Guds arbeid blir gjort på Guds måte i Nigeria
DET var et imponerende syn. Store hauger med bærebjelker av stål som til sammen veide over 500 tonn, lå fra den ene enden av kaien til den andre i Houston i Texas. En sjauer hadde fått i oppdrag å kontrollere den store lasten. Mens han holdt på, fikk han til sin store overraskelse se at alle bjelkene var merket «Vakttårnet». Til slutt gikk han bort til ham som hadde ansvaret for forsendelsen, og spurte: «Hvor høyt skal egentlig dette vakttårnet være?»
Sjaueren fikk da vite at stålbjelkene ikke skulle brukes til å bygge et bokstavelig vakttårn. De skulle sendes til Igieduma i Nigeria, hvor de skulle brukes til byggingen av Selskapet Vakttårnets nye avdelingskontor — et bygningskompleks som ville bli som en liten by i hjertet av den afrikanske jungelen.
For seks år siden var denne tomten i Igieduma stort sett dekket av krattskog og gummitrær. Nå er tomten oppdyrket og vakker med blomster, hageanlegg og til og med en park hvor hjortedyr holder til. På tomten er det også en trykkeribygning som er større enn hele den tomten i Lagos hvor avdelingskontoret tidligere lå. Trykkeribygningen huser tre trykkpresser, som hver trykker 17 000 blad i timen. Boligbygningene har plass til over 400 personer. Servicebygningen inneholder en stor spisesal, kjøkken, sykestue og tannlegekontor. Avdelingskontoret har egen vannforsyning og eget kloakkanlegg. En egen datastyrt kraftstasjon sørger for den nødvendige elektrisitet. På tomten ligger også en Rikets sal, en kontorbygning og en brannstasjon. Heller ikke veinett og gatelykter mangler. Det er ikke rart at folk kaller avdelingskontoret i Igieduma for en by. Denne «byen» ble bygd utelukkende ved hjelp av gratis arbeidskraft, og den ble finansiert av frivillige bidrag.
Rask vekst
Dette avdelingskontoret er det største noensinne i Nigeria, men det er ikke det første. Det første avdelingskontoret ble opprettet av bror William R. Brown, som sammen med sin kone og datter flyttet til Lagos i 1930. De rommene de leide, tjente som hovedsete for Selskapet Vakttårnets vestafrikanske avdelingskontor, som på den tiden førte tilsyn med Rikets arbeid i Nigeria, Ghana og Sierra Leone. På den tiden var det bare sju forkynnere av det gode budskap i Nigeria.
William R. Brown, av mange kjent som Bibel-Brown, var en dynamisk og frimodig forkynner av det gode budskap. Han var ikke tilfreds med å sitte i en kontorstol for lenge om gangen og reiste derfor landet rundt med bil og tog, holdt offentlige foredrag og leverte store mengder litteratur.
Etter hvert som Rikets budskap slo rot i lydhøre menneskers sinn og hjerte, ble det stadig flere ivrige forkynnere av Riket. Tiåret som fulgte, kunne sammenlignes med den perioden i det første århundre da «Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler . . . økte sterkt». (Apostlenes gjerninger 6: 7) Innen 1940 hadde antall lovprisere av Jehova i Nigeria økt fra 7 til 1051!
’Den minste var blitt til tusen’, men dette var bare begynnelsen. (Jesaja 60: 22) I 1947 sendte Selskapet Vakttårnet tre misjonærer til Lagos, som alle hadde fått opplæring ved Gilead. En av disse, Anthony Attwood, arbeider fremdeles i sitt tildelte distrikt. Han tenker tilbake på avdelingskontoret på den tiden og sier: «Det var en leilighet som lå over en skobutikk. Den bestod av tre soverom, kombinert dagligstue og kontor og en spisestue. Bror og søster Brown med familie hadde to soverom, mens jeg og de to andre misjonærene var stuet sammen på det tredje soverommet. Det var så vidt plass til tre enkeltsenger og et garderobeskap.»
Behovet for mer plass gjorde at avdelingskontoret i 1948 ble flyttet til en treetasjes bygning. Nå hadde antall forkynnere i Nigeria kommet opp i 6825. Åtte år senere var antallet tredoblet, og avdelingskontoret måtte igjen flyttes, denne gangen til Shomolu i Lagos. Der bygde Selskapet Vakttårnet i Nigeria for første gang sitt eget avdelingskontor, en bygning med åtte soverom, på en seks mål stor tomt. Myndighetene på stedet kalte gaten hvor avdelingskontoret lå, for Watch Tower Street. Hagen var full av trær som bar frukt — sitrusfrukter, brødfrukt, avocado, mango og kokosnøtter. I de 33 årene som fulgte, ble det reist flere bygninger på tomten, og andre ble utvidet. I midten av 1970-årene var nesten hele eiendommen bebygd. Det ble nødvendig å flytte igjen.
Minner fra byggetiden
Først så man seg ut en tomt på litt over 300 mål i Otta, nord for Lagos. Men det oppstod stadig problemer som hindret byggeplanene. Omsider ble det klart at det ikke var Jehovas vilje at vi skulle flytte dit. Vi begynte da å lete etter en tomt i hele den sørlige delen av landet, og i 1983 kjøpte Selskapet en 570 mål stor tomt i Igieduma i Bendel State.
I løpet av de neste seks årene måtte kvelerslanger og kobraer vike plassen for brødre og store anleggsmaskiner. Det var vanskelig, for ikke å si umulig, å få kjøpt det meste av verktøyet og byggematerialene som trengtes, i Nigeria. Vi måtte derfor ha hjelp utenfra. En gruppe Jehovas vitner i USA ble bedt om å kjøpe det vi trengte, og sende det til oss. Terry Dean, som ledet dette omfattende arbeidet, forteller: «Det som gjorde prosjektet til en kolossal oppgave, var at praktisk talt alt måtte innføres til landet. Brødrene i Nigeria fortalte at de eneste byggematerialene de hadde, var sand, sement og vann!»
Det var enda godt at disse materialene kunne skaffes, siden det gikk med 7500 tonn sement, 55 000 tonn sand og 35 000 tonn grus under byggingen. Rikelig med trevirke kunne også skaffes. Ikke desto mindre ble det i løpet av de neste fem årene sendt 5000 tonn — 347 stappfulle containere — med forskjellige materialer fra USA til Nigeria. Hvis disse containerne ble plassert etter hverandre, ville det bli en sammenhengende rekke på 3,5 kilometer!
Også andre avdelingskontorer sendte store mengder forsyninger til byggeprosjektet. England sendte oss hele det elektriske anlegget, deriblant seks store strømaggregater. Fra Sverige kom en tårnkran, traktorer, en gravemaskin, en lastebil, verktøy, kjøkkenutstyr og en telefonsentral. Da en jernvareforretning skulle selges, kjøpte de svenske brødrene den og sendte hele varebeholdningen til Nigeria. Det var stort sett bare snøskuffene de ikke sendte, ettersom man regnet med at de var til større nytte i Sverige enn i Afrika.
Jehovas vitner i Nigeria hjalp selvfølgelig også til. Over 125 000 viste at de støttet prosjektet, ved å delta i byggearbeidet. Mange hjalp til økonomisk. En sju år gammel gutt gav et beløp som tilsvarer halvannen krone, i bidrag. Hvor hadde han fått disse pengene fra? Han hadde fått en jamsrot av faren sin, men istedenfor å koke og spise den, gjemte han den og plantet den i den rette årstiden. Senere høstet han avlingen, solgte den og gav pengene til Igieduma-prosjektet.
Andre vitner for Jehova bidrog med sin fagkunnskap og lærte også opp andre til å bli dyktige bygningsarbeidere. Det var dessuten mange, opptil 500 om gangen, som gav av seg selv ved å arbeide hardt under den stekende solen og i tropiske regnskyll for å fullføre arbeidet. Tenk bare på alt det arbeid som ble nedlagt for å bygge muren rundt tomten. I løpet av sju måneder laget og murte brødrene opp de over 57 000 betongblokkene som måtte til for å fullføre den nesten tre kilometer lange muren. En av brødrene sa for spøk: «Det var gribbene som hele tiden sirklet over hodene på oss og bare ventet på at vi skulle falle om, som fikk meg til å fortsette!» Sannheten var selvfølgelig at han i likhet med de tusener av andre som hjalp til med byggingen av avdelingskontoret i Igieduma, var motivert og ble holdt oppe av Jehovas hellige ånd.
Offentlig anerkjennelse
Representanter for myndighetene samarbeidet for å støtte arbeidet. Presidentens kontor gav konsesjon til at alt byggemateriale som ble importert, skulle fritas for toll. Embetsmenn på stedet tok ikke betalt for saksbehandling og godkjenning av forskjellige papirer. En symbolsk bygningsavgift var alt som ble krevd. Ved én anledning da det oppstod diskusjon med hensyn til en del av tomten, blandet Omo N’oba eller kongen i dette distriktet seg inn og erklærte: «Dette arbeidet må ikke stanses, for det er Guds arbeid.»
Det var ikke bare Jehovas vitner som forstod at dette arbeidet hadde Guds støtte. Da et amerikansk selskap skaffet til veie alt stålet som måtte til for å bygge bilverkstedet, sendte de en representant som var katolikk, for å hjelpe til med arbeidet. Han følte seg hjemme de to ukene han bodde i Igieduma, og han kalte til og med de andre arbeiderne for brødre og søstre. Etter hjemkomsten skrev han til avdelingskontoret i Nigeria: «Jeg har aldri vært så glad for å arbeide som da jeg var der og gjorde Guds arbeid på Guds måte.»
Innvielsen
Den 20. januar 1990 ble dette vakre avdelingskontoret innviet til Jehova Gud, som ved sin ånd hadde gjort det mulig å fullføre det. Det kom besøkende fra alle deler av Nigeria, selv om bare de som hadde vært døpt i minst 35 år eller hadde vært minst 20 år i heltidstjenesten, var invitert. Søstrene hadde på seg vide, fargerike kjoler med hodeplagg som passet til, og mange av brødrene gikk i flotte afrikanske drakter. Det var til sammen 4209 fra 29 land til stede på innvielsen. Blant dem var det minst 80 misjonærer, hvorav de fleste hadde kommet fra andre vestafrikanske land. Programmet bestod blant annet av rapporter fra fem representanter fra andre avdelingskontorer, som alle la vekt på den enhet og fellesskapsfølelse som hersker blant Jehovas folk. Det kom telegrammer og hilsener fra brødre i 21 land, deriblant en rørende hilsen fra «de 400 brødrene og søstrene i Moskva i Sovjetunionen».
To medlemmer av Jehovas vitners styrende råd i Brooklyn i New York var også til stede. Albert Schroeder talte om trofasthet og understreket hvor viktig det er at Guds folk fortsetter å være trofaste. (1. Korinter 4: 2, NW) Innvielsestalen ble holdt av Lyman Swingle, som talte om byggingen av det storslåtte templet på Salomos tid. Selv om templet hadde Jehovas godkjennelse og støtte, gjorde Jehova det klart at hans innviede folks lojalitet og lydighet var av langt større betydning enn selve bygningen. På den måten viste bror Swingle at dette vakre avdelingskontoret i Igieduma ikke var et mål i seg selv, men et middel til fremme av sann tilbedelse.
Dagen etter ble det holdt spesielle møter i tilknytning til innvielsen i tre nigerianske byer. Til sammen var det over 60 000 til stede.
Da det edo-talende folket i Nigeria i tidligere tider kom sammen for å ære en stor høvding, holdt de store festligheter som var preget av stor glede. Igieduma (opprinnelig ugie dunai) var det ordet som ble brukt for å beskrive den vellykkede avslutningen på en slik gledebringende sammenkomst. Få ord kunne ha vært mer passende for å beskrive denne innvielsesdagen, hvor Jehovas folk kom for å ære universets Høvding, Jehova Gud. Når de 139 150 Rikets forkynnere i Nigeria hører ordet «Igieduma», tenker de på det stedet hvor teokratisk veiledning og teokratiske råd strømmer ut fra, og på de publikasjonene som vil hjelpe dem til å fortsette å gjøre Guds arbeid på Guds måte i Nigeria.
[Bilder på sidene 24 og 25]
1. Boligbygningene
2. Rikets sal
3. Servicebygningen
4. Kontorbygningen
5. Trykkeriet
6. Bilverkstedet
7. Kraftstasjonen
[Bilder på side 26]
Bror og søster Brown foran avdelingskontoret i 1940-årene
Resepsjonen i trykkeriet
Boligrom
[Bilder på side 27]
Offsetpresse til tofargetrykk
Litteratur sendes ut
Rikets sal
Tjenesteavdelingen