’Jeg gråter av verdsettelse’

«JEG har akkurat lest artikkelen ’Hvordan en kan hjelpe en som er deprimert, til å gjenvinne gleden’ [Vakttårnet for 15. mars 1990, sidene 26—30] og gråter av verdsettelse.» Slik begynte et av de mange brev til Selskapet Vakttårnet som gav uttrykk for verdsettelse av de artiklene om depresjon som stod i Vakttårnet for 1. og 15. mars 1990. Den ovennevnte reaksjonen kom fra en søster i Japan som har en sønn som nylig ble rammet av schizofreni. Hun forklarer:

«Hver dag må jeg trøste og oppmuntre en nedtrykt sjel, og jeg føler meg noen ganger så utmattet at jeg har lyst til å gi opp. Når mørket faller på, gripes sønnen min av frykt og angst. Jeg gir ham sovepiller og sitter ved sengen og masserer hendene hans og holder hånden på pannen hans til han sovner. Det er som å legge et spedbarn. Etter omkring en time faller han i dyp søvn. Da føler jeg lettelse, men samtidig sier jeg til meg selv at i morgen er det en ny dag å komme igjennom.

Sønnen min sier: ’Jeg er ikke til noen nytte. Det er ikke håp for meg.’ Hver dag spør han trist: ’Vil jeg noen gang bli frisk? Når vil jeg kunne slutte å bruke medisiner? Hvor lenge vil det fortsette slik som nå?’ Når det skjer, stiller jeg ham spørsmål for å få ham på andre tanker, slik det ble foreslått i bladene, og det hjelper ham til en viss grad. Men vi går igjennom det samme dag ut og dag inn.

Det hender også at sønnen min ringer til eldste [i menigheten] midt på natten når han føler seg svært engstelig, og spør om de vil be for ham. Det ser ut til å virke svært beroligende på ham og gir ham sinnsro. . . . Ofte forverrer tilstanden hans seg når mannen min (som er ikke-troende) er på forretningsreiser. Når jeg ringer brødrene og ber om hjelp, kommer de med én gang.

Jeg takker dere, brødre, av hele mitt hjerte for at dere av og til trykker slike artikler som viser at dere bryr dere om de svake og deres behov.»

[Undertegnet] H. H.