En gledebringende innhøstning i India

Fortalt av F. E. Skinner

JEG kunne nesten ikke tro det — 21 stevner på ti språk, hvor over 15 000 var til stede for å lære hva Guds rettferdighet innebærer, og hvor 545 ble døpt som et symbol på sin kjærlighet til den store rettferdighetens Gud, Jehova! Dette var et høydepunkt i 1989 for de 9000 Jehovas vitner i India. Men for meg var det en helt spesiell grunn til glede. Hvorfor? Fordi jeg vanskelig kunne ha forestilt meg slike storslåtte begivenheter da jeg for første gang satte foten på indisk jord i juli 1926. Den gang var det under 70 forkynnere av Rikets budskap i hele landet. Det var litt av et oppdrag min medarbeider og jeg fikk for over 63 år siden!

Hvordan det hadde seg at jeg kom til India

I mai 1926 var jeg til stede på et stort stevne i London og drog like etter tilbake til mitt hjem i Sheffield. Noen dager senere, etter at jeg hadde kommet hjem fra felttjenesten, fant jeg et telegram som var adressert til meg. Der stod det: «Dommer Rutherford ønsker å treffe deg.»

Bror Rutherford, Selskapet Vakttårnets andre president, hadde kommet fra New York til stevnet som nylig var blitt holdt, og han var fremdeles i London. Da jeg morgenen etter befant meg på toget tilbake til London, spurte jeg meg selv: «Hva kan dette bety?» Da jeg kom til avdelingskontoret, ble jeg tatt med til bror Rutherford, og han spurte meg: «Har det noe å si for deg hvilken del av verden du arbeider i?»

«Nei,» svarte jeg.

«Kunne du tenke deg å dra til India?»

«Når ønsker du at jeg skal dra?» svarte jeg uten å nøle. Slik gikk det til at George Wright og jeg tre uker senere befant oss om bord på en båt som var på vei til India. Jeg var 31 år gammel, og det hersket ingen tvil i mitt sinn og hjerte med hensyn til hva jeg ønsket å bruke livet mitt til.

Jeg velger min livsgjerning

I 1918 sluttet den første verdenskrig, og jeg hadde nettopp gjort meg ferdig med fire års tjeneste i den britiske hær. Jeg var interessert i fotografering og radiooverføring, og jeg hadde rik anledning til å gjøre det godt i forretningslivet. Jeg hadde også planer om å gifte meg. Men på samme tid ble jeg klar over noe som fullstendig kom til å forandre mitt syn på livet.

Min far hadde tatt imot bokserien Studier i Skriften, og en kolportør, som pionerene ble kalt den gangen, begynte å studere Bibelen med familien vår. Kvinnen hadde vært skolelærer. Etter hvert var det en gruppe unge menn på min alder som kom sammen hjemme hos henne hver lørdag for å få en kopp te og studere Bibelen. Hun oppfordret oss gjentatte ganger til å stille oss til rådighet for Jehova. Hun sa: «Si aldri nei til et oppdrag.» Hun oppmuntret meg også til å forbli enslig.

Jeg kjempet en tid med meg selv med hensyn til hva jeg ville gjøre. Jesu ord til den rike unge mannen i Matteus 19: 21 var til hjelp for meg: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Jeg leverte inn min oppsigelse der jeg arbeidet, og før det var gått tre måneder, var jeg kolportør. Dette og det at jeg bestemte meg for å forbli enslig, gjorde at jeg kunne ta imot det dyrebare oppdrag som jeg fikk om lag fire år senere — å reise til India.

Et stort, nytt distrikt

George Wright og jeg fikk ikke bare i oppdrag å føre tilsyn med forkynnelsen om Riket i India, men også i Burma (nå Myanmar) og Ceylon (nå Sri Lanka). Senere ble Persia (nå Iran) og Afghanistan lagt til. I utstrekning var India litt mindre enn De forente stater, men befolkningen var flere ganger større. Det var et land med stor variasjon når det gjelder mat, skikker og språk, og med mennesker med forskjellige trosoppfatninger — hinduer, muslimer, parsere, jainaer, sikher og buddhister, foruten katolikker og protestanter.

Forkynnelsesarbeidet hadde begynt i India i 1905, og det ble satt fart i det da Charles T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, besøkte landet i 1912. Russells møte med A. J. Joseph, en nidkjær, ung bibelstudent, førte til en permanent ordning med fortsatt forkynnervirksomhet. Joseph oversatte bibelsk litteratur til sitt eget språk, malayalam, og reiste vidt omkring og holdt mange foredrag, særlig i det sørlige India. I dag bor om lag halvparten av Indias forkynnere i dette malayalam-talende området, selv om bare om lag tre prosent av Indias befolkning bor der. Dette området, tidligere Travancore og Cochin, ble til delstaten Kerala i 1956.

George Wright og jeg hadde hver vår tur til å være på kontoret i Bombay og til å dra ut på omfattende forkynnelsesreiser. Vi gjorde utstrakt bruk av jernbane, hest og oksekjerre. Senere brukte vi bil. Det det hele dreide seg om den gang, var rett og slett å levere litteratur og oppfordre folk til å komme til et møtested hvor det ble ledet et gruppestudium. Vi konsentrerte oss om engelsktalende som bekjente seg til kristendommen.

Jeg fikk først navn og adresse til alle dem som abonnerte på Vakttårnet. Dette var for det meste folk som arbeidet ved jernbanen eller i telegrafvesenet. Jeg besøkte hver og en av dem for å finne ut om de virkelig var interessert. I mange år pleide jeg å dra til Punjab i det nordlige India i januar og så reise fra Lahore til Karachi. Ettersom det overveiende flertall nærte uvilje mot Bibelen, var det langt mellom de landsbyene hvor det fantes mennesker som bekjente seg til kristendommen.

En bror reiste sammen med meg som tolk, og vi bodde og spiste hos folk vi traff. Landsbyboerne bodde i hus som var laget av soltørket leire og hadde strå- eller tretak. De sov på charpoys, senger som hadde fire ben, og som bestod av en treramme med flettverk av reip. Bøndene pleide ofte å sitte på sine charpoyer med Bibelen i hånden og røyke på en vannpipe med et skaft som var mellom en halv og én meter langt, mens de slo opp skriftsted etter skriftsted etter hvert som vi forklarte Guds sannheter for dem. Det var ideelt å ha møter under åpen himmel, for størstedelen av året regnet det ikke. Mens de fleste europeere var altfor snobbete til å overvære slike møter, kom inderne gjerne sammen hvor som helst.

Vi forsøkte å utgi litteratur på så mange språk som mulig. Det ble oppnådd særlig gode resultater med brosjyren Verden i nød på kanaresisk. Den fikk redaktøren for et religiøst tidsskrift på kanaresisk til å be oss om å sende inn artikler til avisen hans, og en tid lot vi boken Verdensbefrielsen gå som artikkelserie med en ny artikkel annenhver uke.

I årene 1926 til 1938 ble det utført et kolossalt forkynnelsesarbeid av entusiastiske pionerer. Vi reiste tusenvis av kilometer, og det ble levert store mengder litteratur, men økningen var beskjeden. I 1938 var det bare 18 pionerer og 273 forkynnere i 24 menigheter spredt omkring i India.

Under den annen verdenskrig

Den annen verdenskrig brøt ut 1939, men vi fortsatte uten stans med vår forkynnelse. Tidlig i 1940 begynte vi også å forkynne på gaten. Til og med våre indiske søstre var med på det, noe som er bemerkelsesverdig i betraktning av de lokale skikker. Flere år senere sa en som studerte Bibelen, til et vitne som spurte henne om hun ville ta del i dette arbeidet: «Jeg er en indisk kvinne, og jeg kan ikke bli sett mens jeg snakker til en mann på gaten, for da vil jeg falle i unåde hos alle naboene. Jeg kan ikke snakke til en mann på gaten selv om han skulle være en slektning.» Ikke desto mindre er våre kristne søstre i India blitt nidkjære forkynnere som tar del i den offentlige tjeneste.

I disse første årene ble det også arrangert stevner. Formiddagen ble satt av til felttjeneste, som for det meste gikk ut på å gå mange kilometer og fortelle beboere og forbipasserende om de offentlige møtene. Det var over 300 til stede på et av dem, og det ble holdt under et skyggefullt tak som var laget av bambus og palmeblad. Men det hadde ikke noen særlig hensikt å fastsette en bestemt tid da møtene skulle begynne, ettersom det var få som hadde klokke. De bare innfant seg når det passet dem, og møtene begynte når et tilstrekkelig antall tilhørere hadde kommet. I løpet av møtet fortsatte det å komme etternølere.

Programmet varte vanligvis til klokken ti om kvelden, og etterpå måtte mange gå flere kilometer for å komme hjem. Det var en fordel hvis det var måneskinn, for da var det kjølig og behagelig. Hvis månen ikke var synlig, tok de en palmegren og tvinnet den sammen til den ble som en fakkel. Når den ble tent, gav den fra seg et svakt, rødlig lys. Hvis de ønsket mer lys, svingte de fakkelen rundt i luften til den begynte å brenne ordentlig. Dette gav nok lys til at de kunne finne veien i det ulendte terrenget.

Omkring denne tiden nedla myndighetene forbud mot innførsel av Selskapets litteratur til India og Ceylon. Den lille trykkpressen vår i Travancore ble beslaglagt, og de sentrale myndigheter utstedte en ordre som forbød trykking av vår litteratur. Senere, i 1944, behandlet en av våre brødre, som var fysioterapeut, sir Srivastava, som var minister i visekongens kabinett. Broren nevnte da dette forbudet for ham.

«Ta det bare med ro,» sa sir Srivastava til vår bror. Han fortalte ham at Mr. Jenkins (en minister som så med uvilje på vårt arbeid) snart skulle trekke seg tilbake, og at en god venn av sir Srivastava skulle ta hans plass. «Be Mr. Skinner komme til meg,» sa sir Srivastava, «og så skal jeg presentere ham for sir Francis Mudie», han som skulle ta Jenkins plass. Etter en tid ble jeg tilkalt. Jeg snakket med Mudie, og forbudet ble offisielt opphevet den 9. desember 1944.

Grunner til glede

Det var stor grunn til glede i 1947, da de første Gilead-misjonærene kom til India. De kom samtidig med at India gjennomlevde en meget vanskelig tid, for det var den 15. august det året landet oppnådde uavhengighet fra britisk styre. Da landet ble delt opp i det hinduiske India og det muslimske Pakistan, fant det sted mange blodige massakrer. Likevel ble to misjonærer fra Gilead sendt til Pakistan, som var blitt en uavhengig stat den 14. august. Ikke lenge etter arbeidet ytterligere ti misjonærer i India, og mange flere kom for å hjelpe til i årene som fulgte.

Mitt hjerte ble enda mer fylt av glede etter hvert som organisasjonsmessige fremgangsmåter ble iverksatt. Kretstjenesten kom i gang i 1955, da bror Dick Cotterill, en Gilead-misjonær, ble utnevnt til å være den første kretstilsynsmannen i India. Han tjente trofast helt til sin død i 1988. I 1960 fikk vi så vår første regulære ordning med områdetilsynsmenn, noe som var til stor hjelp for kretsene. Etter 1966 fikk ikke flere utenlandske misjonærer komme inn i landet. Det gikk imidlertid ikke lang tid før spesialpionertjenesten ble satt i gang, og kvalifiserte indiske pionerer ble sendt til mange deler av India. I dag er det om lag 300 som utfører slik tjeneste.

Det var først i 1958 at vi endelig kom opp i et antall på 1000 forkynnere av Riket. Men så begynte det å bli fart i sakene, og nå har vi over 9000 forkynnere. Det at det var 24 144 til stede på minnehøytiden i 1989, viser dessuten at det finnes mange flere interesserte som søker hjelp. Sri Lanka har nå sitt eget avdelingskontor. Det er glederikt å se at de der har hatt en økning fra bare to forkynnere i 1944 til over 1000 i dag, og det til tross for de stadige stridighetene der i landet.

Vekst i antall forkynnere har også betydd vekst ved avdelingskontoret. Etter å ha holdt til i 52 år i det travle Bombay ble kontoret i 1978 flyttet til Lonavla, en by i nærheten. Jeg kunne aldri ha forestilt meg at vi en dag ville ha slikt avansert utstyr som MEPS-datamaskiner og en stor presse som trykker litteratur i to farger på de mange språk som tales i India. Nå utgir vi Vakttårnet på ni språk og annen litteratur på 20 forskjellige språk.

Den tiden da vi bare var to mann på kontoret, er naturlig nok for lengst forbi. Nå har vi en Betel-familie på over 60 medlemmer! Jeg er glad for at jeg i en alder av 95 år fortsatt kan utføre heltidstjeneste ved det indiske avdelingskontoret og tjene som medlem av utvalget ved dette avdelingskontoret. Og jeg fryder meg over å være vitne til det innhøstningsarbeidet som finner sted nå i de siste dager. Dette er i sannhet noe som gir grunn til glede.