De ’står fast som én hjord’ i Tchad
Jehovas vitner i Tchad setter i likhet med sine medkristne verden over pris på de årlige stevnene som arrangeres til åndelig oppbyggelse for dem. Her er beretningen om en reise som ble foretatt i forbindelse med en serie spesielle stevnedager i den sørlige delen av denne sentralafrikanske innlandsstaten.
På grunn av avstandene og problemene med å reise blir stevnene i Tchad vanligvis holdt i mindre grupper, og tidspunktet bestemmes av været. Fra juni til september gjør regntiden det vanskelig, noen steder umulig, å reise. De spesielle stevnedagene blir holdt etter at det kraftige regnværet er over. Helligdagene i slutten av året passer godt til de større områdestevnene. Og før regnet begynner igjen i juni, blir de todagers kretsstevnene holdt.
DET var en varm og lummer søndag ettermiddag. Rikets sal i Ndjamena, hovedstaden i Tchad, var full. Til tross for den stekende varmen lyttet de 184 som var til stede, oppmerksomt til hovedforedraget, «Stå fast i én ånd». Om formiddagen hadde de hatt den glede å være vitne til at tre personer symboliserte sin innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt i vann. Dette var den første av seks spesielle stevnedager som en lokal reisende tilsynsmann og jeg hadde det privilegium å tjene ved.
Temaet for serien, «Stå fast som én hjord», ble spesielt satt pris på av de 267 Jehovas vitner i Tchad. De bor langt fra sine medkristne i andre land. Men det at de får den samme åndelige føde og blir tatt hånd om på samme måte, oppmuntrer dem til å fortsette å arbeide i forening med sine brødre verden over. Den praktiske veiledningen programmet inneholdt, styrket dem også til å stå fast mot den snikende påvirkningen fra Satans verden og mot forfølgelsens og motstandens vinder.
I Ndjamena
Den første menigheten av Jehovas vitner i Tchad ble opprettet i Ndjamena i 1964. Nå er det over 90 forkynnere av det gode budskap om Riket i denne menigheten. Det var en fornøyelse å se ut over forsamlingen og se mange som hadde tjent trofast siden arbeidets første tid i Tchad. En bror hadde tre koner da han lærte Bibelens sannhet å kjenne. Han forstod snart at han måtte innrette sitt liv etter Bibelens normer. Han inngikk et lovformelig ekteskap med sin første kone og skilte lag med de andre, men viste sin omsorg ved å sørge for at det ble truffet en ordning for dem. Han ble døpt i 1973 og har vært aktiv i tjenesten helt siden da.
En eldste som deltok i programmet, hadde gjennomgått en hard trosprøve. I 1975 krevde den daværende regjering at man skulle delta i bestemte skikker som var basert på tilbedelse av de døde. Hvis man ikke gjorde det, kunne man bli drept. Da broren stod fast og ikke ville gå på akkord med sin tro, begynte myndighetene å ettersøke ham. Det var bare et regjeringsskifte på det avgjørende tidspunkt som reddet ham.
På veien til Pala
Etter at vi hadde vært i Ndjamena, begynte reisen sørover for å tjene ved de fem stevnene som gjenstod. Vi hadde ofte tatt denne ruten før, men bare i den tørre årstiden. Nå, i slutten av september, i slutten av regntiden, var alt grønt og frodig. Det var en fin tid å reise på. Det vokste hirse overalt; vi passerte den ene åkeren etter den andre. Hodene på de høye stilkene langs veien var nå i ferd med å modnes. Snart skulle de høstes, tørkes og lagres i de kjegleformede kornmagasinene som er laget av jord, og som landskapet er oversådd med. Hirse er hovednæringsmidlet for de fleste tchadere. Det knuses i en stor morter av tre med en støter som ofte er større enn den som bruker den. Så blir melet blandet med kokende vann og formet til en bolle som spises med en saus som har grønnsakhibisk eller peanøtter som base.
Vi så flere og flere bomullsmarker etter hvert som vi reiste lenger sørover. Fordi terrenget er flatt i denne delen av landet, virket det som om de blomstrende markene nådde helt til horisonten. Vi så hele familier ute på markene, hvor de plukket bomullen for hånd. Bomull er den største avling for salg som dyrkes i Tchad, og i 1988 ble 133 000 tonn høstet inn. Sent på ettermiddagen passerte vi Léré-sjøen. Her er landet kupert og svært pittoresk, særlig på denne tiden av året. Fordi vi var der akkurat på rette tidspunkt, fikk vi kjøpt nyfanget karpe som ble stekt langs veien. Det var et måltid som en hvilken som helst vert ville være stolt av å servere.
Én ting som gjør det vanskeligere å reise på denne årstiden, er at hvis det begynner å regne, blir det satt opp sperringer på veiene for å stanse trafikken. Det blir gjort for å bevare veiene. Så vi ble svært skuffet da vi så himmelen foran oss plutselig bli belgmørk. Vi hadde absolutt ikke lyst til å ligge i telt langs veien i regnvær. Og noe som var verre, var at vi ville komme for sent til den neste spesielle stevnedagen. Heldigvis falt det kraftigste regnet ikke på veien. Selv om vi måtte vente en stund ved flere sperringer, kom vi fram til Pala, en by med rundt 32 000 innbyggere, sent på kvelden og i god behold. Og for et syn som ventet oss! Etter regnet var himmelen et praktfullt syn. Vi så stjernene og Melkeveien, et syn som rent kunne ta pusten fra en, og som mange som bor i en by, aldri får se. Det minnet oss om grunnen til at vi står fast — for å ære det storslagne universets store Skaper.
To små menigheter og en isolert gruppe var kommet sammen i Pala. Tre unge brødre hadde gått over ti mil for å komme til dette stevnet. Ettersom stevnene i sør er små og det er få eldste, ble deler av programmet tatt opp på kassett på stevnet i Ndjamena og spilt i sør. På den måten blir programmet av høy kvalitet også når det er et lite antall til stede. Vi var glad for å ha én dåpskandidat.
Den ivrige gruppen i Kélo
Deretter var det en kort reise til Kélo, hvor 194 hørte programmet om søndagen. Mange familier med små barn hadde gått over tre mil for å være til stede. To nyinnviede personer skulle døpes. I den tørre årstiden er dåp ofte et problem hvis et stevne ikke holdes ved en elv. Flere personer har derfor måttet la seg døpe i en tønne. Men nå som vi var i slutten av regntiden, var situasjonen lettere. Likevel var det nødvendig å kjøre over to mil for å komme til et sted som egnet seg.
En av dåpskandidatene var en ung pike som hadde fått sin tro hardt prøvd. Familien hennes hadde lovt henne bort til en mann som ikke var interessert i å studere Bibelen. Dessuten ville han helst at de skulle forenes ved å følge stammens skikker framfor å inngå et lovformelig ekteskap. Ettersom han var villig til å betale en stor brudepris, øvde familien hennes sterkt press på henne. Hun måtte til og med flytte til et annet sted en tid for å unngå det ubibelske samlivet som familien hennes ønsket. Hun stod fast til tross for alt dette og gjorde fine fremskritt. Etter at hun ble døpt, sluttet familien å motarbeide henne. Vi takker Jehova for at vi har slike trofaste personer blant oss.
Brødrene her har også andre grunner til å være takknemlige mot Jehova. I Tchad ble det utkjempet en bitter borgerkrig og deretter, i 1984, inntraff det en alvorlig hungersnød. En eldste forteller at han en gang under hungersnøden så seg omkring i Rikets sal og lurte på om noen av dem som var der, ville være i live om noen måneder. Men Jehovas organisasjon gav hjelp og sørget for mat, så den vanskelige situasjonen ble lettere. Forkynnernes takknemlighet for det kommer nå til uttrykk i deres ivrige tjeneste. Det er en sterk pionerånd i Kélo. I oktober 1989 innrettet over en tredjedel av Rikets forkynnere seg slik at de kunne delta i forkynnelsesarbeidet på heltid.
Det de erfarte under hungersnøden, lærte dem at også de må være gavmilde. I fjor ble en eldste i menigheten plutselig syk og døde. Han etterlot seg kone og ni barn, og den yngste var bare noen måneder gammel. Medlemmene av familien la press på hans kone. De ville at hun skulle delta i sørgeskikker som innebar tilbedelse av de døde. Brødrene gav henne den nødvendige støtten, så hun klarte å motstå det sterke presset. Menigheten samarbeidet så om å bygge et hus til henne og de yngste barna i tillegg til at de hjalp dem materielt på forskjellige måter. Det førte til at det ble avlagt et fint vitnesbyrd på stedet. Det viste hvilken glede det gir når en anvender kristendommen i praksis. — Apostlenes gjerninger 20: 35.
Koumra, Doba og Bongor
Neste stopp var Koumra. Grusveier gjorde den 30 mil lange reisen mye lettere. Underveis kjørte vi gjennom byen Moundou, et industrisenter med over 100 000 innbyggere. I Koumra var det 71 til stede på stevnet. En ung bror som ikke hadde noen som helst skolegang, talte fra podiet. Han forklarte hvordan den undervisningen i å lese og skrive som blir gitt i Rikets sal, hadde hjulpet ham og gitt ham den selvtillit han trengte. Han leder nå studier i Bibelen med fire andre personer.
Etter den spesielle stevnedagen i Koumra drog vi igjen i retning Ndjamena. Neste stopp var Doba, hvor vi hadde det femte stevnet i denne serien. Noen av dem som var til stede, hadde kommet ut for et kraftig regnvær og måtte tilbringe natten langs veien. Men alle kom tidsnok til stevnet i Doba og fikk med seg begynnelsen av programmet. Det var 51 til stede, og én ble døpt.
Siste stopp var Bongor. Dette er et område hvor det dyrkes ris, og vi var forundret over hvor flatt terrenget er. Når vi regner med dem som var på stevnet der, kommer det samlede antall som hørte programmet i Tchad, opp i 630. Og to til ble døpt, så til sammen ble det døpt ni personer.
Da vi kom tilbake til Ndjamena, hadde vi reist nesten 200 mil. Det var en fornøyelse å komme sammen med tjenere for Gud som hadde stått fast i mange år, og å treffe mange nye som gjør fine fremskritt. Deres iver i tjenesten var spesielt oppmuntrende. I oktober 1989 var det et nytt høydepunkt i antall forkynnere i Tchad. Det var 267 forkynnere, en økning på 20 prosent i forhold til året før.
Forent med sine brødre, selv om de bor langt unna
Da vi reiste rundt i landet, ble vi klar over hvilken utfordring det er å utbre det gode budskap i et land hvor det tales over 200 språk. Selv om fransk og arabisk er de offisielle språkene i Tchad, måtte programmet på alle de spesielle stevnedagene oversettes fra fransk til et annet språk. Og mange som kom til et stevne, kunne ikke det språket som tales i det området hvor stevnet ble holdt, så det var likevel vanskelig å hjelpe dem til å forstå programmet.
Alle de stedene vi besøkte, tok brødrene og søstrene gjestfritt imot oss. Måltidene bestod som regel av en bolle laget av hirse eller rismel og den krydrede sausen som ble nevnt tidligere. Noen ganger kom en ung pike med maten på et brett som var dekket med en duk i sterke farger. Hun balanserte brettet på hodet, og en måtte beundre hennes grasiøse bevegelser.
De som bor i den nordlige delen av Tchad, er stort sett muslimer, mens de i sør hovedsakelig er katolikker, protestanter eller animister. Regjeringen tillater religionsfrihet, og vi er glad for fritt å kunne komme sammen.
Programmet for den spesielle stevnedagen hjalp den lille gruppen Jehovas vitner i Tchad til å forstå at selv om de bor langt unna sine brødre i andre deler av verden, er de virkelig forent med dem som én hjord. Det satte dem i stand til å ’stå fast i én ånd’ til tross for det press og den motstand de møter. — Filipperne 1: 27, NW.