Den rolle de høyere myndigheter spiller
«Den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt!» — ROMERNE 13: 4, EN.
1, 2. Hva viser at mange i kristenheten støtter revolusjonær virksomhet?
FOR to år siden ble det holdt et bispemøte i London som gav støtet til en skarp lederartikkel i avisen New York Post. Dette møtet var Lambeth-konferansen, hvor over 500 anglikanske biskoper var til stede. Skribentens indignasjon skyldtes en resolusjon som ble vedtatt under konferansen, hvor det ble uttrykt forståelse for mennesker som «etter å ha forsøkt alle andre midler velger den utvei å benytte seg av væpnet kamp som den eneste mulighet til å oppnå rettferdighet».
2 Ifølge avisen utgjorde dette i realiteten en godkjennelse av terrorisme. Biskopene gav egentlig bare uttrykk for en tendens som blir stadig mer utbredt. Deres holdning skiller seg ikke ut fra den holdningen som andre geistlige har gitt uttrykk for. En katolsk prest i Ghana anbefalte geriljavirksomhet som den raskeste, sikreste og tryggeste metoden til frigjøring av Afrika, og en afrikansk metodistbiskop forsikret høytidelig at han ville føre «frigjøringskrigen til den bitre slutt». Mange av kristenhetens misjonærer har kjempet sammen med opprørere mot sittende regjeringer i Asia og Sør-Amerika.
Sanne kristne motarbeider ikke myndighetene
3, 4. a) Hvilke prinsipper blir krenket av såkalte kristne som støtter revolusjoner? b) Hva ble en mann klar over med hensyn til Jehovas vitner?
3 I det første århundre sa Jesus om sine etterfølgere: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» (Johannes 17: 14) Alle såkalte kristne som støtter revolusjoner, er i høy grad av verden. De er ikke Jesu etterfølgere, og de underordner seg heller ikke under «de høyere myndigheter». (Romerne 13: 1, NW) Det ville være klokt av dem å lytte til apostelen Paulus’ advarsel: «Den som setter seg opp mot dem [myndighetene], står derfor imot Guds ordning, og de som gjør det, skal få sin dom.» — Romerne 13: 2.
4 I motsetning til mange i kristenheten har Jehovas vitner ingen befatning med væpnede voldshandlinger. En mann et sted i Europa ble klar over dette. Han skriver: «Etter at jeg ble oppmerksom på hva religionen og politikken hadde fått i stand, gikk jeg inn for å omstyrte den bestående samfunnsordning. Jeg sluttet meg til en gruppe terrorister og fikk opplæring i bruk av alle slags våpen; jeg deltok i mange væpnede ran. Livet mitt var hele tiden i fare. Etter hvert som tiden gikk, ble det klart at vi kjempet en forgjeves kamp. Jeg var en skuffet mann og syntes at livet var håpløst. Så kom et av Jehovas vitner på besøk. Hun fortalte meg om Guds rike. Jeg syntes det var bortkastet tid å høre på henne, så jeg foreslo at hun skulle snakke med min kone. Min kone lyttet, og det ble startet et hjemmebibelstudium. Etter en tid gikk jeg med på å overvære studiet. Jeg mangler ord som kan uttrykke den lettelse jeg følte da jeg forstod hvilken drivkraft det er som får menneskene til å gjøre så mye ondt. Det enestående løftet om Riket har gitt meg håp og en mening med livet.»
5. Hvorfor fortsetter kristne mennesker å underordne seg fredelig under de høyere myndigheter, og hvor lenge vil de gjøre det?
5 De kristne er ambassadører eller utsendinger for Gud og Kristus. (Jesaja 61: 1, 2; 2. Korinter 5: 20; Efeserne 6: 19, 20) I denne egenskap forholder de seg nøytrale i denne verdens konflikter. Selv om enkelte politiske systemer framstår som mer fordelaktige enn andre økonomisk sett, og selv om noen tillater større frihet enn andre, setter ikke de kristne det ene systemet høyere enn det andre. De vet at alle systemene er ufullkomne. Det er «Guds ordning» at de skal fortsette å eksistere inntil hans rike overtar. (Daniel 2: 44) De kristne underordner seg derfor fredelig under de høyere myndigheter, samtidig med at de arbeider til beste for andres evige ve og vel ved å forkynne det gode budskap om Riket. — Matteus 24: 14; 1. Peter 3: 11, 12.
De er lovlydige
6. Hvorfor er mange av menneskenes lover gode selv om «hele verden er i den ondes vold»?
6 Nasjonale myndigheter fastsetter lover, og de fleste av disse lovene er gode. Burde dette overraske oss i betraktning av at «hele verden er i den ondes vold»? (1. Johannes 5: 19, LB) Nei. Jehova gav vår stamfar, Adam, en samvittighet, og denne medfødte sans for hva som er rett, og hva som er galt, gjenspeiles på mange måter i menneskenes lover. (Romerne 2: 13—16) Hammurabi, en babylonsk lovgiver i fortiden, innledet sin lovsamling med disse ord: «På den tiden utnevnte [de] meg til å arbeide for folkets ve og vel, meg, Hammurabi, den fromme, gudfryktige fyrste, til å sørge for at rettferd rår i landet, til å tilintetgjøre den ugudelige og den onde, så den sterke ikke får undertrykke den svake.»
7. Hvis noen bryter loven, hvem vil de da bli straffet av?
7 De fleste styremakter vil nok si at deres lover har et tilsvarende formål, at de skal medvirke til borgernes ve og vel og til god orden i samfunnet. Derfor straffer de samfunnsskadelige handlinger, for eksempel drap og tyveri, og derfor utarbeider de et regelverk med blant annet fartsgrensebestemmelser og parkeringsbestemmelser. Alle som med overlegg bryter deres lover, setter seg opp mot myndighetene og «skal få sin dom». Hvem skal de bli dømt av? Ikke nødvendigvis av Gud. Det greske ordet som her er oversatt med dom, kan snarere sikte til verdslige rettsavgjørelser enn til Jehovas dommer. (Jevnfør 1. Korinter 6: 7.) Hvis noen opptrer lovstridig, har de høyere myndigheter rett til å straffe dem.
8. Hvordan vil menigheten reagere hvis et av dens medlemmer begår en alvorlig forbrytelse?
8 Jehovas vitner er kjent for at de ikke setter seg opp mot verdslige myndigheter. Hvis det skulle forekomme at en i menigheten bryter loven, vil ikke menigheten hjelpe ham til å unnslippe sin rettmessige straff. Hvis en slik person gjør seg skyldig i tyveri, mord, ærekrenkelse, skattesnyteri, voldtekt, bedrag eller narkotikamisbruk eller på annen måte setter seg opp mot de lovlige myndigheter, vil menigheten treffe alvorlige disiplinære forføyninger mot ham — og han bør ikke oppfatte det som forfølgelse når han blir straffet av de verdslige myndigheter. — 1. Korinter 5: 12, 13; 1. Peter 2: 13—17, 20.
Til skrekk for den onde gjerning
9. Hvilken mulighet kan de kristne med rette benytte seg av hvis de blir truet av lovløse elementer?
9 Paulus sier videre om de høyere myndigheter: «De styrende er ikke til skrekk for den gode gjerning, men for den onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros av dem.» (Romerne 13: 3) Det er ikke de lojale kristne som burde frykte å bli straffet av myndighetene, men de som gjør urett, de som gjør ’onde gjerninger’, de som begår kriminelle handlinger. Når Jehovas vitner blir truet av slike lovløse elementer, kan de med rette ta imot politibeskyttelse eller militær beskyttelse fra myndighetenes side. — Apostlenes gjerninger 23: 12—22.
10. Hvordan har Jehovas vitner ’fått ros’ av myndighetene?
10 Til de kristne som holder de høyere myndigheters lover, sier Paulus: «Du skal få ros av dem.» Som et eksempel på dette kan vi se på noen brev som ble sendt til Jehovas vitner i Brasil etter at de hadde holdt sine områdestevner. Sjefen i det kommunale idrettsvesen skrev: «Dere fortjener i høyeste grad ros for deres fredelige oppførsel. I dagens problemfylte verden er det velgjørende å vite at så mange fremdeles tror på og tilber Gud.» Direktøren ved et kommunalt stadion skrev: «Til tross for det meget store deltagerantallet ble det ikke registrert en eneste episode som kastet skygge over arrangementet, takket være den glimrende organiseringen.» Fra en borgermesters kontor kom denne uttalelsen: «Vi vil benytte anledningen til å gratulere dere med deres gode orden og enestående, spontane disiplin, og vi ønsker dere lykke til med framtidige arrangementer.»
11. Hvorfor kan det ikke på noen måte sies at det er en ’ond gjerning’ å forkynne det gode budskap?
11 Uttrykket «den gode gjerning» sikter til handlinger som skjer i lydighet mot de høyere myndigheters lover. Dessuten er vårt forkynnelsesarbeid, en oppgave som er pålagt oss av Gud, ikke av mennesker, ikke noen ond gjerning. Dette er noe de politiske myndigheter burde erkjenne. Det dreier seg om en offentlig tjeneste som bidrar til å heve den moralske standard blant dem som reagerer positivt. Vi håper derfor at de høyere myndigheter vil beskytte vår rett til å forkynne for andre. Paulus appellerte til myndighetene for å oppnå en juridisk grunnfestelse av forkynnelsen av det gode budskap. (Apostlenes gjerninger 16: 35—40; 25: 8—12; Filipperne 1: 7, NW) I den senere tid har Jehovas vitner på lignende måte søkt om og oppnådd juridisk anerkjennelse av sitt arbeid i Øst-Tyskland, Ungarn, Polen, Romania, Benin og Myanmar (Burma).
«Den er Guds tjener»
12—14. Hvordan har de høyere myndigheter virket som Guds tjener a) i bibelsk tid? b) i vår tid?
12 Paulus sier videre om den verdslige øvrighet eller myndighet: «Den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.» — Romerne 13: 4, EN.
13 Nasjonale myndigheter har av og til virket som Guds tjener på spesielle måter. Kyros gjorde det da han oppfordret jødene til å vende tilbake fra Babylon og gjenoppbygge Guds hus. (Esra 1: 1—4; Jesaja 44: 28) Artaxerxes var Guds tjener da han sendte Esra av sted med et bidrag til gjenoppbyggingen av dette huset, og senere da han bemyndiget Nehemja til å gjenoppbygge Jerusalems murer. (Esra 7: 11—26; 8: 25—30; Nehemja 2: 1—8) Romerske høyere myndigheter opptrådte som Guds tjener da de befridde Paulus fra en folkemengde i Jerusalem, beskyttet ham under et skipsforlis og sørget for at han fikk ha et hus for seg selv i Roma. — Apostlenes gjerninger 21: 31, 32; 28: 7—10, 30, 31.
14 Verdslige myndigheter har på lignende måter virket som Guds tjener i vår tid. I 1959 avsa for eksempel Canadas høyesterett en frifinnelsesdom i en sak mot et av Jehovas vitner i Quebec som var anklaget for injurier og opprør mot staten. Dette motvirket den fordomsfullhet som Quebecs daværende statsminister, Maurice Duplessis, la for dagen.
15. Hvordan virker myndighetene som Guds tjener generelt sett, og hvilken rett har de derfor?
15 Dessuten virker nasjonale myndigheter generelt sett som Guds tjener ved å opprettholde den offentlige ro og orden inntil Guds rike overtar den oppgaven. Ifølge Paulus er det av den grunn myndigheten ’bærer sverdet’, noe som symboliserer dens rett til å ilegge straff. Dette dreier seg vanligvis om fengsling eller bøter. I noen land kan det også dreie seg om dødsstraff.a På den annen side har mange nasjoner valgt å unnlate å benytte seg av dødsstraff, og det har de også rett til.
16. a) Hva har noen blant Guds folk funnet det i orden å gjøre fordi myndighetene er Guds tjener? b) Hva slags arbeid vil en kristen ikke gå med på å utføre, og hvorfor ikke?
16 Det faktum at de høyere myndigheter er Guds tjener, forklarer at Daniel, de tre hebreere, Nehemja og Mordekai kunne gå med på å ha ansvarsfulle stillinger i statsstyrelsen i Babylon og Persia. Derved kunne de appellere til den statlige myndighet til gagn for Guds folk. (Nehemja 1: 11; Ester 10: 3; Daniel 2: 48, 49; 6: 2, 3) Også i vår tid finnes det kristne som arbeider i statens tjeneste. Men siden de er atskilt fra verden, vil de ikke slutte seg til politiske partier, søke politiske embeter eller gå med på å ha stillinger som innebærer at de skal trekke opp retningslinjer for politiske organisasjoners virksomhet.
Nødvendig å ha tro
17. I hvilke situasjoner kan enkelte ikke-kristne bli provosert til å sette seg opp mot myndighetene?
17 Hva så hvis myndighetene tolererer korrupsjon eller til og med undertrykkelse? Bør da de kristne forsøke å få skiftet ut slike myndigheter med noen som later til å være bedre? Urettferdighet og korrupsjon i statsstyrelsen er ikke noe nytt. I det første århundre aksepterte Romerriket blant annet noe så urettferdig som slavehold. Det tolererte også korrupte embetsmenn. Bibelen omtaler bedragerske tollere, en urettferdig dommer og en landshøvding som håpet på en bestikkelse. — Lukas 3: 12, 13; 18: 2—5; Apostlenes gjerninger 24: 26, 27.
18, 19. a) Hvordan reagerer de kristne hvis myndighetenes representanter gjør seg skyldig i maktmisbruk eller korrupsjon? b) Hvordan har kristne mennesker forbedret enkeltpersoners tilværelse, slik det fremgår av en historikers uttalelse og av rammen nedenfor?
18 De kristne kunne jo ha forsøkt å få slutt på slike overgrep på den tiden, men de gjorde det ikke. Paulus agiterte for eksempel ikke for å oppheve slaveriet, og han påla ikke kristne slaveeiere å frigi sine slaver. Derimot rådet han slaver og slaveeiere til å vise kristen medfølelse i samkvemmet med hverandre. (1. Korinter 7: 20—24; Efeserne 6: 1—9; Filemon 10—16; se også 1. Peter 2: 18.) De kristne lot seg heller ikke involvere i revolusjonær virksomhet. Dertil hadde de det altfor travelt med å forkynne «evangeliet om fred». (Apostlenes gjerninger 10: 36) I år 66 e.Kr. ble Jerusalem beleiret av en romersk hær som trakk seg tilbake etter en tid. De hebraiske kristne fortsatte ikke å være i byen sammen med dens opprørske forsvarere, men ’flyktet opp i fjellene’ i lydighet mot Jesu påbud. — Lukas 21: 20, 21.
19 De første kristne tok situasjonen som den var, og forsøkte å forbedre enkeltpersoners tilværelse ved å hjelpe dem til å følge Bibelens prinsipper. Historikeren John Lord sier: «Kristendommens sanne triumf fremgikk av at den gjorde dem som bekjente seg til dens lære, til gode mennesker, snarere enn av at den forandret populære institusjoner eller regjeringer eller lover.» (The Old Roman World) Burde de kristne i vår tid handle på noen annen måte?
Når myndighetene ikke vil hjelpe
20, 21. a) Hvordan unnlot øvrigheten i et land å opptre som Guds tjener til beste for innbyggerne? b) Hvordan bør Jehovas vitner reagere når myndighetene medvirker til at de blir forfulgt?
20 I september 1972 ble Jehovas vitner i et land i Sentral-Afrika utsatt for voldsom forfølgelse. Flere tusen av dem ble fratatt alle sine eiendeler og utsatt for andre overgrep, deriblant slag, tortur og drap. Oppfylte de høyere myndigheter sin forpliktelse med hensyn til å beskytte vitnene? Nei, tvert imot, de ansporet til vold og tvang disse harmløse kristne til å flykte og søke trygghet i nabolandene.
21 Burde ikke Jehovas vitner reise seg i harme mot slike torturister? Nei. Kristne mennesker bør tålmodig utholde slike krenkelser og ydmykt etterligne Jesus: «Han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.» (1. Peter 2: 23) De husker hva som skjedde da Jesus ble arrestert i Getsemane hage, at han irettesatte en disippel som trådte til for å forsvare ham med et sverd. Senere sa han til Pontius Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» — Johannes 18: 36; Matteus 26: 52; Lukas 22: 50, 51.
22. Hvordan utgjør visse Jehovas vitner i Afrika et godt eksempel ved den måten de oppførte seg på da de ble utsatt for hard forfølgelse?
22 Med Jesu eksempel i tankene hadde disse afrikanske Jehovas vitner mot til å følge Paulus’ råd: «Gjengjeld ikke ondt med ondt, legg vinn på å gjøre det som er rett for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.» (Romerne 12: 17—19; jevnfør Hebreerne 10: 32—34.) For et stimulerende eksempel våre afrikanske brødre utgjør for oss alle nå i vår tid! Sanne kristne svikter ikke Bibelens prinsipper, ikke engang når myndighetene unnlater å opptre på en anstendig måte.
23. Hvilke spørsmål vil bli behandlet i den neste artikkelen?
23 Hva kan så de høyere myndigheter vente seg av de kristne? Er det noen grenser for hva de med rette kan kreve? Dette vil bli behandlet i den neste artikkelen.
[Fotnote]
a I det lovverket Gud gav fortidens Israel, fantes det bestemmelser om dødsstraff for grove forbrytelser. — 2. Mosebok 31: 14; 3. Mosebok 18: 29; 20: 2—6; 4. Mosebok 35: 30.
Kan du forklare dette?
◻ Hvordan kan folk på forskjellige måter ’sette seg opp mot’ de høyere myndigheter?
◻ Hva er «Guds ordning» når det gjelder de regjerende myndigheter?
◻ Hvem er myndighetene «til skrekk for»?
◻ Hvordan virker verdslige myndigheter som «Guds tjener»?
[Ramme på side 21]
Brev fra en politimester
TIL Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Brasil kom det en dag et brev fra politimesteren i byen Conquista i staten Minas Gerais. Var det noe galt? Vi lar brevet besvare dette. Det lød slik:
«Det gleder meg å skrive dette brevet til dere. Jeg har vært politimester i byen Conquista i Minas Gerais i omkring tre år. Jeg forsøker alltid å utføre et samvittighetsfullt arbeid, men har vanligvis hatt problemer med å opprettholde ro og orden i fengslet. De innsatte var rastløse, selv om de fikk opplæring i ulike jobber.
For noen måneder siden kom herr O— til byen vår. Han presenterte seg som et av Jehovas vitner. Han begynte å forkynne ut fra Bibelen for noen av fangene og lærte dem å lese og skrive. Han lærte dem også alminnelig personlig hygiene og sosiale ferdigheter i tillegg til at han fortalte dem om Bibelen. Den måten denne forkynneren arbeidet på, viste at han brant for saken. Han la kjærlighet for dagen og var selvoppofrende. Fangenes oppførsel ble snart merkbart bedre, til stor overraskelse og glede for alle som så det.
På grunn av det som skjedde her i fengslet, ønsker jeg offisielt å underrette Selskapet Vakttårnet om at vi verdsetter det utmerkede arbeid som denne representative forkynneren har utført her på stedet.»
Når det gjelder myndighetene, sa apostelen Paulus: «Gjør det gode, og du skal få ros av dem.» (Romerne 13: 3) Det stemte virkelig i dette tilfellet. For et fint vitnesbyrd om den kraft til å forvandle som Guds Ord har. Det gode budskap greide i løpet av noen måneder det straffesystemet ikke klarte på flere år! — Salme 19: 8—10.