’Kle dere i ydmykhet’

Å VÆRE ydmyk innebærer å være fri for stolthet og overmot. Det vil ikke si å være svak. Det er en sinnsinnstilling som behager Jehova Gud og er verdifull i hans øyne.

Gud skylder ikke menneskene noe, men i sin ufortjente godhet viser han dem som ydmyker seg for ham, barmhjertighet og gunst. Slike mennesker stoler ikke på seg selv eller skryter av seg selv, men de ser hen til ham og ønsker å gjøre hans vilje. Som de kristne skribentene Jakob og Peter sier under inspirasjon: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» — Jakob 4: 6; 1. Peter 5: 5.

Apostelen Paulus råder sine medkristne til å ta på den personlighet som «stadig fornyes etter sin skapers bilde», og tilføyer i den forbindelse: «Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt.» (Kolosserne 3: 10, 12) Han viser til Kristi gode eksempel og formaner: «Vær ydmyke og sett de andre [av Guds tjenere] høyere enn dere selv.» (Filipperne 2: 3) Han kommer også med denne oppfordringen: «Vis enighet, streb ikke etter det som er høyt, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke.» — Romerne 12: 16.

En forutsetning for fred

Ydmykhet fremmer freden. En som er ydmyk, setter seg ikke opp mot sine kristne brødre for å få de «rettigheter» han mener han har krav på. Apostelen Paulus sa at selv om han hadde frihet til å gjøre alt, ville han bare gjøre det som var oppbyggende, og han ville la være å gjøre ting som såret en brors samvittighet. — Romerne 14: 19—21; 1. Korinter 8: 9—13; 10: 23—33.

Det krever også ydmykhet å bevare freden ved å praktisere Jesu råd om å tilgi andre de synder de begår mot oss. (Matteus 6: 12—15; 18: 21, 22) Og når en person synder mot en annen, vil det være en prøve på hans ydmykhet å adlyde befalingen om å gå til den andre og innrømme overtredelsen og be om tilgivelse. (Matteus 5: 23, 24) Hvis det er den fornærmede som oppsøker ham, er det bare kjærlighet, kombinert med ydmykhet, som vil få ham til å erkjenne at han har handlet galt, og straks gå til handling for å få ordnet opp i saken. (Matteus 18: 15; Lukas 17: 3; jevnfør 3. Mosebok 5: 20—26.) Men de resultater en slik ydmykhet bringer, i form av fred for den enkelte og for menigheten, oppveier langt følelsen av ydmykelse.

En forutsetning for enhet

Ydmykhet er også nødvendig for å bevare enheten i menigheten. Denne egenskapen vil hjelpe de kristne til å være fornøyd med det de har, og til å bevare gleden og likevekten. Den gjensidige avhengighet mellom de forskjellige medlemmene av den kristne menighet, som apostelen Paulus illustrerer i 1. Korinter, kapittel 12, er basert på lydighet, ydmykhet og det at en underordner seg under Guds organisasjonsmessige ordning. De mannlige medlemmene av menigheten får vite at «om noen vil ha et tilsynsembete, så er det en verdifull gjerning han ønsker seg». Men det sies også at de ikke ærgjerrig skal trakte etter en ansvarsfull stilling, for eksempel som lærere for menigheten, for disse «skal bli så mye strengere dømt». — 1. Timoteus 3: 1; Jakob 3: 1.

Alle, både menn og kvinner, bør underordne seg under dem som tar ledelsen, og vente på Jehova når det gjelder utnevnelser eller oppgaver som medfører ansvar. (Salme 75: 7, 8) Som noen av Korah-sønnene, som var levitter, sa: «Å stå ved terskelen til Guds hus er bedre enn å bo i telt med gudløse.» — Salme 84: 11.

Måtte vi alle bestrebe oss på å ’kle oss i ydmykhet’ og dermed behage vår store Gud, Jehova, og fremme freden og enheten i menigheten.