Vil nedrustning føre til fred?

«DET er en stor misforståelse å blande sammen nedrustning og fred,» sa Winston Churchill fem år før nasjonene kastet seg ut i den annen verdenskrig. «Når vi har fått fred, kommer avrustningen av seg selv,» tilføyde han.

Men gjør den det? Hvem er villig til å ta risikoen på å ruste ned før freden er trygget? Men hvordan kan det bli virkelig fred når det rustes opp med tanke på krig? Det er et problem som politikerne ikke har funnet ut av.

Winston Churchill kom med den ovenstående uttalelsen i 1934, etter at nedrustningskonferansen som Folkeforbundet hadde sammenkalt til bare to år tidligere, var blitt avsluttet. Formålet med denne konferansen, som det hadde tatt 12 år å forberede, var å forhindre en opprustning i Europa. Folk overalt på jorden hadde ikke glemt den forferdelige nedslaktingen av ni millioner stridende i tillegg til ytterligere millioner sårede og et stort tap blant sivilbefolkningen i den første verdenskrig. Likevel ble det ikke noe av nedrustningen. Hvorfor ikke?

Forsøk på å ruste ned

Et land kan påtvinges å gjennomføre en nedrustning, men det vil neppe være særlig effektivt. Tyskland måtte for eksempel ifølge Versailles-traktaten av 1919 ’gi tilstrekkelige garantier for at landets våpenlagre ville bli redusert så langt hensynet til den indre sikkerhet tillot’. Det var i overensstemmelse med et forslag som ble framsatt av den amerikanske president Woodrow Wilson, et forslag som senere ble innlemmet i artikkel 8 i Folkeforbundspakten. Men da Hitler kom til makten, gikk det ikke lang tid før han gav en god dag i en slik politikk.

Hadde De forente nasjoner større hell med seg når det gjaldt å skape et solid grunnlag for nedrustning etter den annen verdenskrig? Nei, men FNs manglende suksess skyldtes ikke mangel på bevisste anstrengelser. Siden kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen nå hadde sett dagens lys, var nedrustningsspørsmålet av stor betydning. «Den tidligere påstanden om at våpenkappløpet var økonomisk uhensiktsmessig og uvegerlig ville føre til krig, ble erstattet av argumentet om at en utstrakt bruk av kjernefysiske våpen i framtiden var en trussel mot selve sivilisasjonen,» sier The New Encyclopædia Britannica.

I 1952 ble det nedsatt en nedrustningskommisjon hvor 12 land var representert. Denne kommisjonen skulle motarbeide våpenkappløpet mellom øst og vest, som var i ferd med å utvikle seg. Men den hadde ingen fremgang, og det endte med at de to supermaktene fortsatte å ruste opp hver på sin kant. En rekke andre avtaler og traktater er blitt inngått og underskrevet helt fram til vår tid. Men den gjensidige mistilliten har forhindret en fullstendig tilintetgjørelse av krigsvåpnene. Det, sier The New Encyclopædia Britannica, ville være en utopisk tanke.

Kostnadene

Nedrustning eller ikke — hva vil det koste? Kostnadene kan ikke alltid måles i penger. Industriarbeidsplassene som har tilknytning til våpenproduksjon, er noe av det første som tas i betraktning. I mange land blir skattepenger brukt til våpenkjøp, og våpenproduksjonen skaper arbeidsplasser. Nedrustning vil derfor kunne medføre arbeidsløshet. Det er grunnen til at land som har store forpliktelser på grunn av høye forsvarsbudsjetter, grøsser ved tanken på fullstendig nedrustning. En slik tanke vil for dem fortone seg som et mareritt snarere enn en utopisk drøm.

Men vi kan ikke bare ignorere de enorme beløp som går med til å drive dette krigsmaskineriet. Det er blitt anslått at ti prosent av verdens samlede produksjonsverdi blir brukt til våpen. Hvor mye er det? Tallene varierer med inflasjonen, men tenk på at det hvert eneste minutt blir brukt over 11 millioner kroner til dette formålet. Hva ville du ha prioritert hvis du hadde en slik sum til din disposisjon? Hjelp til hungerrammede? Forbedringer innen helsesektoren? Arbeid blant barn? Miljøvern? Det er så mye som kunne vært gjort.

Ta for eksempel programmet «stridsvogner om til traktorer», som nylig ble iverksatt i Sovjetunionen, hvor noen våpenfabrikker blir ombygd, slik at de kan produsere 200 forskjellige typer «avansert utstyr til landbruket og landbruksindustrien». Hvorfor er dette utstyret til landbruket så sårt tiltrengt? Fordi «bare en tredjedel av all frukt og alle grønnsaker som blir dyrket på statseide gårder, når fram til forbrukeren. Resten råtner på marken eller blir ødelagt på midlertidige eller permanente lagringsplasser,» ifølge det britiske tidsskriftet Farming News.

Så rosverdig som det å produsere traktorer istedenfor stridsvogner enn er, får det store overskrifter fordi det er så uvanlig. Dessuten har det svært liten innvirkning på den totale våpenproduksjonen. Milliarder av pund, rubler og dollar blir fortsatt brukt på våpen i en verden hvor ’mennesker forgår av redsel og gru for det som kommer over jorden’, akkurat som Jesus Kristus forutsa. Hvordan kan en slippe å nære en slik frykt? Vil fullstendig nedrustning noen gang bli en realitet? Hva er i så fall nødvendig for at nedrustning skal finne sted? — Lukas 21: 26.