Et rikt liv som misjonærer i Afrika

Fortalt av John Miles

VI BEFINNER oss i et viltreservat i den nordvestlige delen av Zimbabwe. Min kone, Val, og jeg kjører i retning av de berømte Victoria-fallene. Vi er imidlertid ikke turister. Vi er misjonærer og er blitt sendt hit for å arbeide blant den lokale afrikanske befolkningen. Da vi kommer rundt en sving, står det en kjempestor elefant i veikanten. Jeg stopper motoren og lener meg ut av vinduet for å knipse et bilde. Jeg skal til å ta enda et bilde, da Val skriker:

«Den kommer mot oss!»

Jeg forsøker raskt å starte bilen, men motoren vil ikke gå. Nå var vi virkelig i knipe. Så stanser elefanten og reiser seg på bakbena for å trampe på oss. Akkurat tidsnok starter motoren igjen, og vi svinger til siden og inn i krattet. Heldigvis er det ingen steiner eller trær som stopper flukten vår. Vi bestemmer oss for å la Jumbo få retten til veien og drar videre en annen vei.

Her kommer en annen opplevelse: Denne gangen er vi i fjellriket Lesotho i Sør-Afrika. Det er søndag ettermiddag, og vi er i hovedstaden, Maseru. Vi er på vei hjem etter å ha vært på en kristen sammenkomst med lokale medtroende. Plutselig blir vi angrepet av to unge ransmenn. Den ene slår til meg, og den andre hopper opp på ryggen min. Jeg rister ham av meg, og han snur seg mot Val og griper tak i vesken hennes. Val roper høyt: «Jehova! Jehova! Jehova!» Mannen slipper vesken hennes med en gang og rygger fortumlet bakover. Han som slår meg, rygger også unna — han slår med knyttnevene i løse luften. Vi skynder oss av gårde og er lettet over å møte medtroende på bussholdeplassen. — Ordspråkene 18: 10.

Hver av de ovenstående hendelsene varte bare et øyeblikk, men de er blant de mange uforglemmelige minner fra de 32 årene vi har vært misjonærer i Afrika. Hvordan hadde det seg at vi kom hit? Hvorfor ble vi misjonærer? Har det vært et rikt liv?

En amerikansk gårdsarbeider lærer sannheten å kjenne

Det hele begynte i 1939 da jeg møtte Val Jensen i Yakima i Washington i USA. På den tiden arbeidet jeg på en gård, og Val var ansatt som husholderske. Hun snakket ofte med meg om Bibelen. En ting som gjorde inntrykk på meg, var det hun sa om de dødes tilstand. (Forkynneren 9: 5, 10; Apostlenes gjerninger 2: 31; Åpenbaringen 20: 13, 14) Selv om jeg ikke pleide å gå i kirken, visste jeg hva prestene lærte om helvete, men det Val viste meg ut fra Bibelen, syntes jeg hørtes mer logisk ut.

Vals far og mor var blitt Jehovas vitner i 1932. Val begynte også å studere Bibelen, og hun ble døpt i september 1935. Da vi var blitt litt mer kjent med hverandre, innbød Val meg til møtene i Rikets sal. Jeg tok imot innbydelsen og likte å være sammen med de menneskene jeg møtte der, det vil si, så sant gårdsarbeidet tillot meg å gå. Det var gårdsarbeid som kom først i livet mitt. Gradvis begynte jeg imidlertid å ta møtene mer alvorlig, og de lokale vitnene oppfordret meg til å ta del i hus-til-hus-arbeidet. Å gjøre dette i hjembyen var en stor prøve for meg. Men jeg bestod den.

I 1942 skjedde det to minneverdige ting. I mars ble jeg døpt som et innviet vitne for Jehova, og senere giftet Val og jeg oss. Så i oktober 1942 begynte vi å ta del i forkynnelsesarbeidet på heltid, som pionerer, i den sørøstlige delen av Nord-Dakota.

Vi kommer aldri til å glemme det som skjedde det etterfølgende året. Det var en milepæl i Jehovas vitners historie. Den 1. februar 1943 begynte den første klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead å få undervisning og bli sendt ut som misjonærer. To måneder senere var vi til stede ved stevnet «Oppfordring til virksomhet» som ble holdt i Aberdeen i Sør-Dakota. Her ble det fortalt om misjonærtjenesten i fremmede land, og vi fikk et ønske om å komme på Gilead og bli misjonærer.

Vi arbeider med misjonærtjenesten som mål

Det skulle komme til å gå ni år før vi nådde målet vårt. I løpet av disse årene hadde vi andre fine privilegier i tjenesten, men også visse hindringer. Etter et og et halvt år som pionerer i Nord-Dakota, søkte vi om å få et pionerdistrikt i Missouri. Det fikk vi, og vi slo oss ned i byen Rolla. Distriktet vårt omfattet hele Phelps fylke, hvor det bare var ett aktivt Jehovas vitne. Vi tilbrakte tre glederike år der og var med på å opprette en menighet.

Så fikk vi et problem som la en demper på håpet om å bli misjonærer. Midlene våre begynte å ta slutt. Dårlig forvaltning og mangel på tro på at Jehova ville dekke våre behov, gjorde at vi sluttet som pionerer. Vi tenkte at det bare skulle være for noen måneder, men det gikk et og et halvt år før vi begynte som pionerer igjen. Nå var vi fast bestemt på ikke å gjenta de feilene vi hadde gjort tidligere. Vårt nye distrikt lå i den østlige delen av staten Washington. Der samarbeidet vi med en menighet i byen Reardan. Det var vanskelig å få deltidsarbeid, så vi trengte virkelig å stole på at Jehova ville dekke våre daglige behov. — Matteus 6: 11, 33.

Distriktet vårt omfattet mange små byer i omegnen. En dag måtte vi reise nesten 130 kilometer fram og tilbake for å besøke folk med budskapet om Riket. Vi hadde ikke nok bensin til turen, men lot ikke det hindre oss. På vei ut av byen stoppet vi ved postkontoret, og hva tror du vi fant der? Et brev til oss fra en slektning av meg som nettopp hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Det inneholdt en sjekk på et beløp som var stort nok til å fylle bensintanken, og enda var det noe til overs. I brevet stod det: «Vi hadde tenkt å gi disse pengene til Boy’s Town [en institusjon for hjemløse og forsømte gutter, ledet av den katolske kirke], men kom til at dere trengte dem mer enn fader Flanagan.» De hadde helt rett.

Slike opplevelser understreket sannheten i Jesu løfte: «Søk i stedet hans [Guds] rike, så skal dere få dette [materielle behov dekket] i tillegg.» (Lukas 12: 31) Dette var verdifull opplæring, som ville hjelpe oss til å fortsette når vi ble stilt overfor andre problemer.

En vinter hadde vi svært lite kull. Ville vi tillate situasjonen å forandre vår beslutning om å fortsette som pionerer? Vi la saken fram for Jehova i bønn, og så gikk vi og la oss. Klokken seks neste morgen banket det på døren vår. Det var en bror og hans kone, som var på vei hjem fra et besøk hos slektninger, og som hadde bestemt seg for å avlegge oss et besøk. Vi brukte det siste kullet til å fyre opp i ovnen og kokte en kjele kaffe. Mens vi koste oss sammen, spurte broren plutselig: «Hvordan har dere det med kull?» Val og jeg så på hverandre og begynte å le. Kull var nettopp det vi hadde behov for øyeblikkelig. De gav oss ti dollar, som vi den gangen ville få minst et halvt tonn kull for.

Ved en annen anledning hadde vi bare fem dollar og skulle på et kretsstevne. En avgift på bilen forfalt til betaling like etter stevnet. Vi bestemte oss for å la det som kom først, komme først og var til stede ved stevnet. Takket være brødrenes gavmildhet reiste vi tilbake til distriktet vårt med 15 dollar. Avgiften på bilen var 14 dollar og 50 cent.

Vi gledet oss over å ta del i pionertjenesten i den østlige delen av staten Washington, og en rekke familier som vi studerte Bibelen med, ble med tiden lojale Jehovas vitner. Etter to år i det distriktet fikk jeg imidlertid et brev fra Selskapet Vakttårnet som sa at jeg var blitt anbefalt som reisende tilsynsmann, det vil si en som besøker og oppmuntrer Jehovas vitners menigheter i en krets. «Hvis du blir utnevnt, vil du da ta imot dette oppdraget?» spurte Selskapet og la til: «Vær vennlig og svar straks.» Det skulle vel være unødvendig å si at jeg svarte ja. Vi begynte i januar 1951 og tilbrakte et og et halvt år i en stor krets som dekket den vestlige halvdelen av Nord-Dakota og den østlige halvdelen av Montana.

I denne perioden fikk vi en annen overraskelse; vi ble innbudt til den 19. klassen ved Gilead! Ville ønsket vårt endelig bli oppfylt? Dessverre! Det fulgte et annet brev som fortalte at klassen var blitt fylt opp med brødre fra andre land. Det var en skuffelse, men vi gav ikke opp. Få måneder senere fikk vi en innbydelse til den 20. klassen, som vi ble opptatt i i september 1952.

Fra Gilead til Afrika

Vi verdsatte høyt den godhet Jehova viste oss ved å føre oss sammen med over 100 elever fra forskjellige deler av jorden — Australia, New Zealand, India, Thailand, Filippinene, Skandinavia, England, Egypt og Mellom-Europa. Dette hjalp oss til å se i hvilken utstrekning Jehova lot budskapet om Riket bli forkynt. — Matteus 24: 14.

Tiden på Gilead gikk fort, og vi ble uteksaminert i februar 1953. Sammen med fire andre skulle vi reise til Nord-Rhodesia (nå Zambia) i Afrika. Selskapet lot oss imidlertid få bli i De forente stater en tid, for at vi skulle få overvære det internasjonale stevnet, som skulle holdes på Yankee Stadium i juli samme år. I månedene fram til stevnet og en stund etterpå tjente jeg som kretstilsynsmann i den østlige delen av Oklahoma.

I november 1953 gikk Val og jeg sammen med seks andre misjonærer om bord på et lasteskip som skulle til Afrika. Vi kom til Durban i Sør-Afrika og reiste nordover med tog til Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe). Her skilte vi lag med to som hadde fått i oppdrag å arbeide i Salisbury (nå Harare). Vi andre fortsatte til Kitwe i Nord-Rhodesia.

Val og jeg skulle arbeide i gruvebyen Mufulira, hvor det var noen interesserte familier, men ingen menighet. Jehova velsignet vår forkynnelse fra hus til hus. Vi fikk startet mange bibelstudier, og snart var det mange interesserte som begynte å være til stede ved kristne møter. Etter noen måneder ble vi bedt om å hjelpe til ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Luanshya. En tid senere fikk vi i oppdrag å arbeide som misjonærer i Lusaka. Mens vi var der, tjente jeg fra tid til annen som kretstilsynsmann for de få engelsktalende menighetene.

Et rikt liv i bushen

I 1960 ble vi forflyttet til Sør-Rhodesia, hvor jeg skulle tjene som områdetilsynsmann blant de svarte brødrene. Dette innbefattet blant annet at jeg skulle besøke menighetene og føre tilsyn med kretsstevnene og områdestevnene. De fleste menighetene lå i landdistriktene, så vi måtte lære oss å bo i bushen. Vi følte det slik at hvis brødrene kunne bo i bushen, så kunne vi også.

Selskapet Vakttårnets avdelingskontor utstyrte oss med en et og et halvt tonns pickup. På lasteplanet var det bygd et overbygg av metallplater og med to dører for lasting. Vinduene mellom førerhuset og lasteplanet var akkurat store nok til at vi kunne krype igjennom, og de var dekket med plastgardiner. Innboet vårt bestod av en seng med skumgummimadrass, et skap og en parafinovn. Vi hadde også et transportabelt klesskap og et telt.

Kort tid etter at vi hadde begynt å reise i den vestlige delen av landet, ble jeg bitt av et ukjent insekt. Benet mitt hovnet opp, og jeg fikk høy feber. For å gjøre det enda verre ble det dårlig vær og begynte å regne voldsomt. Jeg svettet så mye at sengetøyet stadig måtte skiftes. Rundt midnatt mente Val at jeg måtte til lege. Hun kjørte mot hovedveien, men bilen kjørte seg fast i gjørmen. Den eneste virkningen av Vals anstrengelser med å forsøke å kjøre framover og bakover var at hun fikk ristet meg godt. Da hun var overbevist om at hun ikke kunne gjøre noe mer, pakket hun seg inn i det siste tørre teppet og la seg ved siden av meg, mens det fortsatt høljet ned.

Morgenen brakte lindring. Jeg følte meg bedre, det hadde sluttet å regne, og de brødrene som kom for å forberede stevnet, fikk bilen vår opp av gjørmen. I Bulawayo var det andre kjærlige brødre som fikk meg på sykehuset, og etter at jeg hadde fått behandling, var jeg i stand til å reise tilbake og fortsette med stevneforberedelsene.

Det var på denne tiden, mens vi reiste fra menighet til menighet, at vi hadde det føromtalte møtet med elefanten. Vi støtte også på mange mindre skapninger. Noen av dem vi hadde besøk av i teltet, foruten fluer og moskitoer, var hamstrende maur. I løpet av svært kort tid kunne de lage hull i klær eller tøystykker som lå på bakken. De forskjellige firfisler og jaktedderkopper som besøkte oss, var ufarlige, men kobraen som kom inn, fikk vi fort ut igjen. Skorpionene var også uvelkomne. Val sier at stikket deres føles som om en rødglødende spiker blir slått inn i deg med en slegge. Hun burde vite det. Hun er blitt stukket fire ganger.

Kanskje alt dette får livet i bushen til å høres alt annet enn givende ut, men vi så det ikke på den måten. For oss var det et utendørs, aktivt, sunt liv, og de åndelige velsignelsene oppveide til overmål enhver fysisk ubehagelighet.

Det var alltid trosstyrkende å se de anstrengelser som brødrene i landdistriktene gjorde seg for å komme på møtene. Én menighet bestod av to grupper som bodde 23 kilometer fra hverandre, og forbindelsen mellom dem var bare en sti. Deres «Rikets sal», som lå halvveis mellom gruppene, var et stort, skyggefullt tre og steiner som de satt på. Brødrene i begge gruppene gikk 11,5 kilometer hver vei for å komme på møtene to ganger i uken. Vi husker også det eldre ekteparet som gikk 120 kilometer med kofferter og tepper for å overvære et kretsstevne. Dette er bare to eksempler på hvordan afrikanske brødre følger formaningen om ’ikke å holde seg borte når menigheten samles’. — Hebreerne 10: 25.

I noen områder ble lokalbefolkningen mistenksom med hensyn til vårt motiv. Noen tok det til og med ille opp at vi bodde i nærheten av dem. En gang satte jeg opp teltet vårt i nærheten av stevnestedet på en åpen flekk i det høye gresset. Da stevneprogrammet var avsluttet, og et par timer etter at vi hadde lagt oss, våknet jeg av en lyd utenfor. Ved hjelp av en lommelykt kunne jeg se konturene av en som stod bak et lite tre.

«Hva vil du?» ropte jeg. «Hvorfor gjemmer du deg bak det treet?»

«Hysj, bror,» var det en som svarte, «vi hørte noen snakke om at de ville sette fyr på gresset. Derfor har vi organisert vakthold rundt dere hele natten.»

De hadde ikke fortalt oss om faren for ikke å forstyrre søvnen vår. Men de var villig til å gi avkall på sin egen nattesøvn for å holde vakt over oss. Da stevnet var slutt søndag ettermiddag, ordnet de det slik at det kjørte en bil foran oss og en bak oss til vi var ute av det farlige området.

Det var også glederikt å se hvor stor pris disse ydmyke menneskene setter på Bibelen. En menighet vi tjente i, lå i et område hvor innbyggerne dyrket peanøtter. Den uken byttet vi litteratur og bibler mot peanøtter med skall. Da besøket vårt var over, pakket vi sammen sakene våre, litteraturen og peanøttene og begynte å kjøre til neste stevnested. Like etter at vi hadde startet, ble vi bedt om å stoppe for det var noen som prøvde å ta oss igjen. Vi stoppet og ventet. Det viste seg å være en eldre kvinne som bar en kasse peanøtter på hodet. Da hun nådde fram til oss, var hun så utslitt at hun falt over ende og måtte bli liggende på bakken til hun hadde fått igjen pusten. Hun ville ha en bibel. Vi måtte pakke ut så godt som alt vi hadde med oss, men det var en glede å oppfylle hennes ønske. Vi leverte enda en bibel som ble mottatt av kjærlige hender — og vi hadde fått enda en kasse peanøtter i bilen.

Det var også fantastisk å se hvordan Jehova sørget for kretstilsynsmenn som kunne besøke alle menighetene i den afrikanske bushen. Det var vanskelig for Selskapet Vakttårnet på den tiden å finne kvalifiserte brødre som ikke hadde familieforpliktelser. Det var derfor ikke uvanlig å se en reisende tilsynsmann dra fra menighet til menighet, enten med buss eller på sykkel, med sin kone og to—tre barn, kofferter, tepper og litteratur. Disse brødrene og deres familier arbeidet virkelig hardt, uten å klage, for å tjene menighetene. Det var et stort privilegium å tjene sammen med dem.

I 1970-årene begynte borgerkrigen å skape problemer for brødrene, og mange av dem ble stilt på alvorlige lojalitetsprøver på grunn av spørsmålet om nøytralitet. (Johannes 15: 19) Selskapet Vakttårnet mente det var best at jeg drog til et annet sted, for ikke å forverre situasjonen for brødrene unødig. I 1972 ble jeg derfor sendt til avdelingskontoret i Salisbury. Det gav meg anledning til å hjelpe til med byggingen av et nytt avdelingskontor. En tid senere begynte jeg å tjene som kretstilsynsmann og besøkte de engelsktalende menighetene som lå spredt over et stort område. Dette krevde at vi reiste gjennom Zimbabwe på kryss og tvers. I noen områder var situasjonen så farlig at vi måtte reise i konvoier som var organisert av regjeringen og bevoktet av hæren med fly og helikopter.

Vi flytter til Afrikas tak

Så fulgte en ny, stor forandring i tildelingen vår. Vi skulle tjene i Maseru, hovedstaden i Lesotho. Dette er et fjellrikt land, som noen ganger blir kalt Afrikas tak, og som har mange naturskjønne steder.

Men selv om vi verdsetter og gleder oss over et vakkert landskap, var det ikke derfor vi kom hit. Vi er her for å hjelpe til med å finne de ’skattene’ som omtales i Haggai 2: 7. Dette er et lite land med en befolkning på bare en og en halv million. Da vi kom hit i 1979, var det gjennomsnittlig 571 Jehovas vitner som tok del i forkynnelsen av «evangeliet om riket» hver måned. (Matteus 24: 14) Menigheten i Maseru ble etter hvert så stor at den måtte deles. I april i år hadde vi den store glede å nå et høydepunkt på 1078 forkynnere av Riket.

Samtidig fortsetter arbeidet å ha fremgang i våre tidligere misjonærdistrikter i Zambia og Zimbabwe. Da vi først kom til Afrika, for omkring 35 år siden, var det til sammen 36 836 forkynnere av Riket i de to landene. I dag er det til sammen 82 229. Det å ha hatt en liten andel i denne økningen har vært en fantastisk rik opplevelse for oss.

«Smak og se at [Jehova] er god,» skrev salmisten David. (Salme 34: 9) Vår «smak» av misjonærtjenesten har overbevist oss om at disse ordene virkelig er sanne. Egentlig har vi helt siden 1942, da vi begynte i heltidstjenesten sammen, erfart Jehovas godhet og følt hvordan livet vårt har vært fylt av velsignelser. Det er enda mye arbeid som må gjøres. Vi er takknemlige overfor Jehova for at vi fremdeles har et visst mål av styrke og helse som vi kan bruke i hans tjeneste.

[Bilde på side 24]

John Miles sammen med sin kone, Val