Sierra Leone åpenbarer sine mest kostbare «diamanter»
I ÅR 1462 seilte en gruppe djerve portugisere sørover langs den vestafrikanske kyst, til omkring 900 kilometer nord for ekvator. De lot seg ikke skremme av legender om et mørkt hav fullt av uhyrer som angivelig lå sør for Marokko. De godtok heller ikke den vanlige oppfatning at solen var så varm nær ekvator at havet kokte.
Som disse sjøfarerne håpet, begynte ikke skipene deres å brenne, og de så heller ikke de hodeløse uhyrene som legendene fortalte om. Isteden fant de vakre, hvite sandstrender og mørkegrønne fjell med frodige skoger. Og når troperegnet oversvømte jorden og lynene flerret himmelen, hørtes drønnet og bulderet fra tordenen i disse fjellene ut som brølet fra et svært dyr. Det er interessant å merke seg at disse sjømennene kalte stedet for Sierra Leone — «Løvefjellet».
I årenes løp lærte man at dette landet ikke bare var rikt på skjønnhet. Sierra Leone hadde også mineraler: jern, bauxitt, rutil, kromitt, platina og gull. Men det var ikke før i 1930 det ble gjort en oppdagelse som fikk den kommersielle verden til å rette oppmerksomheten mot dette lille landet. Da ble det funnet diamanter! Det viste seg at landet hadde rikelige mengder av disse verdifulle edelstenene. Tusenvis ble fristet til å lete etter diamanter.
Enkelte har plukket opp diamanter rett fra bakken. En kvinne fant en stor diamant mens hun vasket klær i elven. En mann fant en edelsten på 153 karat mens han satte søtpoteter. Men stort sett har det krevd store anstrengelser å finne disse kostbare steinene. Noen diamanter ligger for eksempel dypt begravd i jorden, i kimberlitt, en bergart. En må grave, sprenge, knuse og sortere for å få tak i dem. Og en må være dyktig, ha kunnskap og være tålmodig.
Mens en omfattende diamantutvinning fortsetter den dag i dag, pågår det også en leting etter andre slags edelstener — åndelige diamanter av langt større verdi — i Sierra Leone. Denne letingen har pågått siden 1915. I det året forlot en mann som het Alfred Joseph, Barbados og drog med dampbåt til dette landet. Her begynte han å lete, ikke etter diamanter, men etter mennesker som ønsket å tjene den sanne Gud «i ånd og sannhet». (Johannes 4: 24) Han lette på samme måte som de kristne i det første århundre — ved å forkynne «offentlig og fra hus til hus». (Apostlenes gjerninger 20: 20, NW) Sju år senere sluttet William R. Brown, også fra Vestindia, seg til Alfred Joseph.
I slutten av 1923 ble det opprettet en liten menighet i hovedstaden, Freetown. Menigheten innbefattet 14 personer som var blitt døpt kort tid tidligere. I dag er det 632 Jehovas vitner i 30 menigheter som aktivt tar del i det offentlige forkynnelsesarbeidet. Deres bestrebelser på å finne det som kan kalles Sierra Leones åndelige diamanter, fortsetter å gi gode resultater.
Aktive sannhetssøkere
Noen nye disipler av Jesus Kristus har vist seg å være som diamanter som man lett har kunnet plukke opp fra bakken. De har aktivt lett etter Jehovas vitner. En av dem var en frisør som heter Joan. Hun ringte til Jehovas vitners avdelingskontor i Freetown og bad om et bibelstudium.
Hva var det som fikk Joan til å ringe dit og be om et studium? «Jeg kan ikke huske at jeg noen gang i mitt liv ikke har lett etter Gud,» sier hun. «Helt siden jeg var liten, har jeg vært tilsluttet mange kirkesamfunn og religiøse grupper, men jeg fant aldri åndelig tilfredshet.
For omkring ti år siden ble jeg klar over at Jehovas vitner finnes, men uten noen som helst grunn mente jeg at jeg for all del måtte holde meg unna disse menneskene. Da en venn av familien ble et av Jehovas vitner, abonnerte jeg på bladene Vakttårnet og Våkn opp! Jeg gjorde det bare for å glede henne; jeg leste dem aldri. Jeg brukte dem til å pusse vinduer med! Så kom det et Våkn opp! som fanget min oppmerksomhet. Som forsiden viste, handlet en artikkel om vårt behov for kjærlighet. [22. september 1986] Jeg leste den, og den gjorde dypt inntrykk på meg. Det var det bladet som fikk meg til å spørre om å få et bibelstudium.» Joan gjorde raske fremskritt og ble snart et døpt vitne for Jehova.
En annen som gikk inn for å finne sannheten, var en ung mann som heter Manso. Han ville bli prest og begynte å utdanne seg til det. Men da han merket hvor hyklerske lærerne var, mistet han motet og sluttet. Så begynte han å overvære andre religiøse møter. En dag han var på vei til onkelen sin, fikk han se boken Er Bibelen virkelig Guds Ord?, som er utgitt av Selskapet Vakttårnet. Den lå i en søledam. Siden tittelen interesserte ham, fisket han opp boken, tørket den og leste den. Her var den sannhet han hadde lett etter! Boken oppfordret leserne til å overvære møter i den nærmeste Rikets sal. Så Manso gikk dit, begynte å studere Bibelen med vitnene og ble snart døpt. Nå er han evangelist på heltid som pioner!
Tålmodig hjelp og støtte gir resultater
Andre nye disipler har vist seg å være mer lik diamanter som ligger vanskelig tilgjengelig i bergarter. Det har krevd store anstrengelser å få dem fram. Donald, en kristen eldste, forteller hvor tålmodig man måtte være for å hjelpe en kvinne som heter Martha. Han sier: «Selv om hun gikk med på å studere, sørget hun alltid for at vi måtte vente lenge før hun kunne sette seg ned og gå i gang med studiet. Noen ganger utsatte hun med vilje arbeidsoppgaver som hun kunne ha fått unna tidligere. Så bad hun oss vente til hun hadde gjort dem. Noen ganger ventet vi i over en time. Hun håpet vi skulle bli lei av det og gå igjen, men hver uke prøvde vi å gjennomgå i hvert fall litt meningsfylt stoff. Resultatet ble at hun etter hvert fikk større verdsettelse.
Noe annet som var vanskelig, var å få Martha til å komme på møtene. Jeg pleide å ta med andre vitner på bibelstudiet, så hun kunne bli kjent med dem og føle seg vel når hun kom til Rikets sal. Men hun utsatte og utsatte det så lenge at da hun til slutt kom, kjente hun så å si hele menigheten!» Det lønte seg å være tålmodig. Martha er nå døpt og står i et godt forhold til menigheten.
Pius var til å begynne med motstander av sannheten. Da et misjonærektepar begynte å studere Bibelen med ham, var han i 70-årene, et trofast medlem av et politisk parti og kasserer i kirken. «Han argumenterte bittert for hvert eneste punkt vi drøftet,» sa misjonærene. «Hver uke var han rolig til å begynne med, men etter hvert hisset han seg opp. Det var en ordentlig kamp hver uke, og ofte hadde vi lyst til å slå oppgitt ut med hendene og gi ham opp. Det som først og fremst fikk oss til å fortsette å gå til ham, var at han alltid forberedte seg så grundig til studiet.
Etter et års tid erklærte Pius at han hadde bestemt seg for å foreta noen uavhengige undersøkelser. Ettersom han var en pensjonert lærer, visste han hvordan han skulle granske og undersøke. Hver dag i to uker gikk han oppover fjellet til universitetsbiblioteket, hvor han satt fordypet i oppslagsverk og bøker som inneholdt kommentarer til Bibelen. Etterpå sa han: ’Jeg er nå overbevist om at alt dere har fortalt meg, er sant. Gud er ikke en treenighet, det finnes ikke noe brennende helvete, og sjelen er ikke udødelig. Til og med noen i min kirke innrømmer at det er sånn.’ Etter det gjorde Pius raske fremskritt. Han trakk seg fra politikken og meldte seg ut av kirken. Etter at han var blitt døpt, var han hjelpepioner og brukte 60 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet så ofte han kunne, helt til han døde i 1987.
Noe vi lenge ikke visste, var at moren hans hadde hatt kontakt med Jehovas vitner,» forteller de misjonærene som underviste Pius. «Han kunne huske at han hadde vært med henne på møter da han var liten. Men etter at hun var død, gikk han sine egne veier. Da han var blitt døpt, sa han: ’Det eneste jeg er lei for, er at mor ikke kan se meg nå.’ Så lyste ansiktet hans opp, og han tilføyde: ’Men hun får se meg i den nye verden!’»
Letingen etter diamanter og letingen etter disipler fortsetter den dag i dag. Glorete annonser skryter av at «diamanter varer evig». Men de som eier en slik utsøkt edelsten, får ikke gledet seg over den i all evighet, for uten Guds foranstaltning for frelse er det alle syndige menneskers lodd å dø. (Johannes 3: 16, 17) Jehovas vitners arbeid i Sierra Leone innbringer derfor en langt mer verdifull skatt enn diamanter: tjenere for Gud og disipler av Jesus Kristus! Og Jehovas Ord lover: «Den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1. Johannes 2: 17.
[Kart/bilder på sidene 22 og 23]
(Se den trykte publikasjonen)
[Bilder]
I slike omgivelser som disse finner Rikets forkynnere åndelige diamanter i Sierra Leone