Masada — hvorfor skjedde det?
«FOR lenge siden, mine tapre kamerater, bestemte vi oss for verken å tjene romerne eller noen andre, men bare Gud . . . Kom, mens våre hender er fri til å holde sverdet . . . La oss dø før vi blir slaver under våre fiender, og forlate dette liv sammen som frie mennesker, sammen med våre hustruer og barn!»
Denne desperate oppfordringen skal ha blitt gitt av Eleasar, sønn av Jair (eller Ben Ya’ir), til dem som forsvarte Masada. Den ble nedskrevet av historikeren Josefus i det første århundre i hans verk The Jewish War. Hvorfor oppfordret denne jødiske lederen sine venner til å begå massemord og selvmord, stikk i strid med Guds lov? (2. Mosebok 20: 13) Og et viktigere spørsmål, hvordan kan kunnskap om disse omstendighetene hjelpe deg til å overleve i dagens voldspregede verden?
«Knivstikkerne» på Masada
Før det jødiske opprør brøt ut i år 66 e.Kr., var det stasjonert en romersk garnison på Masada, en befestet fjelltopp i nærheten av Dødehavet. Masada var et isolert sted, men Herodes den store fikk likevel bygd et vakkert vinterpalass der. Han fikk bygd et vannforsyningssystem, slik at man til og med kunne ta varme bad der. Viktigere var det at festningen under romernes okkupasjon også hadde et stort våpenlager. Da motstanden mot den romerske okkupasjonen av Palestina tiltok, var det fare for at våpnene skulle komme i hendene på jødiske revolusjonære. Én slik gruppe var «knivstikkerne», som Bibelen sier var med på et opprør. — Apostlenes gjerninger 21: 38.
I år 66 erobret «knivstikkerne» Masada. Med sine nyervervede våpen marsjerte de til Jerusalem for å støtte opprøret mot det romerske styre. De jødiske revolusjonæres massakre av romerske garnisoner både på Masada og i Jerusalem gjorde at deres landsmenn pådrog seg Romerrikets vrede. Før år 66 var omme, marsjerte den romerske 12. legion under Cestius Gallus inn i Judea og leiret seg utenfor Jerusalem. Romerne angrep byen fra alle kanter og gikk så langt som til å underminere den nordlige delen av templets grunnvoll. Plutselig trakk Gallus sine tropper tilbake og forlot Judea uten noen påviselig årsak. «Hvis han bare hadde fortsatt beleiringen litt til, ville han ha kunnet innta byen med én gang,» skrev øyenvitnet Josefus.
Men romerne hadde ikke gitt seg. Fire år senere marsjerte den romerske generalen Titus mot Jerusalem med fire legioner.a Denne gangen ble hele byen ødelagt, og Judea kom igjen under Romerrikets jernhånd. Det var ett unntak — Masada.
Romerne var fast besluttet på å knuse denne siste rest av motstand og omsluttet festningen med en tykk steinmur og åtte leirer med steinmurer rundt. Til slutt bygde de en rampe av jord som førte opp til toppen — en 197 meter lang skråning med en stigning på 55 meter! På toppen av den bygde de et tårn, og der plasserte de også en rambukk som skulle bryte igjennom Masadas mur. Det var bare et tidsspørsmål før romerhæren ville erobre denne siste jødiske festningen.
I dag vitner de tydelige sporene etter de romerske leirene, beleiringsmuren og den kjempemessige rampen om hvordan det jødiske opprøret fikk sin ende. I 1965 ble det avsluttet omfattende arkeologiske utgravninger på Masada. The New Encyclopædia Britannica (1987) sier følgende om funnene: «Den romersk-jødiske historikeren Josefus’ beskrivelse, som inntil da var den eneste detaljerte kilde til Masadas historie, viste seg å være ytterst nøyaktig.»
Men hvordan reagerte «knivstikkerne» på selvmordstalen til Eleasar, sønn av Jair, da romerne var i ferd med å bryte igjennom murene? Josefus forteller: «Alle som én gjorde ende på sin familie; . . . og etter å ha valgt ut ti menn ved loddkasting som skulle drepe de andre, la hver enkelt seg ned ved siden av sin kone og sine barn, la armene rundt dem og blottet halsen for dem som var nødt til å utføre det smertefulle oppdrag.b Disse slaktet dem alle resolutt ned og gjorde så på samme måte med hverandre . . . men en gammel kvinne, sammen med en annen, . . . slapp unna. . . . Ofrene var 960 i tallet, kvinnene og barna medregnet.»
Hvorfor endte det jødiske opprøret så tragisk? Hadde det noe å gjøre med Jesus fra Nasarets liv og død?
[Fotnoter]
a På Masada har arkeologer funnet hundrevis av mynter med hebraiske innskrifter som markerer opprøret, for eksempel «For Sions frihet» og «Det hellige Jerusalem». Dr. Yigael Yadin skriver i sin bok Masada: «Seklene i våre funn kommer fra alle årene under opprøret, fra det første året og til det svært sjeldne femte året, det siste året sekelen ble preget, og som svarer til år 70 e.Kr., da templet i Jerusalem ble ødelagt.» Se mynten ovenfor.
b På et strategisk sted i nærheten av en av Masadas porter ble det funnet 11 potteskår, og på hvert av dem stod det skrevet et kort hebraisk tilnavn. Flere forskere mener at dette kan være de loddene Josefus forteller om. På en av dem stod det «Ben Ya’ir» som betyr «sønn av Jairus». «Yadins oppdagelse av loddene, deriblant ett med navnet Ben Ya’ir på, er en nifs bekreftelse av Josefus’ beretning,» sier Louis Feldman i Josephus and Modern Scholarship.
[Bilde på forsiden]
Masada — et bevis for at Messias hadde kommet?
[Bilde på side 4]
En jødisk mynt fra år 67 e.Kr. hvor «År 2» av krigen med Romerriket står nevnt
[Rettigheter]
Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.