Spørsmål fra leserne
◼ I Romerne 8: 27 gjengir New World Translation det greske ordet froʹne·ma med «mening», mens det i versene 6 og 7 gjengis med «å ha sinnet rettet mot». Hvorfor blir det greske ordet oversatt på forskjellige måter?
Sammenhengen taler til fordel for de to gjengivelsene som er valgt.
I forordet til New World Translation of the Christian Greek Scriptures (1950) stod det: «Hvert vesentlig ord har vi tillagt én betydning, og vi har holdt fast ved den betydningen så langt sammenhengen har tillatt det.» Det er nok noen som ikke vil betrakte froʹne·ma som et vesentlig ord, siden det forekommer bare fire ganger. Men det er beslektet med ord som blir brukt oftere. Et av dem er fro·neʹo, som betyr «å tenke, å ha sinnet rettet mot noe bestemt». (Matteus 16: 23; Markus 8: 33; Romerne 8: 5; 12: 3; 15: 5; se alle versene i NW.) Andre beslektede greske ord overbringer tanken om å bruke praktisk visdom, forstand eller klokskap. — Lukas 1: 17, NW; 12: 42; 16: 8, NW; Romerne 11: 25, EN; Efeserne 1: 8, EN.
The Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures viser at froʹne·ma forekommer fire ganger i Romerne 8: 6, 7, 27, og at den bokstavelige betydningen av ordet konsekvent er «å ha sinnet rettet mot». Greskekspertene Bauer, Arndt og Gingrich forklarer froʹne·ma slik: ’tenkemåte, sinn, bevissthetsstrøm, siktemål, trakting, streben’. — A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature.
I Romerne, kapittel 8, veiledet apostelen Paulus de kristne og sa at de ikke bør vandre i samsvar med det ufullkomne, menneskelige kjød. For å lykkes i dette bør de være på vakt mot kjødets tilbøyeligheter eller innskytelser og mot et ufullkomment hjertes tankegang. Det at de ’retter sitt sinn mot’ de ting som er i samsvar med Guds hellige ånd, vil hjelpe dem i dette. — Romerne 8: 1—5, NW.
Paulus stilte opp følgende kontraster: «Å ha sinnet rettet mot kjødet betyr nemlig død, men å ha sinnet rettet mot ånden betyr liv og fred, ettersom det å ha sinnet rettet mot kjødet betyr fiendskap mot Gud, for det er ikke underordnet Guds lov.» (Romerne 8: 6, 7, NW) Det er mennesker det dreier seg om i disse to versene. Mennesker, spesielt kristne, bør ikke «ha sinnet rettet mot» de ting som hører det falne kjød til. De bør heller «ha sinnet rettet mot» de ting som er i samsvar med ånden, og som blir stimulert av den.
Vers 27 derimot handler om Gud selv. Vi leser: «Men han [Jehova] som ransaker hjertene, vet hva åndens mening er, for i overensstemmelse med Gud går den i forbønn for hellige.» Ja, «han» her er Jehova, han som hører bønner.
Ordet froʹne·ma kunne ha vært gjengitt med «ha sinnet rettet mot» i vers 27. Men den hellige ånd er ikke en person som tenker eller har sin egen tankegang. Ånden er Guds virksomme kraft, og Gud vet hvordan hans hellige ånd virker i forbindelse med gjennomføringen av hans vilje. Dessuten er betydningen av dette verset annerledes enn betydningen av Romerne 8: 6, 7. Disse tidligere versene understreker det behov mennesker har for å ha herredømme over sine tanker og handlinger. Men Jehova trenger ikke å arbeide eller kjempe for å ha herredømme over seg selv. Han vet hva som ble nedskrevet i Bibelen under inspirasjon, for eksempel bibelske uttalelser som viser hva som er hans vilje med hensyn til sine jordiske tjenere. Dr. Heinrich Meyer sier i en kommentar til Romerne 8: 27: «Gud ville i ethvert tilfelle kjenne Åndens hensikt.»
Gjengivelsen «mening» i Romerne 8: 27 er følgelig i samsvar med sammenhengen, og det greske språk gir rom for den. The Translator’s New Testament gjengir verset slik: «Han som gransker hjerter, vet hva Ånden mener.»
◼ Hvorfor gjengir New World Translation noen ganger det greske ordet pi·steuʹo med «tro» (som de fleste andre oversettelser), mens den andre ganger gjengir det med «vise tro på»?
Det blir gjort for å få fram forskjellige betydningsnyanser som det greske ordet pi·steuʹo uttrykker.
En nytestamentlig gresk grammatikk, A Grammar of New Testament Greek av James Moulton, sier for eksempel at de første kristne fullt ut var klar over «hvilken viktig forskjell det er mellom tro . . . og personlig tillit». Begge disse tankene kan uttrykkes ved hjelp av det greske ordet pi·steuʹo.
Ofte er det sammenhengen som må avgjøre betydningsnyansen av pi·steuʹo. Men noen ganger hjelper ulike grammatiske konstruksjoner oss til å forstå hva skribenten mente. Hvis ordet pi·steuʹo for eksempel står foran et substantiv i dativ, gjengir New World Translation det vanligvis med bare «tro»—med mindre sammenhengen tyder på noe annet. (Matteus 21: 25, 32; men se Romerne 4: 3.) Hvis pi·steuʹo står foran ordet e·piʹ, «på», blir det vanligvis gjengitt med «tro på». (Matteus 27: 42; Apostlenes gjerninger 16: 31) Hvis det står foran eis, «til», blir det gjerne oversatt med «vise tro på». — Johannes 12: 36; 14: 1.
Denne siste gjengivelsen er i samsvar med en kommentar i den nytestamentlige grammatikken An Introductory Grammar of New Testament Greek av Paul Kaufman. Denne grammatikken sier: «En annen konstruksjon som er vanlig i Det nye testamente (særlig i Johannes’ evangelium), er πιστεύω [pi·steuʹo] med εἰς [eis] og akkusativ . . . Hele konstruksjonen med εἰς pluss akkusativ må oversettes; man må ikke bare prøve å oversette preposisjonen εἰς som et isolert ord. Troen oppfattes som en aktivitet, som noe mennesker gjør.»