Har de fattige råd til å være ærlige?

Amelia var bare 29 dager gammel da bestemoren hennes tok henne med til legen. Amelias mor kunne ikke dra av sted med henne, for hun måtte være hjemme med de andre fire barna og var dessuten syk selv.

Faren befant seg et eller annet sted på jakt etter arbeid. Legen undersøkte barnet. Det var tegn på underernæring, noe som ikke er uvanlig i Vest-Afrika. Men hovedproblemet var betennelse. Amelias lille bryst var sterkt betent som følge av en alvorlig infeksjon.

Da legen gav bestemoren en resept, spurte hun: «Hvor mye vil denne medisinen koste?» «En 25—30 kroner,» svarte han.

Bestemoren sukket. Hun hadde ikke engang 12 kroner til å betale det som legebesøket kostet. «Hvordan i all verden skal vi klare å skaffe disse pengene!» utbrøt hun.

«Dere må skaffe dere dem på en eller annen måte,» insisterte legen. «Tigg dem hos venner og slektninger. Hvis denne infeksjonen ikke blir behandlet, vil den spre seg til blodomløpet, og barnet kommer til å dø.»

Amelias familie klarte på en eller annen måte å skaffe pengene, og barnet fikk oppleve sin andre levemåned. Det er imidlertid millioner av mennesker i utviklingsland rundt om i verden som ikke kan låne penger av venner og slektninger. Og de har små muligheter for å bedre sin økonomiske stilling.

I The State of the World’s Children Report 1989, en rapport utgitt av UNICEF (FNs barnefond), heter det: «Etter flere tiår med vedvarende økonomisk fremgang faller store områder av verden tilbake til fattigdom.» I Afrika og Latin-Amerika sank den gjennomsnittlige inntekt med mellom 10 og 25 prosent i 1980-årene, og i løpet av de siste årene har 37 av verdens fattigste land brukt 50 prosent mindre penger til helseformål.

Hva betyr dette for de mange millioner som lever i fattigdom? For mange betyr det at de ikke kan kjøpe den mat eller de medisiner de trenger. Deres barn, ektefelle eller foreldre kan derfor bli stilt overfor det å måtte lide en unødvendig død, hvis de da ikke går til det skritt å skaffe seg penger på den eneste måten som synes å være mulig for dem, nemlig ved å stjele. Ja, fattigdommen kan bety at de blir stilt overfor kvalfulle moralske dilemmaer: Skal de stjele eller dø? Skal de lyve eller sulte i hjel? Skal de la seg bestikke eller lide savn?

I Vest-Afrika har de et ordtak som lyder: «Der hvor du tjorer kua, der vil den ete gress.» Folk vil med andre ord benytte seg fullt ut av en hvilken som helst situasjon som gjør det mulig for dem å berike seg selv. Altfor ofte skjer det at de som sitter med makten i forskjellige land rundt om i verden, benytter sine stillinger til å drive utpressing, underslå pengebeløp eller stjele. ’Hjelp deg selv så lenge du kan’, er deres måte å tenke på. ’Det er ikke sikkert du får sjansen til å gjøre det senere.’ Etter hvert som den økonomiske tilstand i utviklingslandene forverrer seg, kan de uheldig stilte i tiltagende grad få den oppfatning at ærlighet ikke varer lengst i deres tilfelle.

Bibelen sier: «Du skal ikke stjele.» (2. Mosebok 20: 15) Men hvis det virkelig ikke lar seg gjøre for de fattige å være ærlige, kan man da tvile på om Bibelens moralnormer har noen gyldighet? Er Guds lover upraktiske og ufølsomme for folks virkelige behov? Det som tusenvis av sanne kristne i utviklingsland har erfart, gir et oppsiktsvekkende svar på disse spørsmålene.

[Uthevet tekst på side 4]

«Der hvor du tjorer kua, der vil den ete gress»

[Bilde på side 4]

De fattige er blant dem som arbeider hardt i utviklingslandene