Bønner på Hieizan-fjellet — et gjennombrudd for verdensfred?
VIL bønn kunne gi oss fred i verden? «Det vil ikke bli fred bare ved å be. Det er ikke så enkelt,» sa Gijun Sugitani, en av arrangørene av et bønnemøte som ble holdt i Japan i august 1987. «Men jeg tror heller ikke at det vil bli fred hvis ikke vi ber.» Hans syn var typisk for de om lag 500 japanere og 24 utenlandske representantene som var til stede ved det religiøse toppmøtet som ble holdt i Kyoto i Japan i 1987.
Buddhistsekten Tendai framholdt at dette bønnemøtet var en oppfølging av det som ble holdt i Assisi (i Italia) i 1986, og fastsatte tidspunktet for møtet slik at det falt sammen med 1200-årsdagen for åpningen av Enryakuji-templet på Hieizan-fjellet. Personer som representerte buddhismen, kristenheten, konfusianismen, hinduismen, islam, jødedommen, sikhene og shintoismen, bad i tur og orden på fjellet. Var møtet egentlig et gjennombrudd for verdensfred?
En «blomsteroppsats»
«Toppmøtet er en religiøs blomsteroppsats,» sa Etai Yamada, overhodet for Tendai-sekten og møtets ordstyrer. «Ingen av blomstene mister sin fasong eller duft.» Han mente at så lenge religionssamfunnene er forent i sitt ønske om fred i verden, kan hvert enkelt av dem holde fast ved sine motstridende trosoppfatninger, som enkeltblomster i en oppsats.
Blant de framstående «blomstene» på dette møtet var den katolske kirke, representert ved fransiskanerkardinal Arinze fra Vatikanets sekretariat for ikke-kristne. Arinze leste opp pavens budskap, hvor det stod at «fred ikke kan oppnås uten bønn, og selv om kriger blir startet av et begrenset antall mennesker, må alle samarbeide og opptre solidarisk for at det skal bli fred». — Mainichi Daily News, 5. august 1987, side 12.
Hvor mektig er den Gud de ber til, dersom håpet om verdensfred krever at ’alle må samarbeide og opptre solidarisk’? Representantene bad om fred, men de tror at den vil komme som et resultat av menneskelige bestrebelser. Bønnemøtet skulle i likhet med en dekorativ blomsteroppsats være et vakkert syn av deres egne bestrebelser.
En blomsteroppsats er vakker å se på, men så snart den spesielle begivenheten er over, visner de rotløse blomstene. Den enkelte blomsts skjønnhet blekner, og oppsatsens prakt er snart borte. Blomster bærer heller ikke frukt. Endte dette toppmøtet også som en «blomsteroppsats» som ikke bar frukt?
De religiøse lederne som deltok, var ikke tilfreds med resultatene. «De ville gjerne ha gått mer i detalj om hvilke skritt religionssamfunnene burde ta i framtiden, men de sa at det ikke var tid til slike drøftelser,» skriver Asahi Evening News. Det var imidlertid ventet at møtet ville få en slik utgang. «Det vi ønsker,» sa Takaaki Kobayashi, en av arrangørene av toppmøtet, «er å høre hva hvert enkelt religionssamfunn mener er den beste måten å oppnå fred på. Hovedregelen er at hver enkelt deltager må høre på de andres syn uten å komme med bemerkninger, uten å reagere på det som blir sagt, eller diskutere det.» På bønnemøtet hørte de bare på hva andre sa, uten å gjøre noe. Det resulterte i at de «ikke greide å sette opp et klart program, slik at de kunne nå de mål som var blitt satt for toppmøtet».
Var det noe for sanne kristne?
De som bestreber seg på å følge Jesus Kristus, stiller seg kanskje spørsmålet: ’Burde en kristen være med på et slikt bønnemøte?’ Det faktum at møtet ble holdt på Hieizan-fjellet, et hellig fjell for en buddhistisk sekt, gir grunn til ettertanke. Kan du forestille deg Jesus Kristus gå opp på et hellig, buddhistisk fjell for å be om fred?
Apostelen Paulus advarte Jesu Kristi etterfølgere: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være enige? Hva forener en troende og en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? . . . Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere.» — 2. Korinter 6: 14—17.
Vil ikke det at man ber på et felleskirkelig bønnemøte på et hellig, buddhistisk fjell, for en kristen være å ’trekke i ulikt spann’? Vil det si at sanne kristne ikke skal be om fred? Nei, slett ikke!
Bønner om fred
I sin profeti om «de siste dager» skrev profeten Jesaja at mange mennesker skulle si: «Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell», ikke til det buddhistiske Hieizan-fjellet. ’Jehovas fjell’ symboliserer den sanne tilbedelse av Bibelens Gud. Hva vil det resultere i å «gå opp» til dette fjellet? Jo, da vil Jehova ’lære oss sine veier, og vi vil ferdes på hans stier,’ sa Jesaja. «Han [Jehova] skal skifte rett mellom folkeslag,» sa profeten videre. Dette ville resultere i verdensfred, for Jesaja forutsa at de sanne tilbedere «skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig». — Jesaja 2: 2—4.
Slike forhold rår allerede blant Jehovas vitner, og de vil snart gjøre seg gjeldende over hele jorden. Men hvordan? Jehova Gud, ikke mennesker, vil innføre varig fred gjennom sitt rike. Dette rike skal rense jorden for alle fredsbrytere og opprette paradisiske forhold på jorden. (Åpenbaringen 11: 15, 18) I motsetning til de uttalelser som kom til uttrykk på et religiøst toppmøte, som var som en imponerende, men ufruktbar «blomsteroppsats», vender Jehovas ord aldri tomt tilbake til ham. — Jesaja 55: 11.
Hvorfor skal vi da be om fred hvis Gud kommer til å innføre fred uten hensyn til menneskelige bestrebelser? Når vi ber om Guds rikes komme, gir vi uttrykk for at vi lengter etter fred, og vi viser at vi har tro på Guds måte å innføre fred på jorden på. (Matteus 6: 9, 10) Hvorvidt vi skal få oppleve at Gud innfører fred, er avhengig av om vi «håper på Jehova». Kom derfor til ’Jehovas fjell’ og slutt deg til dem som ber om den virkelige fred som han har lovt skal komme. — Salme 37: 9, 11, NW.
[Bilde på side 8]
En blomsteroppsats er vakker å se på, men den bærer ikke frukt
[Bilde på side 9]
Hieizan-fjellet, buddhistsekten Tendais hellige fjell, hvor bønnemøtet ble holdt