De fikk erfare Jehovas kjærlighet

HØYE bølger slo mot skipet, som var ute i en fryktelig storm. Fjorten dagers kamp mot det opprørte havet hadde fratatt passasjerene og mannskapet alt håp. Det var bare én som ikke betraktet situasjonen som håpløs. Han var trygg på at Jehova ville beskytte ham, som om han hele tiden hørte de trøstende ordene «frykt ikke, Paulus». I løpet av de neste avgjørende timene grunnstøtte skipet, og alle kom seg trygt i land. Enda en gang hadde Paulus erfart Jehovas kjærlighet. — Apostlenes gjerninger 27: 20—44.

Er du like overbevist om at Jehova er kjærlighet? Det er nødvendig å studere Guds Ord jevnlig og bruke det du lærer, for å styrke andre. For å bli virkelig overbevist om at Jehova er kjærlighet, må du leve av hvert ord som kommer fra Jehovas munn, ved å erfare hvordan han handler til beste for deg. En som er fullt og fast overbevist om dette, er en reisende tilsynsmann i de høytliggende fjellene i Bolivia. I likhet med mange andre har han erfart Jehovas omsorg.

Han forteller: «Fra Oruro skulle jeg besøke en menighet i Kami, en gruveby som ligger ti mil derfra. Den bakkete veien slynger seg opp til 4600 meter over havet og kan være veldig lumsk, særlig når det regner. Temperaturen synker ofte til minus 10 eller lavere.

En bror, Aníbal, skulle kjøre meg på motorsykkelen sin, og vi drog av gårde klokken seks om morgenen, forberedt på en femtimers tur. Det regnet helt fra starten av, og det samlet seg gjørme mellom hjulene og skjermene, så vi måtte stoppe. Først etter at vi omhyggelig hadde fått fjernet all gjørmen, kunne vi fortsette. Jeg prøvde å beskytte skoene og buksene mine så godt jeg kunne, der jeg satt bak Aníbal, men gav opp da jeg var blitt gjennomvåt langt oppover bena.

Beviser for Jehovas kjærlighet

Etter seks timer stoppet motoren i en bratt oppoverbakke, og vi begynte å rulle bakover. Vi hoppet av og prøvde på alle måter å holde igjen den tunge sykkelen i den glatte gjørmen. Det var imidlertid forgjeves, og hjertet sank da motorsykkelen gled utfor kanten av en 90 meter dyp kløft. Vi kikket engstelig ned. Utrolig nok hadde sykkelen stoppet et stykke nede. Allikevel ville vi aldri få den opp uten hjelp.

Tiden sneglet seg av sted, og vi hadde ikke noe særlig håp om at noen skulle komme på denne øde veien. Da dukket det opp en mann med et esel og noen lamaer. Han så vår situasjon og sa på quechuaspråket: ’Ja, jeg har noen tjor.’ Han bandt lærremsene fast til eselet og motorsykkelen. Mens vi løftet motorsykkelen, prøvde han å få eselet til å dra. Til slutt, etter mye masing på eselet, var vi oppe på veien igjen, helt gjennomvåte av svette. Hvordan kunne vi gjøre opp med ham? Vi gav ham en bok, Min bok med fortellinger fra Bibelen, og han ble så imponert over boken at han ville gi oss poteter til gjengjeld.

Motoren startet, og vi var Jehova takknemlige som aldri før. Lenger framme lurte vi på om vi måtte gi opp, for motoren begynte å hakke. Vi kom til en avsidesliggende kafé. ’Hvor skal dere?’ spurte eieren. Vi fortalte det og forklarte hvilket problem vi hadde. ’Jeg har en tennplugg og noe verktøy dere kan få låne,’ sa han. Vi kunne nesten ikke tro våre egne ører — dette var på et sted hvor venner, for ikke å snakke om totalt fremmede, ofte blir mistrodd. Med ny tennplugg gikk motoren godt.

Nå var det mørkt, og jeg ble engstelig, for bena mine begynte å bli følelsesløse av kulde. Så, i en bratt stigning, stoppet motoren igjen. Vi prøvde både å tråkke ned starteren raskt flere ganger og å dytte motorsykkelen omkring tre kilometer, men det var nytteløst. Helt utslitt satte vi oss ned i veikanten. I det minste var ikke bena mine følelsesløse lenger. Men vi var urolige og i villrede med hva vi skulle gjøre nå. Vi tok en kort hvil, og så prøvde vi å starte motoren igjen. Ville den starte?

Til vår overraskelse startet motoren. Nå begynte det imidlertid å regne igjen, og i den neste oppoverbakken stoppet vi enda en gang. Igjen satt vi i veikanten, denne gangen i øsende regn. Vi tok en pause til. Så prøvde vi, tvilende, motoren igjen — den startet! Like etterpå passerte vi det høyeste punktet på turen. Jeg var lettet og tenkte at selv om motoren stoppet, kunne vi nesten trille til Kami. Men så, i en bratt nedoverbakke, knakk bremsehåndtaket, og Aníbal satt med det i hånden. Jeg hoppet raskt av mens jeg holdt bak i rammen på sykkelen, kjørte begge bena i bakken og skled ned skråningen. På den måten greide jeg å få stoppet sykkelen. Dette gjentok seg i to bakker til.

Endelig i Kami!

Klokken var tre om natten da vi endelig nådde Kami. Vi hadde vært på veien i 21 timer. Det ville bli et problem å finne brødrene, siden dette var mitt første besøk. Vi banket på flere dører, men fikk høre: ’Gå vekk! Vi sover!’ Etter å ha banket på flere steder følte jeg at det beste vi kunne gjøre, var å hvile under et takutspring og lete etter brødrene når det ble morgen. Da jeg la meg ned, sovnet jeg med en gang. Da jeg våknet, var jeg omgitt av mennesker. Jeg reiste meg, og en svær mann kom bort og gav meg en solid omfavnelse. Ja, de var våre brødre! Aníbal hadde funnet dem. Jeg fikk ikke fram et ord, så beveget var jeg.

Uten å kaste bort tiden plukket de opp eiendelene våre, og de tok med seg motorsykkelen, som var full av gjørme. En bror bokstavelig talt bar den hjem til seg. Jeg fikk bo hos et beskjedent ektepar. Konen hadde på seg en karakteristisk pollera, et flerdobbelt, vidt skjørt. ’Ta sengen vår, du,’ sa de. Jeg ville ikke at de skulle sove på gulvet, særlig fordi konen var gravid. Men de insisterte på det.

Det neste jeg var bevisst, skjedde klokken åtte. Noen banket på døren. ’Brødrene er klar til å gå ut i tjenesten,’ ble det sagt. Da jeg så de forventningsfulle ansiktene deres gløde av verdsettelse, hadde jeg ikke noe annet valg enn å komme meg ut av sengen og komme i gang, selv om jeg verket i hele kroppen. Og for en hjertevarmende opplevelse dette var! Da jeg samarbeidet med brødrene i tjenesten, strømmet de ganske enkelt over av glede og entusiasme. Jeg tenkte over hvor livsviktige disse besøkene av reisende tilsynsmenn er, til tross for alt vi hadde vært igjennom — de er som ’rennende bekker i tørt land’. — Jesaja 32: 2.

Neste dag besøkte vi en landsby hvor en misjonærpastor hadde truet med å forstyrre og oppløse møtet vårt når jeg kom. Etter talen gav en robust mann meg en boliviansk omfavnelsea og sa: ’Bror, du har sannheten!’ Etterpå spurte jeg hvem det var. ’Pastoren,’ svarte de.

Besøket i Kami var over altfor fort, og vi måtte reise. Brødrene hadde reparert motorsykkelen og vasket alle de gjørmete klærne våre. Da vi nevnte mannen som hadde lånt oss verktøyet, undret de seg, for han er kjent som en som nesten aldri vil hjelpe noen. Etter mange omfavnelser og håndtrykk la vi i vei, og vi var snart tilbake hos den hjelpsomme kaféeieren. Etter å ha levert tilbake alt vi hadde lånt, spurte vi ham: ’Hvor mye skylder vi deg?’ ’Ingenting,’ svarte han. ’Jeg var glad for å kunne hjelpe.’

Tilbake i Oruro, fem timer senere, tenkte vi på hvor viktig det er at vi aldri gir opp, og hvilken fantastisk omsorg Jehova har for oss. Aníbal var så dypt rørt av opplevelsen at han utbrøt: ’Jeg gir hva som helst for å få reise tilbake!’ Nettopp det har han gjort. Han kjører nemlig andre reisende tilsynsmenn på motorsykkelen sin til Kami og andre steder. Ja, vi hadde gode grunner til å bli enda mer overbevist om at Jehova er kjærlighet.» — Fortalt av kretstilsynsmann Ricardo Hernández.

[Fotnote]

[Bilder på side 23]

Den slyngede fjellveien som fører til gruvebyen Kami

Veien over fjellene til Kami

Esler kan være veldig nyttige i en nødssituasjon!