Lyset bringes ut til avsidesliggende strøk i Bolivia

NORD og øst for Bolivias høye fjell finnes flatt, tropisk lavland med frodig vegetasjon. Elver slynger seg i strie strømmer gjennom urskog og pampas i denne delen av landet og deler det opp i mindre deler. Hvordan er det å forkynne det gode budskap om Guds rike i slike avsidesliggende strøk?

Forestill deg at du befinner deg i en stor kano som er laget av en uthult trestamme, og som drives fram av en påhengsmotor. Dette opplevde seks heltidsforkynnere fra Trinidad, en by i provinsen Beni i Bolivia. Planen var å nå fram til bosetningene langs elvene og forkynne for de menneskene som bor der, og som aldri før hadde hørt «evangeliet om riket». (Matteus 24: 14) Etter å ha krysset en større, vakker innsjø manøvrerte de kanoen nedover en liten elv for å komme til den større elven Mamoré.

En av dem som var med, forteller: «Da vi bare hadde en kort strekning igjen før vi var framme ved Mamoré, oppdaget vi at den siste biten av elven var tørrlagt. Da vi steg ut av kanoen, viste det seg at elveleiet var dekket av et tykt mudderlag. Vi sank i helt opp til lårene! Min kone mistet skoene sine da hun forsøkte å komme seg opp. Med hjelp fra noen forbipasserende klarte vi å trekke den tunge kanoen ut av mudderet og opp på fast grunn. Etter to strabasiøse timer kom vi til elven Mamoré.

I smult farvann tok vi oss deretter oppover elven, som på begge sider var omgitt av høye elvebredder med tett, tropisk vegetasjon. Store havskilpadder lå her og der på trestokker som fløt i elven; forstyrret av motorduren slapp de seg ned i vannet. Vi så delfiner i luftige sprang høyt over vannflaten. Etter en stund så vi røyk stige opp fra et bål som var gjort opp på elvebredden for å holde insektene borte. Her gjorde vi vårt første stopp. Vi fortøyde kanoen og gikk bort til dem som holdt til ved bålet; vi forkynte for dem om Riket og alle de velsignelser som det vil bringe. De var vennlige mennesker som satte stor pris på det vi fortalte dem. Som takk gav de oss rikelig med frukt og egg.

I løpet av dagen gjorde vi flere stopp for å så mer av sannhetens sæd. Da vi omsider nådde fram til San Antonio, var det mørkt, og landsbyboerne hadde lagt seg. Men da det samme kveld ble kjent at det skulle vises en film i landsbyen, ble det snart tent mange lamper. Noen spente en hest for en kjerre og hjalp oss med å få utstyret vårt inn i byen. Den kvelden ble mange kjent med Jehovas vitner både på film og på et mer personlig plan.

Neste dag besøkte vi nye steder. Et sted stod det noen kvinner ved elvebredden og vasket klær i store skilpaddeskjold. Ja, de til og med vasket spedbarna sine i slike skjold. Kvinnene hadde aldri før hørt om Bibelens budskap. Et annet sted vi la til, var det mange småfisk som hoppet, og noen av dem havnet i kanoen. Etter at vi hadde vist den filmen som vi hadde med, kunne vi derfor spise stekt fisk før vi gikk til ro. Da turen var over, hadde vi levert mange bibelske publikasjoner i dette avsidesliggende strøket. Vi var glade for at vi hadde bidratt til at så mange hadde fått høre det gode budskap for første gang.» — Jevnfør Romerne 15: 20, 21.

Bevis for englers ledelse

Forestill deg nå at du har fått i oppdrag å oppspore et bestemt menneske i en by med 12 000 innbyggere, en by som du aldri har vært i før. Det eneste du kjenner, er navnet på vedkommende. Det var den utfordringen to heltidsforkynnere som kom til Guayaramerin, stod overfor; de håpet å finne en kvinne som tidligere hadde studert Bibelen og gått på møtene i en annen by, men som så hadde flyttet til denne byen. Etter at de to pionerene hadde kommet i orden, bestemte de seg for å gå ned på torget. Der krydde det av mennesker; noen satt rundt små bord og spiste; andre stod og snakket sammen. Med det samme de hadde kommet ned på torget, kom en mann imot dem og innledet en samtale. De spurte ham om han kjente den kvinnen de var på leting etter. «Nei,» svarte han, «men min svigermor er et av Jehovas vitner.» Siden det var ukjent for de to pionerene at det bodde Jehovas vitner i denne byen, tenkte de at det nok var noe han hadde misforstått.

Neste dag besøkte de imidlertid denne eldre kvinnen, som akkurat da lå til sengs med brukket ben. «Jeg er et av Jehovas vitner, men jeg er ikke døpt ennå,» sa hun. Da hun ble spurt om hvem som lærte henne sannheten, pekte hun på portrettet av et barnebarn som hang på veggen, og sa: «Det var hun som lærte meg sannheten.» De kunne nesten ikke tro sine egne øyne! Det var den unge kvinnen de lette etter. «Hvorfor benektet din svigersønn at han kjente henne?» spurte de. «Å, hun er gift nå, og han kjenner nok bare hennes navn som gift,» svarte hun. Den unge kvinnen var ikke hjemme akkurat da, men etter dette besøket ble det startet et bibelstudium pr. brev med henne. Hva ble resultatet? Både hun og hennes bestemor gjorde fine fremskritt og ble døpt. Hjemmet deres tjente senere som Rikets sal for en voksende menighet. Denne unge kvinnen har ledet mange til Jehovas organisasjon i sin gjerning som heltidsforkynner.

Forkynnelse i hjertet av tropene

Forestill deg nå at du er passasjer om bord i et fly som lander på en gresskledd landingsstripe langt inne i tropene i Bolivia. Landingsstripen ligger like ved en by som heter San Joaquín. Du får en ubehagelig følelse når du kommer til å tenke på en mystisk pest som to år tidligere tok livet av en femtedel av innbyggerne i denne byen.

Dette opplevde et pionerektepar fra Trinidad. Allerede under flyturen hadde de fått en forsmak på den gjestfrihet som innbyggerne i denne byen viser. Mannen forteller: «En bibelsk samtale vi hadde på flyet, førte til at vi ble invitert til å bo gratis mens vi oppholdt oss i byen. For et symbolsk beløp sørget vertskapet også for at vi fikk den maten vi trengte. Dermed kunne vi bruke all vår tid i forkynnelsen. Kort tid etter at vi hadde kommet til byen, fikk vi beskjed om straks å møte opp på militærkasernen. Da representanten for myndighetene forstod at vi ikke var revolusjonære, men Jehovas vitner, viste han oss en uvanlig interesse og kjøpte en bibel og bibelske publikasjoner og tegnet dessuten abonnement på Vakttårnet og Våkn opp! Etter dette lyttet nesten alle i byen oppmerksomt når vi ved hjelp av Bibelen viste at menneskene i nær framtid kan oppnå fullkommen helse.» — Åpenbaringen 21: 4.

Fire heltidsforkynnere skulle fra San Joaquín til San Ramón, og det eneste tilgjengelige framkomstmidlet var en overbygd oksekjerre med noen store trehjul. Kartongene med litteratur tjente som seter, men de ble snart ganske deformert, slik som det humpet og ristet. Til og med hønsene som var med, ble synlig svimle av all ristingen.

Etter ti timer med skrangling og ramling gjennom tett tropeskog kom de til et sted hvor det ikke engang var en sti som viste vei. Mørket var ved å falle på. Passasjerene ble skremt da føreren sa: «Jeg tror vi har kjørt oss bort!» De hadde allerede begynt å tenke på hvordan det ville være å overnatte der ute med slanger og farlige, ville dyr overalt, da føreren tilføyde: «Men det skal dere ikke bekymre dere for. Oksene har gått denne veien mange ganger.» Det stemte. Før det hadde gått en time, kom de ut av skogen, akkurat ved San Ramón.

Også her tilbrakte de mange dager med å gjøre kjent budskapet om paradiset for folk som aldri hadde hørt dette budskapet før. Det bodde ingen Jehovas vitner her, men det skjedde noe som forandret på dette.

En katolsk misjonær hadde fulgt etter vitnene da de gikk fra hus til hus. På en eller annen måte krysset de hverandres veier, slik at pionerene traff på den katolske misjonæren i det neste hjemmet de besøkte. Misjonæren var overraskende vennlig og tok imot et eksemplar av boken Den sannhet som fører til evig liv. Men ettersom hun selv ikke var spesielt interessert, gav hun boken til sin svigerinne, som formelig slukte den. Svigerinnen studerte også flere andre publikasjoner og ble senere et døpt vitne.

Spenning på tropiske elver

Tenk deg nå at du står ved roret i en elvebåt som du manøvrerer gjennom urolige deler av elven. Blindskjær, mudderbanker, trestammer og strømvirvler du plutselig oppdager, er bare noen få av de mange farer du står overfor. Det vrimler av pirajaer, elektriske åler og piggrokker i vannet. Slike utfordringer møtte de brødrene fra Riberalta som hadde fått i oppdrag å forkynne for folk som bodde langs elvene i dette området.

For å nå disse isolerte stedene bygget de en båt som de kalte «Luz de los Ríos» (Elvenes lys). Under område- og kretstilsynsmannens besøk ble det bestemt å la båten få en prøvetur. Alt gikk fint inntil en gren som hang ut over elven, ble sittende fast i kahyttaket da båten passerte. Sterk strøm førte båten mot et tre som hadde veltet ut i vannet. En spiss, brukket gren fra dette treet gjennomboret skroget nesten som et sverd — det var bare så vidt den ikke rammet områdetilsynsmannens kone! Vannet strømmet inn, og båten begynte å krenge. Da den kantret, falt alle passasjerene ut i de virvlende vannmassene. Verken områdetilsynsmannen eller hans kone kunne svømme. Med hjelp fra dem som kunne svømme, kom alle seg i sikkerhet på land. Men båten ble fullstendig borte. Først flere dager senere ble den funnet fem kilometer lenger nedover elven. Alt det passasjerene hadde med seg, deriblant 20 kartonger med litteratur, gikk tapt.

Den bolivianske marine hjalp brødrene med å bringe båten flott igjen, og først etter flere uker med reparasjoner var den på ny klar til å forsøke å gjennomføre sin jomfrutur. Den spennende turen begynte med dårlig vær og motortrøbbel.

Det første stedet brødrene fortøyde, møtte de en gruppe predikanter som hånte dem og sa: «En så liten båt som dere har, kan slett ikke brukes på denne elven.» Et forsøk på å vise lysbilder måtte oppgis på grunn av en dynamo som ikke fungerte. Da vitnene hadde gjort løs fortøyningen og igjen var underveis, fikk de høre at det hadde seilt andre båter forbi og advart over høyttalere om at det skulle komme «falske profeter». Det var tydeligvis de predikantene de nettopp hadde møtt, som stod bak dette. Det viste seg imidlertid at dette bare hadde gjort folk mer nysgjerrige.

Selv om dette besøket satte en stopper for de virkelige falske profeters propaganda, var brødrene spente, for de hadde fremdeles 21 dager foran seg før de ville være framme i Fortaleza.

På vei dit forkynte de for høvdingen for en stamme som holdt til langt unna andre bosetninger. Han lyttet oppmerksomt til brødrene. En av pionerene holdt et bibelsk foredrag der, og noen av de tilstedeværende, som sørget over tapet av en av sine kjære, følte seg trøstet da de fikk høre om Bibelens håp for de døde. En eldre mann med langt, hvitt skjegg gav uttrykk for sin dyptfølte verdsettelse og spurte om han kunne få tegne et tiårsabonnement på bladene våre! I Fortaleza høstet 120 personer lærdom av Selskapets lysbildeprogram.

For en tilfredshet disse pionerene følte da de hadde vært med på å bringe sannhetens lys ut til så avsidesliggende strøk! Det finnes virkelig ikke noen tryggere og mer tilfredsstillende måte å bruke sitt liv på enn å tjene Skaperen av selve livet, Jehova Gud. — Salme 63: 4, 5.

[Kart/bilder på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

BOLIVIA

Guayaramerin

Riberalta

Fortaleza

San Joaquín

San Ramón

Trinidad

San Antonio