Rikets budskap blir forkynt i det variasjonsrike Malaysia
MOSKEER med forgylte kupler, helligdommer med bueganger, kirker med spir og tempelziggurater som er prydet med statuer. Dette er Malaysia, et land hvor verdens fire største religioner møtes. Landets 16 millioner innbyggere består av malayer, kinesere, indere, eurasiere, ibaner, kadazanere og atskillige innfødte stammer. Større variasjon når det gjelder religion, kultur, skikker, tradisjon og språk, skal en lete lenge etter.
Malaysia ligger like nord for ekvator i Sør-Kina-havet og består geografisk av to deler: halvøya som tidligere ble kalt Malaya, i vest og delstatene Sabah og Sarawak på øya Borneo i øst. De sumpige kystslettene, den tette, ofte ugjennomtrengelige urskogen og de høye fjellene — innbefattet Mount Kinabalu i Sabah, som er over 4100 meter høyt — gjør at landet er like variert som folket og dets kultur.
Det er under slike forhold Jehovas vitner bestreber seg på å forkynne det «gode budskap om riket». (Matteus 24: 14, NW) Hvordan klarer de å nå fram til et folk som har så mange forskjellige språk, skikker og religiøse oppfatninger? Hvordan er det å forkynne Rikets budskap i dette landet? Og framfor alt, hva har vitnene klart å utrette?
En utfordring når det gjelder religion
Rikets forkynnere må lære seg å skille mellom et muslimsk og et hinduisk hjem, mellom en buddhistisk eller taoistisk familie og en protestantisk eller katolsk familie, slik at de kan nå folk som har forskjellig religiøs bakgrunn. Hvordan klarer de det?
De ser etter ting som tydelig viser hvilken religion folk har. Et skinnende rødt alter er for eksempel et like godt tegn på at de har kommet til et taoistisk eller buddhistisk hjem, som en statue av Maria eller Jesus er et tegn på at de har kommet til et katolsk hjem. Mangoblad kjennetegner på lignende måte hinduiske husstander, mens skriftsteder fra Koranen skrevet på arabisk over inngangen viser at det er et muslimsk hjem.
Én ting er å finne ut hvilken religiøs bakgrunn en beboer har; noe helt annet er å få ham interessert i det gode budskap. Et typisk svar, vanligvis på en blanding av kinesisk, malaysisk og engelsk, er: «Semua agama sama lah,» som blir etterfulgt av: «Sorry, I am not interesting. (Dessverre, jeg er ikke interessant.)» Med et bredt smil har beboeren nettopp fortalt deg at det han mener, er at alle religioner går ut på det samme, og at han ikke er interessert.
Mange malaysiere som er født buddhister, taoister eller hinduer, har følt seg tiltrukket av den umiddelbare omvendelse som kristenhetens misjonærer har tilbudt dem, og har sluttet seg til forskjellige protestantiske sekter. Påvirket av prestene har mange av dem lukket ørene for det gode budskap. Men Jehovas store navn og hensikt blir stadig forkynt i dette variasjonsrike landet.
På grunn av den tålmodighet og forståelse som Jehovas vitner har lagt for dagen, har mange oppriktige mennesker reagert positivt på Rikets budskap. Patrick, som tidligere røykte tobakk og hadde langt, ustelt hår, var for eksempel blitt opplært i kinesisk krigskunst og kunne bli voldsom hvis han ble provosert. Han syntes ikke livet hadde noen mening, men ordene «døden skal ikke være mer», som en av Rikets forkynnere leste for ham fra Åpenbaringen 21: 4, gjorde inntrykk på ham. Patrick tok imot tilbudet om et bibelstudium. Han ble begeistret over sannheten som han lærte fra Bibelen, og begynte snart å fortelle om den til moren sin, både pr. brev og personlig da han kom hjem. Men hun viste seg å være en innbitt motstander.
En dag da Patrick og moren irettesatte den yngre broren hans, som også var karateekspert, begynte broren å slå og sparke. Moren ble overrasket over å se at Patrick ikke tok igjen, men forholdt seg rolig. Hun ble svært interessert i å få vite hva sønnen lærte, ettersom det hadde forandret ham slik. Hun gjorde raske fremskritt og ble døpt etter seks måneder. Hun forkynte så for sin 73 år gamle mor, som var ivrig buddhist. Moren satte også pris på muligheten til å få leve evig. Selv om hun var analfabet, begynte hun å studere boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, og hun lærte seg utenat så mange kinesiske tegn som hun kunne. Nå forkynner hun også det gode budskap.
Hvordan de mestrer språkene og skikkene
På grunn av alle de forskjellige språkene må forkynnerne ha med seg et godt utvalg av litteratur når de går fra hus til hus. Men det løser ikke alltid problemet.
Selv om en forkynner er kinesisk og har med seg kinesisk litteratur, betyr ikke det nødvendigvis at han eller hun kan samtale med en kinesisk beboer. Spørsmålet er: Snakker de samme dialekt? Hvis forkynneren snakker dialekten hakka og beboeren kantonesisk, kan dette utgjøre et problem. Ettersom det kinesiske språk er tonalt, vil selv den minste variasjon i uttalen kunne uttrykke en helt annen tanke enn det som var ment. Det var derfor ikke bare morsomt da en hakkatalende pionersøster gikk rundt i et kantonesisk distrikt og fortalte folk at hun var en «gal student», når hun mente å si at hun var en «bibelstudent».
Selv når det riktige ordet blir brukt, behøver det ikke å bety det samme for alle. Ettersom innbyggerne i Malaysia består av mange forskjellige folkegrupper, er de vanligvis forekommende og forsiktige med å støte noen. Det er spesielt vanskelig for dem å si nei til fremmede. Derfor lærer en seg til ikke å bli altfor begeistret når noen sier ja til et bibelstudium eller til å komme på kristne møter. Hvorfor? Fordi det ikke nødvendigvis betyr at vedkommende går med på noe som helst. Det tar tid og krever erfaring å finne ut hvem som virkelig er interessert.
Malaysia er blant de land som har flest helligdager og religiøse høytider. Dette er tider da folk er travelt opptatt med å besøke venner og slektninger. Jehovas vitner i Malaysia øker også sin aktivitet og bruker slike helligdager til å forkynne det gode budskap. Men det må de gjøre med takt og forståelse hvis de skal oppnå gode resultater.
Det kinesiske nyttår er akkurat en slik høytid. Taoistene har den oppfatning at de må begynne det nye året med gode ord og gode gjerninger hvis de skal ha fremgang resten av året. Ved nyttår unngår derfor Jehovas vitner i Malaysia å bruke slike ord som «død», «sykdom» og «smerte». De vil i stedet dvele ved et slikt emne som «evig liv og god helse i en ny verden med varig fred og sikkerhet». Ved nyttårstider minner en ikke folk om deres sorg og smerte.
I «hodejegernes land»
Ettersom ’den store skare’ består av enkeltmennesker «av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål», kan vi ikke la være å tenke på de mange innfødte stammene i Øst-Malaysia. (Åpenbaringen 7: 9) Det er oppmuntrende å se at et økende antall innbyggere i Sarawak — en gang kjent som «hodejegernes land» — reagerer positivt på Rikets budskap.
For fire år siden var det bare tre Rikets forkynnere i oljebyen Miri, som ligger ved kysten i Sarawak. I dag er det mange som viser interesse for å lære om Bibelen. En pionersøster rapporterer 17 bibelstudier, og noen av dem hun studerer med, leder selv studier med andre interesserte. Det er nå en fremgangsrik menighet i den lille byen Miri.
Et karakteristisk trekk ved ibanene i Sarawak er at de bor i langhus. Disse lange bygningene, som står på påler, blir bygd av hardved og palmeblader. De blir vanligvis bygd på en elvebredd i utkanten av urskogen og består av 30—40 eller flere boliger som ligger side om side langs en felles gang. En stor del av forkynnelsesarbeidet vårt blir utført i distrikter med en slik bebyggelse.
Ved én anledning skulle vi holde et bibelsk foredrag som het «Hvilket håp er det for de døde?», i et av disse langhusene. Tuai rumah eller høvdingen samlet alle i ruai, det vil si fellessalen. Alle lyttet høflig, og det var fullstendig stille inntil foredraget var slutt. Da var det en mann som spurte: «Hvordan kan det sies at de døde vet ingen ting?» En annen hevdet at de gode allerede er i himmelen, og at de onde er i et brennende helvete. Men noen syntes at muligheten til å få leve evig på en paradisisk jord hørtes tiltalende ut, og ville vite mer. Det var akkurat som da Paulus talte til atenerne på Areopagos. — Apostlenes gjerninger 17: 32—34.
I et annet langhus bodde Juing Insoll, en 72 år gammel iban som tilhørte den anglikanske kirke. Som ung hadde han fundert på slike spørsmål som: Hvordan kan en kjærlig Gud pine døde mennesker for evig i et brennende helvete? Hvis det finnes en Gud, hvorfor er det da så mye urettferdighet? Ingen kunne gi ham tilfredsstillende svar. En dag fikk en venn av ham i byen tak i et eksemplar av boken Den sannhet som fører til evig liv. Vennen tenkte at boken kanskje kunne besvare Juings spørsmål, og lånte ham den. Hvilken glede var ikke det for Juing! Endelig, etter å ha lett i 60 år, hadde han funnet sannheten om Gud!
Juing bestemte seg for å få tak i et eksemplar av boken til seg selv. Han drog til Kuching, hovedstaden i Sarawak, som lå 240 kilometer unna, og lette i bokhandlene. Men boken var ikke å oppdrive der. Samme kveld var han hjemme hos en slektning, og der hørte han at en annen slektning hadde et eksemplar. Han fikk adressen til den lokale Rikets sal og skaffet seg 15 forskjellige publikasjoner som han tok med seg tilbake til langhuset.
Etter at Juing hadde lest all denne litteraturen, drog han tilbake til byen og bad om å bli døpt. De eldste smilte og ristet på hodet. Men til deres overraskelse oppdaget de snart at han var fullt ut kvalifisert til å bli døpt, og det ble han. Juing drog tilbake til langhuset med mer bibelsk litteratur og begynte å forkynne for naboene sine. Til å begynne med var han forundret over at vennene hans ikke godtok sannheten straks etter at de hadde lest bøkene. Men han skjønte snart at han måtte studere Bibelen med dem. Juings felttjenesterapport var alltid i form av en dagbok.
Følgende rapport kom fra den isolerte byen Lahad Datu i delstaten Sabah: En ung, gift kvinne med tre barn lærte sannheten å kjenne gjennom et brevstudium med en søster i Kota Kinabalu, hovedstaden i delstaten Sabah. Til slutt bestemte kvinnen seg for å la seg døpe på et kretsstevne. Midt under dåpstalen kom imidlertid mannen hennes farende og forlangte at hun skulle bli med ham hjem.
Da de var kommet hjem, forsøkte mannen å gjøre det godt igjen, men uten hell. Til slutt ropte han: «Hva er det du vil da?» «Jeg vil bli døpt,» svarte hun. «Er det så viktig for deg?» spurte han. «Ja, det er det viktigste i mitt liv.» «Ja vel!» sa han til slutt. «Ring til de eldste. Jeg skal bygge et svømmebasseng til deg, slik at du kan bli døpt her.»
Mannen gjorde som han hadde sagt. Og hans kone ble døpt under kretstilsynsmannens neste besøk — i det svømmebassenget som mannen hadde bygd til henne! Men hva var det som hadde fått henne til å treffe en slik avgjørelse? Selv om hun var isolert, gjennomgikk hun regelmessig alt det stoffet som skulle behandles på de forskjellige møtene. Hvis hun gikk glipp av et «møte», følte hun det som om hun hadde gått glipp av et måltid. Denne søsteren underviser nå barna sine og leder tre hjemmebibelstudier.
’Den minste blir til en ætt på tusen’
Det var Alfred og Thelma Wicke som startet Rikets arbeid i Malaysia. De kom fra Australia i 1939. Deres trofaste misjonærtjeneste har vart i nesten 50 år, og Jehova har rikelig velsignet deres anstrengelser. Avdelingskontoret i Penang ble opprettet i 1972 med bror Wicke som avdelingstilsynsmann, og siden da har forkynnelsesarbeidet i Malaysia hatt stor fremgang. Den gangen var det 207 Rikets forkynnere. Ti år senere var det tre ganger så mange. I juli 1983 ble avdelingskontoret derfor flyttet til Klang, en havneby i nærheten av den føderale hovedstaden Kuala Lumpur. Det nye avdelingskontoret består av tre toetasjes bygninger og er velegnet til å dekke de nåværende behov. (Se side 26.)
For noen år siden ble det satset spesielt på å forkynne Rikets budskap for større deler av den kinesisktalende og den tamiltalende befolkning. Foruten to kinesiske menigheter er det nå kinesiske og tamilske grupper i flere andre menigheter og dessuten en fremgangsrik japansk gruppe på omkring 20 personer.
I hele distriktet er det nå 20 menigheter med i alt nesten 900 Rikets forkynnere. Det betyr at forholdet er én forkynner for hver 18 500 innbyggere. Så det er ennå mye arbeid som må gjøres. Noe som viser hvilke muligheter det er for økning, er at det var 2633 til stede på minnehøytiden i 1988. De malaysiske vitnene gledet seg over dette, og det er flere og flere som har planer om å begynne i heltidstjenesten. Jehovas vitner i Malaysia ser dessuten ivrig fram til å nå et høydepunkt på 1000 forkynnere. De har i tankene Jehovas løfte: «Den minste skal bli til en ætt på tusen, den ringeste til et mektig folk. Jeg er [Jehova]. Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast.» — Jesaja 60: 22.
[Kart på side 26]
(Se den trykte publikasjonen)
THAILAND
MALAYSIA
Penang
Kuala Lumpur
Klang
Singapore
MALAYAHALVØYA
SUMATRA
EKVATOR
Sør-Kina-havet
FILIPPINENE
SABAH
Kota Kinabalu
Kinabalu
Lahad Datu
BRUNEI
Miri
MALAYSIA
SARAWAK
Kuching
BORNEO
600 Km