«Menneskefiske» i Belize
BELIZE er et lite, subtropisk land som ligger mellom Mexico og Guatemala. Utenfor kysten er det turkisblå Karibhavet fullt av atoller og korallrev som danner det lengste kystrev på den vestlige halvkule. Det meste av landet langs kysten er tørt og flatt. Men innover i landet mot sør når Maya-fjellene en høyde på 1120 meter. Dette fjellområdet, som en gang var skogrikt, kjennetegnes av raviner, elvedrag og flotte fosser.
Landet var opprinnelig bebodd av mayaene. Det vitner mange ruiner og kulturgjenstander om. På 1600-tallet begynte tidligere sjørøvere som hadde begynt med hogst av blåtre og mahogny, å bosette seg der. Senere ble landet en koloni med navnet Britisk Honduras. I 1981 ble det en uavhengig stat.
I dag har Belize en befolkning på omkring 175 000. Den er virkelig blandet; den består av afrobelizere (kreoler), mestiser, mayaer, garinaguer (kariber), asiater, europeere og andre. På grunn av landets britiske bakgrunn er engelsk det offisielle språket, mens spansk kommer som et sterkt nummer to. Kreolengelsk blir også talt av mange. Det samme kan sies om maya, garifuna og andre språk.
Det 280 kilometer lange kystrevet, som har koraller i sterke farger, huler og slottlignende tårn og tinder, skjuler mange forskjellige skapninger som er en fryd for øyet og ganen. Disse fiskefeltene utenfor kysten er en av landets største naturressurser. Med sin store variasjon når det gjelder folkegrupper og kulturer, har Belize også vist seg å være et produktivt «fiskefelt» for dem som følger Jesu oppfordring: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» — Matteus 4: 19.
«Fisket» kommer i gang
I 1923 flyttet James Gordon, et av Jehovas vitner som i 1918 var blitt døpt på Jamaica, til Belize. Han begynte å «sette garn» blant sine naboer i og omkring landsbyen Bomba i Belize District. «Fiskeutstyret» hans innbefattet en svær mahognikasse som inneholdt bøker. Den bar han i den ene hånden, og i den andre bar han grammofonen.
Omkring 1931 kom Freida Johnson, en heltidstjener fra Texas, til Belize på en rundtur for å utbre det gode budskap i mellomamerikanske land. Under sitt seks måneder lange opphold kontaktet hun en baker som het Thaddius Hodgeson, som i sin tur presenterte sannheten for en annen baker, Arthur Randall. Bror Hodgeson holdt arbeidet gående til de første misjonærene som hadde gjennomgått Gilead, kom i 1945. Det var Charles Heyen og Elmer Ihring.
Året etter, under et besøk av N. H. Knorr og F. W. Franz, som da var henholdsvis Selskapet Vakttårnets president og visepresident, ble det opprettet et avdelingskontor der. Siden den gang er «garnet» blitt satt i alle deler av Belize, og arbeidet har gått jevnt og trutt framover. Antall «menneskefiskere» nådde et høydepunkt på 844 i 1989.
«Garnet» settes omkring i landet
I dag blir det gode budskap om Riket regelmessig forkynt i Belize by og andre byer, men mange av de avsidesliggende landsbyene og øyene blir ikke gjennomarbeidet regelmessig. Fram til for noen få år siden gjaldt det også San Pedro, som ligger på øya Ambergris Cay.
I mange år var den eneste kontakten innbyggerne i San Pedro hadde med sannheten, den kontakt de fikk når Jehovas vitner fra fastlandet drog over på korte besøk. Vitnene leverte bibelsk litteratur til de interesserte, men de kunne ikke følge opp interessen, for de måtte dra tilbake til fastlandet. Senere flyttet en familie på fire til Belize for å tjene der hvor behovet var større. De var villig til å flytte til øya, selv om de måtte bo i en campingbil til de fikk bygd seg hus. Men «fisket» gikk bra. De startet mange bibelstudier, og i dag er det over 20 «menneskefiskere» på øya. I september 1986 fikk de hjelp av vitner fra hele landet, slik at de kunne bygge sin egen Rikets sal på bare én helg.
Det området som avdelingskontoret fører tilsyn med, innbefatter også flere isolerte landsbyer hvor det bor mayaer, i det sørlige Toledo District. Der snakker innbyggerne ketchi og maya mopan. En gang i året, i den tørre årstiden da man kan krysse elvene og fjellene, pleide en gruppe Jehovas vitner å besøke disse landsbyene. De bar alt de trengte, på ryggen, og gikk til fots til landsbyene for å forkynne for folk og for å gå tilbake til dem som viste interesse.
På en av disse årlige reisene i «bushen», i 1968, besøkte brødrene landsbyen Crique Sarco. En ung jente fant boken Den sannhet som fører til evig liv, som en bror hadde mistet. Hun forteller hva som skjedde videre.
«Denne boken var verdifull for meg, men jeg så bare på de få bildene i den og leste den aldri. De årlige besøkene min far fikk av brødrene, gjorde at navnet Jehova festet seg hos meg, og jeg fikk vite at Jehova har en organisasjon. Da jeg hadde begynt på videregående skole i byen Punta Gorda, oppstod en dag spørsmålet: Hva er Guds navn? i klassen. Da jeg svarte: ’Jehova’, fikk jeg en bestemt straff som bestod i fem minuspoeng pluss en disiplinær arbeidsoppgave, for eksempel vask av toaletter. Så ble jeg innkalt til presten, som sa at jeg ikke måtte bruke det navnet igjen, ellers kunne jeg bli utvist fra skolen. Da sluttet jeg frivillig på skolen og kom aldri tilbake.
Neste gang jeg fikk kontakt med sannheten, var mange år senere, da jeg var gift og bodde i byen Corozal nord i landet. Jeg fikk se et ark som blåste i vinden. Jeg plukket det opp og fant ut at det var forsiden til brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod. Jeg nevnte for en venninne av meg at dette var en av vitnenes læresetninger som jeg ikke kunne være enig i. Hun sa at jeg en dag kanskje ville bli enig med dem. Dagen etter fikk jeg besøk av en bror. Han sa han hadde hørt at jeg var interessert i å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Selv om jeg sa at jeg egentlig ikke var det, forklarte han at det ikke ville ta mye tid, så jeg gikk med på det. Omsider kom den ’Sannhetsboken’ jeg hadde satt så høyt i åtte år, til nytte!
Snart begynte svigerfamilien å mase på mannen min om at han måtte få slutt på studiet mitt. Så flyttet vi til en isolert landsby, og jeg mistet kontakten med vitnene. Siden fikk jeg besøk av en søster som gikk fra hus til hus, og jeg begynte å studere igjen. Mannen min gjorde alt han kunne for å avbryte studiet. Han kunne drikke seg full, lage en masse bråk, jage meg ut av huset eller true meg med at han skulle finne seg en annen kvinne. Men jeg stod fast og stolte fullt og helt på Jehova og bad til ham. For to år siden besvarte Jehova mine bønner langt over mine forventninger.
En dag mannen min kom hjem, var ansiktet hans helt forslått, og han gikk rett og la seg. Senere på dagen sa han: ’Jeg vil studere Bibelen, jeg også!’ Den forandringen gjorde meg veldig glad, men familien hans ble rasende. ’Å skifte religion er som å skifte foreldre,’ sa de til ham, ’så du er ikke lenger vår sønn!’ Nå som mannen min og jeg var forent, gjorde vi raske fremskritt. Den 5. desember 1987 ble vi døpt på vår første spesielle stevnedag.»
Slik går det til at «fisk» blir fanget også i de fjerne strøkene i Belize. Brosjyren Du kan få leve evig på jorden! er blitt oversatt til ketchi i håp om at mange flere i disse landsbyene kan bli hjulpet til å ta imot det gode budskap. De som er blitt frelst fra det forurensede vannet i Satans ordning, nyter det krystallklare sannhetens vann i Jehovas åndelige paradis.
En ung mann i Belize by lærte om Jehovas rene normer ut fra Bibelen. Han sluttet med marihuana og andre narkotiske stoffer som han hadde vært avhengig av, og ble døpt. Kort tid senere ble han «menneskefisker» på heltid. Han har også det privilegium å være menighetstjener i sin menighet. Hundrevis av andre er blitt hjulpet til å ordne opp i sitt liv ved å legalisere sitt ekteskap og registrere det hos myndighetene. Mange andre har lært å lese og skrive, slik at de kan studere Guds Ord på egen hånd. Jehovas vitners undervisningsarbeid i Belize dekker derfor ikke bare folks åndelige behov, men er også til gagn for lokalsamfunnet på andre måter.
«Garnet» dras inn
På Jesu befaling kastet disiplene en gang ut noten på den andre siden av båten. Som følge av det «klarte de ikke å dra den opp, så mye fisk hadde de fått». (Johannes 21: 6) På lignende måte får det gode budskap så god respons at det er en utfordring for vitnene i Belize å ta seg av alle dem som kommer inn i organisasjonen.
Det er stort behov for modne brødre som kan ta ledelsen i menighetene. Gjennomsnittlig er det bare én eller to eldste i hver menighet. I tillegg kommer den utfordring det er å nå alle deler av landet med det gode budskap regelmessig. Det går vei til mange av områdene, men på grunn av mangel på offentlige kommunikasjonsmidler er det vanskelig for vitnene å bearbeide interessen eller for de interesserte å komme seg på møtene regelmessig. Å gå eller å bruke kano er fortsatt den eneste praktiske måten å komme til noen av de isolerte områdene på.
Vitnene i Belize har også vanskelig for å finne passende steder hvor de kan holde sine ukentlige menighetsmøter og årlige stevner. På områdestevnene med temaet «Stol på Jehova», som ble holdt i 1987, var det til sammen over 2200 til stede, omkring tre ganger så mange som antall forkynnere i landet. Til disse stevnene reiste brødrene en midlertidig bygning på en eiendom i nærheten av Ladyville. Nå undersøker de muligheten for å bygge en permanent stevnehall på den eiendommen.
Utfordringen er stor, men vitnene tar begeistret imot den. Det har de vist ved å øke sin andel i felttjenesten. I 1979 brukte forkynnerne gjennomsnittlig 8,3 timer hver måned i forkynnelsesarbeidet. Nå bruker de gjennomsnittlig 11,3 timer hver måned. Det har også vært en fin økning i pionerenes rekker. I 1979 var det gjennomsnittlig ti hjelpepionerer og 12 alminnelige pionerer i måneden. Nå er det 51 hjelpepionerer og 42 alminnelige pionerer hver måned, i alderen fra 14 til 74 år.
Utsiktene til vekst er gode, etter antall til stede ved minnehøytiden å dømme. Brødrene arbeidet hardt for å innby interesserte til feiringen av minnet om Kristi død den 22. mars 1989. Hva førte det til? Til sammen var 3834 til stede, det vil si over fire ganger så mange som høydepunktet i antall forkynnere! Det var en glede å se så mange folkegrupper — kreoler, mestiser, mayaer, europeere, kinesere, libanesere og andre — komme sammen på denne måten.
I tillegg leder de 844 forkynnerne i landet mer enn 1000 hjemmebibelstudier. Ved å fortsette å se hen til hodet for menigheten, Jesus Kristus, for å la seg lede av ham, vil uten tvil mange flere i Belize følge oppfordringen til å bli «menneskefiskere».
[Kart på side 22]
(Se den trykte publikasjonen)
MEXICOGOLFEN
MEXICO
BELIZE
Belize
Punta Gorda
GUATEMALA
HONDURASBUKTA
[Bilder på sidene 24 og 25]
Bygging av en Rikets sal i San Pedro på Ambergris Cay