’Bort med de gudløse!’
DEN store masse så på ham som en gudløs mann, som en som prøvde å få dem fra å tilbe sine guder og prøvde å ødelegge gudene deres. Foraktet og hånt ble han ført fram for folkemengden. Da stattholderen skulle forhøre ham, trådte en verdig, 86 år gammel mann fram og gav til kjenne hvem han var. Hans navn var Polykarpos.
Den romerske provinsstattholderen Statius Quadratus sa: «Sverg ved keiserens genius; slå om og si: ’Bort med ateistene!’» Polykarpos så da utover den store folkemengden av lovløse hedninger som fylte stadionet. Han gjorde en håndbevegelse mot dem, sukket, så opp mot himmelen og sa: «Bort med ateistene!» Eller med andre ord: ’Bort med de gudløse!’
Prokonsulen talte så mer innstendig: «Avlegg eden, så skal jeg løslate deg; spott Kristus.» Men Polykarpos svarte: «I 86 år har jeg tjent ham, og aldri har han gjort meg noe ondt. Hvordan kan jeg spotte min Konge, som har frelst meg?»
Forberedelsene til den gamle mannens henrettelse ble så satt i gang. Hans legeme skulle fortæres av ild. Hvorfor? Hvem var egentlig Polykarpos? Og hva var det som førte til at han ble drept?
Polykarpos i sine yngre år
Polykarpos ble født omkring år 69 e.Kr. i Lilleasia, i Smyrna (som i dag er den tyrkiske byen Izmir). Han skal ha blitt oppdratt av kristne foreldre og utviklet seg til en distingvert herre som var kjent for sin gavmildhet, selvfornektelse og vennlige behandling av andre og sitt flittige studium av skriftene. Med tiden ble han tilsynsmann i menigheten i Smyrna.
Det er blitt sagt at Polykarpos i sine yngre år benyttet seg av anledninger til å lære direkte av enkelte av apostlene. Apostelen Johannes var øyensynlig en av hans lærere. Irenaeus forteller faktisk at Polykarpos «ikke bare ble opplært av apostler og hadde omgang med mange som hadde sett Kristus, men også ble utnevnt av apostler som tilsynsmann i Asia, i den kirke som er i Smyrna». Vi kan bare forestille oss den glede og tilfredshet Polykarpos må ha erfart fordi han hadde en så berikende omgang. Det må ha bidratt til å ruste ham til hans verv som tilsynsmann i menigheten. — Apostlenes gjerninger 20: 28; 1. Peter 5: 1—4.
Han forsvarer grunnsannheter
Polykarpos’ tilsyn i menigheten begynte i en tid med store utfordringer. Det var da det forutsagte frafallet kom. (2. Tessaloniker 2: 1—3) Han var tydeligvis villig til å ofre seg selv for å hjelpe andre. Da Ignatius av Antiokia i Syria var på vei til Roma, hvor han skulle lide martyrdøden, bad han filipperne sende et brev til den menigheten han kom fra, og da var det Polykarpos av Smyrna som sørget for at det ble overlevert. På den tiden sendte Polykarpos filipperne et brev han selv hadde skrevet.
I Polykarpos’ brev til filipperne finner vi bekreftelser på en del bibelske sannheter. Han skiller Gud og Kristus, Faderen og Sønnen, og sier at det er «ved Guds vilje gjennom Jesus Kristus» at vi oppnår frelse. Polykarpos advarer mot kjærlighet til penger og minner sine lesere om at utuktige og menn som ligger med menn, ikke skal arve Guds rike. (Jevnfør 1. Timoteus 6: 10; 1. Korinter 6: 9, 10.) Han gir også gifte kvinner formaning om å elske sin mann og formaner de eldste om å være «medfølende og barmhjertige». Alle oppfordres til «nidkjært å trakte etter det som er godt». Til slutt kommer Polykarpos med denne bønnen: «Måtte vår Herre Jesu Kristi Gud og Far og Jesus Kristus selv, som er Guds Sønn og vår evige Øversteprest, bygge dere opp i tro og sannhet og i all saktmodighet, mildhet, tålmodighet, langmodighet, overbærenhet og renhet.»
Polykarpos siterte ofte fra skriftene. I sitt brev til filipperne henviste han til Matteus, Apostlenes gjerninger, Romerne, 1. Korinter, 2. Korinter, Galaterne, Efeserne, 2. Tessaloniker, 1. Timoteus, 1. Peter og trolig til andre deler av skriftene. Dette tyder på at i hvert fall noen av dem som kalte seg kristne, bestrebet seg på å holde seg til de prinsipper som kommer fram i skriftene, i den vanskelige perioden etter apostlenes død.
Hans arbeid i Smyrna
Smyrna, en gammel kystby i Lilleasia, var et travelt og blomstrende handelssenter. Byen var også et sentrum for tilbedelsen av staten. Romerske keisere ble for eksempel iøynefallende avbildet som guddommer på mynter og andre inngraverte arbeider. Hedenske religiøse filosofier ble fremmet av de keiserlige myndigheter.
En rekke av dem som tilhørte menigheten i Smyrna, var tydeligvis fattige materielt sett. Men en gang ble de rost for at de var åndelig rike. Hvor oppmuntrende må det ikke ha vært for de kristne i Smyrna å høre Jesu ord, som apostelen Johannes hadde skrevet ned! Kristus sa til «engelen», de salvede tilsynsmennene, i Smyrna: «Jeg vet om det du har gjennomgått og vet at du er fattig — og likevel rik. Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det, for de er Satans synagoge. Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen kommer til å kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal settes på prøve, og i ti dager skal dere lide vondt. Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone.» — Åpenbaringen 2: 8—10.
Hvis de som bekjente seg til kristendommen i Smyrna, fortsatte å være åndelig rike, hadde det utvilsomt direkte sammenheng med det gode tilsyn som menighetens eldste førte. Den tiden var preget av religiøs uro og strid, og menighetens medlemmer tjente midt iblant motstridende trosbekjennelser og kulter. Det distriktet de forkynte i, vrimlet av demoniske handlinger, deriblant trolldom og astrologi. Atmosfæren var derfor gudløs.
I tillegg til at den hedenske befolkning var fiendtlig innstilt til dem, gav også jødene uttrykk for sterkt hat. Da Polykarpos led martyrdøden den 23. februar i år 155 e.Kr., skal fanatiske jøder ha hjulpet til med å samle ved til bålet. Det gjorde de til tross for at henrettelsen fant sted på en stor sabbatsdag.
Hvem er det som er gudløse?
Polykarpos hadde tenkt å bli i Smyrna og se i øynene den fare han ville bli utsatt for da fiendene kom for å hente ham. Men fordi andre bad ham inntrengende om å trekke seg tilbake til en gård som lå i nærheten, gjorde han heller det. Da det ble kjent hvor han befant seg, nektet han å flytte igjen for å unnslippe dem som lette etter ham. Han sa bare: «La Guds vilje skje.»
Da Polykarpos gikk inn på stadionet, stod han framfor stattholderen og den enorme, sydende folkemengden. Stattholderen gav seg ikke, men fortsatte å prøve å overtale ham til å vise keiseren tilbedende ære. Polykarpos sa derfor rett ut: «Jeg er kristen . . . Hvis du vil vite hva kristendommen betyr, trenger du bare å fastsette en dag og høre hva jeg har å si.» Stattholderen svarte: «Prøv argumentene dine på folket.» Men Polykarpos sa: «Det er deg jeg tenkte det ville være verdt å drøfte det med, for vi er blitt opplært til å vise all tilbørlig respekt for makter og myndigheter . . . så lenge vi ikke inngår kompromiss.» Kort tid senere ble Polykarpos brent på bålet fordi han ikke ville fornekte Jesus Kristus.
Polykarpos’ status som en kristen er bare noe Gud alene kan bedømme. Hva med vår tid? En stor skare av sanne kristne vil heller ikke fornekte Kristus. Tvert imot erklærer de at han er Guds messianske konge, som er innsatt på tronen i himmelen. Disse vitner for Jehova påpeker også at det er like før vi vil få se oppfyllelsen av Jesu profetiske ord om den ’store trengsel’, den største omveltning som verden noen gang kommer til å få oppleve. Det betyr ikke slutten for menneskeheten, men for det onde. Det er mulig å overleve og komme inn i en rettferdig, ny verden hvor det er fredelige og hyggelige forhold. — Matteus 24: 13, 21, 34, NW; 2. Peter 3: 13.
Hvem vil kjempe imot dem som kommer med et slikt gledesbudskap? Bare de som virkelig er gudløse, selv om de ’har gudsfrykt i det ytre’. (2. Timoteus 3: 5) Falske religiøse læresetninger har forblindet noen, og mange holder seg til «ånder [inspirerte uttalelser, NW] som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter». (1. Timoteus 4: 1) Kristne i vår tid har lidd for de gudløses hånd. Noen har til og med lidd døden. Men Jehovas trofaste tjenere vil aldri tape, for til slutt vil de få Guds gave, evig liv. I mellomtiden fortsetter disse trofaste forkynnerne av Guds rike standhaftig å forsvare Bibelens sannhet.