Innsamlingen bringer glede i Japan
«DET var tydelig at misjonærene føler seg svært mismodige.» Denne uttalelsen kom Charles T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, med etter at han i 1912 personlig hadde undersøkt situasjonen på det religiøse område i Japan. Han snakket om hvordan kristenhetens misjonærer hadde kommet til kort, og sa: «Det japanerne trenger, er ’evangeliet om riket’.»
Ville japanerne noen gang få det de trengte? En håndfull trofaste vitner for Jehova sørget for at en liten stråle av sannhetens lys skinte for japanerne i 1920- og 1930-årene. Selv under den annen verdenskrig var det noen som fortsatte å forkynne det gode budskap trass i motstand fra myndighetene. Det skulle imidlertid bli utført et langt mer omfattende innsamlingsarbeid på disse øyene i Det fjerne østen.
Jehova satte ny fart i forkynnelsen av Guds rike i Japan da 15 misjonærer fra Vakttårnets bibelskole Gilead ble sendt dit i 1949. Overalt kunne de nyankomne misjonærene se ettervirkningene av den annen verdenskrig. Byer var lagt i grus, og folk var forvirret fordi deres tidligere verdinormer var blitt fullstendig satt til side. Samtidig gjenopptok kristenhetens misjonærer sin virksomhet i Japan, men de klarte ikke å gjøre japanerne til ekte kristne. De av Jehovas vitners misjonærer som kom i 1949, og de over 150 misjonærene som er kommet til landet siden, stod overfor den store utfordring å skulle bygge opp troen på Skaperen, Jehova Gud, i japanernes sinn og hjerte. Hvordan tok de imot denne utfordringen?
Grunnlaget blir lagt
Misjonærenes arbeid ble ledet fra et lite toetasjes hus i Tokyo. I 1950-årene gikk innsamlingen langsomt. ’Det vil nok bare være noen få som kommer i sannheten i Japan før Harmageddon,’ tenkte en av de første japanerne som reagerte positivt på det gode budskap på den tiden. En av de første kretstilsynsmennene husker at han så ut av togvinduet og lurte på om de som bodde i husene i de små landsbyene toget passerte, noen gang ville få høre det gode budskap.
Misjonærene arbeidet i nesten ti år før det ble nådd et høydepunkt på 1000 Rikets forkynnere i Japan. Men på grunn av den stadige økningen ble den skrøpelige bygningen som tjente som avdelingskontor i Tokyo, revet i 1963 og erstattet med en seksetasjes bygning i armert betong.
Misjonærene la et fint grunnlag for framtiden ved at de vekket pionerånden i hjertet til dem de studerte Bibelen med. Jehova velsignet de forente anstrengelser misjonærene og de japanske pionerene gjorde seg, og i 1970 var det 10 000 Jehovas vitner i Japan. For å holde tritt med økningen ble det i 1972 bygd en treetasjes trykkeribygning og en femetasjes boligblokk i Numazu, omkring 120 kilometer sørvest for Tokyo. Nå var det ikke lenger nødvendig å la et verdslig selskap trykke Vakttårnet og Våkn opp! Nå kunne de bladene som skulle brukes i forkynnelsesarbeidet i Japan, trykkes på avdelingskontorets egen presse.
Hvem hadde regnet med at innsamlingsarbeidet skulle få et slikt omfang at bygningene i Numazu ble altfor små før ti år var gått? Men det var det som skjedde, og Jehova sørget for ytterligere utvidelser, slik at man kunne ta hånd om den økende innsamlingen.
Økning trass i motgang
I 1982 ble et nytt og tre ganger så stort avdelingskontor fullført i Ebina, litt sør for Tokyo. Da bygningene ble innviet i mai samme år, hadde Jehova velsignet sine vitner i Japan med fortløpende høydepunkter i antall forkynnere de tre siste årene. Økningen fortsatte, og i mai 1985 hadde antall forkynnere i Japan steget til 100 000. Ja, Jehova lot virkelig økningen skje i hast når tiden var kommet, og avdelingskontoret måtte derfor utvides ytterligere. (Jesaja 60: 22) Bare noen år etter at det første avdelingskontoret i Ebina ble innviet, gav det styrende råd tillatelse til å bygge et nytt, seksetasjes trykkeri med kjeller og en åtteetasjes boligblokk.
Det var tydelig at Satan ikke var særlig glad for økningen blant Jehovas tjenere i Japan, for måneden etter at antall forkynnere hadde kommet opp i 100 000, oppstod det en alvorlig situasjon i forbindelse med spørsmålet om blodoverføring. En ti år gammel gutt døde etter at — men ikke fordi — foreldrene hadde motsatt seg at han fikk blodoverføring. (Apostlenes gjerninger 15: 29) Det førte til at massemediene raste mot Jehovas vitner. Selv om faren på det tidspunkt ikke var et innviet vitne for Jehova, stod han imot journalistenes hensynsløse sensasjonsjakt. Han ble senere døpt og tjener nå som alminnelig pioner sammen med sin kone.
Hvor stor innvirkning hadde dette angrepet på innsamlingsarbeidet? Svært liten. Enkelte interesserte sluttet å studere Bibelen, men det var hver måned nye høydepunkter i antall forkynnere, og i desember 1988 hadde det vært nye høydepunkter hver måned i ti år på rad. I sjuårsperioden fra de første bygningene ble innviet i Ebina, og til de nye bygningene ble innviet, ble antall forkynnere doblet, fra 67 000 til over 135 000, antall alminnelige pionerer tredoblet, fra 12 000 til 36 000, og antall hjemmebibelstudier nesten doblet, fra 97 000 til 172 000. Hvilket fint vitnesbyrd var ikke dette om at Jehova hadde seiret over Satan, som hadde angrepet hans folk! — Ordspråkene 27: 11, EN.
Oppføring av nye bygninger
Jehovas vitner bygger ikke imponerende bygninger for å gjøre inntrykk på folk. Men ettersom de må holde tritt med økningen i antall Rikets forkynnere, må bygningene ofte bli store. Den nye trykkeribygningen i Japan er et godt eksempel på det. Den har et gulvareal på nesten 22 500 kvadratmeter, tre ganger så stort som det tidligere trykkeriets gulvareal. Bokbinderiet, maskinverkstedet og ekspedisjonsavdelingen ble flyttet til denne nye bygningen, og nesten to etasjer blir brukt til lager. Men den nye trykkeribygningen rommer enda mer. I kjelleren la man opp til å innstallere ytterligere to hurtiggående offsetrotasjonspresser, og to hele etasjer står ledig med tanke på framtidige utvidelser.
I den nye åtteetasjes boligblokken er det en vakker og smakfullt innredet vestibyle. Bygningen har 128 rom som huser Betel-familien, og et gulvareal på 8980 kvadratmeter — på størrelse med gulvarealet i Noahs ark. En nabo spurte til og med byggearbeiderne om han kunne få kjøpt en av de nye «selveierleilighetene»!
Alle som deltok i byggearbeidet, gav Jehova æren for å ha ledet arbeidet. (Salme 127: 1, 2) Hovedtyngden av arbeidskraften bestod av villige unge arbeidere i begynnelsen av 20-årene, fulle av pågangsmot, men uten erfaring fra byggearbeid. «Til å begynne med var det vanskelig for meg å lage tegninger som brødre uten erfaring kunne forstå,» forteller en arkitekt som arbeidet på prosjektet. Men fordi alle la en samarbeidsvillig ånd for dagen, ble hindringene overvunnet.
Denne villigheten til å samarbeide gjorde det lettere for Jehovas ånd å virke blant arbeiderne. «Da vi holdt på med grunnarbeidet, pleide jeg hver gang det regnet — enten det var tidlig om morgenen eller sent på kvelden — å gå ut til byggeplassen for å sjekke at støttemurene ikke gav etter,» forteller en av arbeiderne. «Hver gang var det andre bekymrede ansikter å se der, og alle sammen arbeidet vi, våte til skinnet, for å ordne opp hvis det oppstod en kritisk situasjon. Slike opplevelser gav oss en sterkere følelse av samhold.»
En støtte til det internasjonale innsamlingsarbeidet
Ettersom de nye bygningene ble bygd for å lede Jehovas innhøstningsarbeid, var det på sin plass at de ble innviet til ham da de var fullført. Innvielsen ble holdt den 13. mai 1989, og Carey Barber, John Barr og Lloyd Barry fra Jehovas vitners styrende råd var til stede sammen med sine koner. Over 1000 av de første japanere som ble døpt, ble innbudt til å overvære innvielsesprogrammet, og de gledet seg over å se at gamle venner fremdeles tjener Jehova trofast. Representanter fra 13 land tok imot innbydelsen til å overvære denne glederike begivenheten. «Det var som et lite internasjonalt stevne,» sa en av de tilstedeværende.
Rapportene fra ni av disse landene var med på å gi programmet et internasjonalt preg. Da representanter fra forskjellige asiatiske land fortalte om internasjonalt samarbeid og viste til at den nye trykkeribygningen ikke bare dekker behovet i det japanske distriktet, men også i deres land, følte alle det sterke brorskapets bånd som knytter dem sammen. Avdelingskontoret i Japan trykker nå publikasjoner på 13 språk og sender ut litteratur til mange land.
Om ettermiddagen talte bror Barber til tilhørerne og understreket betydningen av oppfyllelsen av Esekiels profetier. Deretter talte bror Barr over temaet «Fyll jorden med Jehovas herlighet» og hjalp tilhørerne til å verdsette sannhetens evne til å nå menneskers hjerte.
Bror Barry, som tidligere har tjent som misjonær i Japan i over 25 år, holdt innvielsestalen. I talen «Gled dere innfor deres Gud, Jehova» oppfordret han tilhørerne til å glede seg over at de lever i den tiden som ble forbilledlig fremstilt ved løvhyttefesten eller innsamlingens høytid i det gamle Israel. Han trakk fram grunner til glede da han gav en kort historisk oversikt over arbeidet i Japan. Da bror Barry anbefalte at de nye bygningene skulle innvies til Jehova, svarte tilhørerne med en hjertelig applaus.
Dagen etter talte representantene fra det styrende råd til en tilhørerskare på 233 780 som var samlet på 46 steder rundt om på de japanske øyer og knyttet sammen ved hjelp av telefonoverføring. Japanerne trenger virkelig det gode budskap om Riket, slik Charles T. Russell sa i 1912. Jehova dekket dette behovet ved å legge et grunnlag gjennom misjonærenes virksomhet og ved å vekke pionerånden hos de japanske vitnene. De nyinnviede bygningene står som et vitnesbyrd om at Jehova lar innsamlingen «skje i hast» under den motbilledlige løvhyttefesten. — Jesaja 60: 22.
[Bilder på side 24]
Til venstre: Den nye trykkeribygningen i Ebina, (under til venstre) innvielseshøytideligheten og (under til høyre) vestibylen i den nye boligblokken
[Bilder på side 25]
Den nye boligblokken og (innfelt) biblioteket i andre etasje i kontorbygningen
[Bilder på side 26]
Disse 19 misjonærene fra Gilead-skolens 11. klasse overvar innvielsen. De har sammen med fem andre fra den 11. klasse som døde trofast i tjenesten i Japan, utført heltidstjeneste i til sammen 1023 år
Tre medlemmer av det styrende råd — Carey Barber, John Barr og Lloyd Barry — deltok i innvielsesprogrammet