det 80. For å kunne ta oss av denne store økningen har vi bygd en vakker, ny Rikets sal av rød leire som vi gravde ut på tomten. Byggeprosjektet viste seg å være et stort vitnesbyrd for omgivelsene. Vi fikk rosende omtale av folk som så at mennesker fra så mange forskjellige stammer arbeidet fredelig sammen. Det største antall til stede på et kretsstevne som nylig ble holdt, var 206, og fire ble døpt.»

Mange i denne delen av Senegal har fremdeles en animistisk oppfatning av sine forfedre, og de dyrker fetisjer selv om de utgir seg for å være kristne eller muslimer. Jeg lyttet nøye til den beretningen Victor, som er eldste i Ziguinchor menighet, kunne fortelle.

«Jeg ble født i en stor familie i Guinea som drev med fetisjdyrkelse. Ved fødselen innviet far meg til en bestemt ånd eller demon. For å vinne dens gunst tok jeg regelmessig fram en svart koffert som jeg hadde under sengen, satte opp et lite alter og ofret blodoffer til det dyrehornet som symboliserte denne demonen som skulle beskytte meg. Selv etter at jeg ble katolikk, følte jeg meg trellbundet av demonene. Etter at jeg flyttet til Senegal, begynte Jehovas vitner å studere Bibelen med meg. Min kone og jeg lærte at vi ikke kunne fortsette å ’være med ved Herrens bord og ved de onde ånders bord’. (1. Korinter 10: 21) Men da jeg sluttet å ofre til demonene, begynte de å angripe oss. Jeg var redd for å kaste ut den svarte kofferten med alle de demoniske tingene i, for jeg kjente til en mann som var blitt gal da han gjorde det.» For en fortvilt situasjon Victor var i!

«Til slutt gav ordene i Romerne 8: 38, 39 oss den nødvendige styrke til å kvitte oss med alt som hadde tilknytning til fetisjdyrkelse. Siden vi nå stoler på Jehova, er vi virkelig blitt fri. Alle hjemme hos oss har det vidunderlige håp å få leve evig på en paradisisk jord, hvor hele menneskeheten vil være fri for påvirkning fra onde demoner.»

Dagen for min avreise hadde kommet. Da jeg pakket koffertene mine, tenkte jeg på dette uforglemmelige besøket i Senegal. Hvor trosstyrkende hadde det ikke vært for meg å treffe og snakke med så mange som var blitt frigjort fra trelldom under narkotikamisbruk, umoral og overtro, og som nå gleder seg over å ha virkelig frihet! Til tross for vanskelige økonomiske forhold finner de glede og tilfredshet i å tjene Jehova, som har gitt dem det sikre håp å få leve evig på en paradisisk jord. Hvor takknemlige er vi ikke mot ham som har gjort det mulig å få et slikt godt budskap forkynt, ikke bare i Senegal, men over hele jorden i løpet av «et nådens år fra [Jehova]»! (Jesaja 61: 1, 2) — Innsendt.

[Kart på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

SENEGAL

St. Louis

Louga

Thiès

Dakar

Kaolack

GAMBIA

Banjul

[Bilder på side 9]

Sannhetens vann, som gjør fri, blir delt ut gratis i landsbyene

Selskapet Vakttårnets misjonærhjem og avdelingskontor i Dakar i Senegal

[Bilde på side 10]

Også folk som bor langs kysten i Senegal, hører det kristne budskap