Nyheter som gir grunn til ettertanke
«Uten å se»
Nyere vitenskapelige undersøkelser har bekreftet at likkledet fra Torino er en forfalskning fra det 14. århundre. Likevel «blir katolikker oppfordret til å fortsette å vise likkledet ære som et bilde av Kristus, som fremdeles er i stand til å utføre mirakler,» skriver The New York Times. Anastasio Ballestrero, erkebiskopen i Torino, sa: «Den enestående evnen til å levendegjøre som bildet av Jesus Kristus har, bør bevares.»
Hva betyr dette? Det betyr at selv om den katolske kirke har innrømmet at det flekkete bildet av en manns kropp på likkledet ikke er Jesus Kristus, bør trofaste katolikker likevel fortsette å betrakte det som om det var Kristus, og dermed som noe hellig. Hvorfor? Ifølge Adam Otterbein, en romersk-katolsk prest som er leder i foreningen for det hellige likklede, kan relikvier som likkledet hjelpe de troende til å ære den som bildet representerer.
Det er ikke overraskende at likkledet, trass i manglende beviser for at det er ekte, vil forbli et mektig symbol på tro for den katolske kirke. «Statuer, malerier og ikoner . . . har en ærefull posisjon i katolsk religionsutøvelse,» skriver The New York Times.
Støtter Bibelen bruken av slike bilder i tilbedelsen? Nei! Guds Ord sier klart: «Hold dere altså borte fra avgudsdyrkelsen!» (1. Korinter 10: 14; jevnfør 2. Mosebok 20: 4—6.) De kristne blir oppfordret til å tilbe Gud «i ånd og sannhet», ikke ved hjelp av bilder eller relikvier. (Johannes 4: 24) Paulus skrev treffende at sanne kristne «lever i tro, uten å se». — 2. Korinter 5: 7.
En feilaktig tankegang
I samsvar med den åpenbare tendensen blant religionsutøvere til å slakke av på bibelske normer «argumenterer et økende antall teologer i USA for at kristne kirkesamfunn trenger en seksuell revolusjon,» skriver Star Tribune. Denne Minnesota-avisen siterte slike ansette menn som John Spong, biskop i den episkopale kirke i Newark, og James Nelson, ekspert på seksualmoral ved United Theological Seminary i New Brighton. Avisen hevder at disse og andre teologer mener at kirkesamfunnene burde «velsigne homoseksuelle par i kirken, og på den måten anerkjenne deres gjensidige forpliktelser i et kjærlig, moralsk forhold; . . . gi unge forlovede par kirkens velsignelse hvis de lever i et kjærlig, forpliktende forhold, selv om de ikke er gift», og «godkjenne at modne voksne er seksuelt aktive på ansvarlige måter, selv om de ikke er gift med hverandre». Hvorfor mener disse teologene at det er nødvendig med slike forandringer? Spong hevder at hvis slike forhold ikke får kirkens velsignelse, innebærer det at «vi godkjenner et promiskuøst liv».
Det Spong og andre imidlertid ikke innser, er at nettopp det at kirkesamfunnene velsigner slike forhold, innebærer en godkjennelse av et slikt «promiskuøst liv». Guds Ord er klart. «Verken de som lever i hor . . . ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn . . . skal arve Guds rike.» Kristi etterfølgere får ikke bare befaling om å slutte å ha omgang med slike, men de får også beskjed om å ’få den onde bort fra seg’. — 1. Korinter 5: 11, 13; 6: 9—11.
Det største behov
Den statistiske rapporten fra Britain’s Free Church Federal Council for i år viser en ytterligere tilbakegang for de 15 kirkesamfunnene som er tilsluttet rådet. Medlemstallet har for første gang falt til under en million, skriver avisen Church Times, et organ for den anglikanske kirke. Hva er årsaken til det? Selv om kirkesamfunnene sier at de engasjerer seg med tanke på «det store flertall . . . hvis største behov er frelse,» sier artikkelen at «frikirkene har fortsatt å bruke for mye tid og for mange krefter på . . . selskapeligheter». «Hvis kirkesamfunnene opplever tilbakegang, skyldes det ikke at deres årlige basarer er en fiasko, eller at dramagruppens oppsetninger ikke blir godt mottatt: det kommer av at de ikke har tatt forkynnelsen om frelsen alvorlig nok,» skriver Church Times.
De religiøse lederne på Jesu tid tok heller ikke sin tjeneste alvorlig. Jesus gav dem berettiget kritikk fordi de ved sine tradisjoner satte «Guds ord ut av kraft». Han kalte dem hyklere, som ’æret Gud med leppene selv om hjertet var langt borte fra ham’. — Markus 7: 6, 7, 13.
Sanne tjenere for Jehova Gud er imidlertid viet til «Ordets tjeneste». De tar Jesu påbud om å ’gjøre disipler’ alvorlig, og de etterligner apostlene, som «fortsatte . . . dag etter dag å lære og forkynne evangeliet om Jesus». For sanne kristne er dette arbeidet av største betydning. — Apostlenes gjerninger 5: 42; 6: 4; Matteus 28: 19, 20.