Mitt liv i den organisasjon som Jehova leder med sin ånd
Fortalt av Albert D. Schroeder
FØRSTE søndag i juni 1934 gikk Alex Jones og jeg fra dør til dør i Jersey City i New Jersey og forkynte. Plutselig kom noen politifolk stormende inn i den leiegården hvor vi befant oss. De arresterte oss, dyttet oss ublidt inn i en bil og kjørte oss til et fengsel.
Tre dager senere ble vi dømt til ti dagers fengsel fordi dommeren fant oss skyldige i å ha drevet dørsalg uten tillatelse. Vi ble ført til Hudson County-fengslet, hvor vi måtte kle av oss, ta et desinfiserende bad og iføre oss fangeklær. Deretter ble vi kommandert inn i en celle.
Her fikk jeg tid til å tenke over tilværelsen. Jeg var bare 23 år gammel og gledet meg over å være heltidstjener ved Brooklyn Betel. La meg fortelle litt om hva jeg tenkte på der jeg satt.
Jeg tenkte med takknemlighet på bestemor
Jeg hadde spesielt gode minner om min mormor, Elizabeth Darger. Hennes foreldre og deres barn hadde kommet fra Tyskland til Michigan en gang før 1870. Bestemor underviste i tysk og engelsk på kommunale skoler og bodde hos oss i Saginaw i Michigan, som er min fødeby. Foreldrene mine var lutheranere. Både bestemor og hennes søstre, som også var skolelærere, ble under den første verdenskrig knyttet til de internasjonale bibelstudenter, som nå kalles Jehovas vitner.
Foreldrene mine forlangte at jeg skulle gå på søndagsskolen i den lutherske kirke, men bestemor fikk lov til å snakke med meg om sin bibelske tro. Hun kunne lese Bibelen på latin og gresk og vekket et ønske hos meg om å studere Bibelen på originalspråkene. Jeg tenkte også med glede tilbake på interessante bibelske samtaler med mine grandtanter om Guds rike, som snart skal overta herredømmet over jorden ifølge Daniel 2: 44.
I 1923 begynte bestemor å studere Guds Harpe, en av Selskapet Vakttårnets bøker, med meg, og jeg var også med henne på møter i menigheten i Saginaw. Mens jeg satt der i cellen, tenkte jeg på disse møtene, på radioprogrammer jeg hadde hørt kringkastet fra Vakttårnets radiostasjon, WBBR, i det fjerntliggende Brooklyn i New York, og på lignende opplevelser som hadde bidratt til å forme mitt liv.
På radioen hadde jeg hørt dommer Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets president, da han talte ved bibelstudentenes stevne i Toronto i Canada i 1927. I 1928 var jeg selv til stede ved et stevne for første gang. Det var i Detroit i Michigan, hvor jeg hørte bror Rutherford tale direkte til forsamlingen. Ved dette stevnet var jeg med glede med på å vedta en resolusjon som ble kalt «En erklæring mot Satan og for Jehova». En ny bok med tittelen «Regering» ble frigitt. Denne boken pekte på at Guds rike er en teokratisk og ikke en demokratisk regjering.
Tankene gikk også til skoletiden
Jeg tenkte også på den skolegangen jeg hadde fått. Etter inntrengende oppfordringer fra mine foreldre, som ikke ville at jeg skulle bli heltidsforkynner, tok jeg imot et stipendium og begynte å studere ved University of Michigan i Ann Arbor i september 1929. Jeg studerte språk, økonomi og ingeniørfag.
Vertinnen i huset der jeg bodde, fru Judson, hadde kontakt med bibelstudentenes menighet i Ann Arbor. Da jeg kom tilbake til et nytt semester høsten 1930, fortalte hun meg at en kjekk ung mann fra Alabama nettopp hadde flyttet inn i rommet rett overfor mitt, og hun mente at han nok ville være interessert i «vårt bibelske budskap». Det var han også! William Addison Elrod, som han het, og jeg ble snart gode venner. Han tok imot Bibelens sannheter, og vårt vennskap består fremdeles.
Bill Elrod og jeg var på et oppmålingskurs sommeren 1931, og vi var derfor ikke personlig til stede ved stevnet i Columbus i Ohio i 1931. Men søndag den 26. juli hørte vi det offentlige foredraget over radio, og vi var blant de mange begeistrede lytterne som aksepterte det storslagne nye navnet «Jehovas vitner».
På den tiden var det stadig inngående diskusjoner om sosialisme, fascisme og kommunisme blant studentene. I oktober 1931 holdt Winston Churchill en tale til 3000 av oss studenter. Han hevdet at demokratiet fremdeles var den beste styreform. Senere, i desember 1931, holdt den kjente britiske matematiker og filosof lord Bertrand Russell et foredrag om pasifisme. Enda senere kom dr. Hjalmar Schacht, direktøren for den tyske riksbanken i Berlin, og snakket om nødvendigheten av at økonomien ble underlagt nasjonalistisk kontroll. Han anbefalte med andre ord nasjonalsosialisme eller nazisme. To år senere satt han i Hitlers regjering som riksøkonomiminister.
Da jeg hadde hørt disse ledende statsmenns utlegninger, var jeg mer overbevist enn noensinne om at bare Messias’ rike kan utgjøre en tilfredsstillende verdensregjering. Bill Elrod og jeg la derfor planer om å avslutte våre studier den 15. juni 1932 og begynne å arbeide sammen som heltidsforkynnere eller pionerer, som vi kaller det nå.
Vi begynte i pionertjenesten før vi ble døpt, for på den tiden hadde vi ikke noen klar forståelse av hvorvidt de som hadde et jordisk håp, behøvde å bli døpt. Men etter min dåp i Vandercooksjøen i Michigan den 24. juli 1932, ble det klart for meg at jeg hadde fått det håp som de salvede har, noe som ’ånden vitnet om’. — Romerne 8: 16.
Tjeneste ved Brooklyn Betel
Den 9. september, mens vi arbeidet som pionerer i Howell i Michigan, kom Bill løpende ut fra postkontoret og viftet med et gult telegram. Vi åpnet det og fant ut at det dreide seg om en innbydelse fra bror Rutherford til å melde oss til Betel-tjeneste så snart det kunne passe for oss. Det tok oss bare 72 timer å avvikle vår pionervirksomhet, og så kjørte vi av sted i vår T-Ford. Etter å ha tilbakelagt de 1100 kilometerne til Brooklyn kjørte vi den 13. september 1932 over Brooklynbroen og fram til Betel. Den gangen var det omkring 200 medlemmer i Betel-familien, og de fleste av dem tilhørte kongens salvede brødre.
Først arbeidet jeg i trykkeriet i noen uker, og deretter ble jeg overflyttet til tjenesteavdelingen. En vennlig irsk bror, Thomas J. Sullivan, var tilsynsmann der. Han passet stadig på å understreke overfor oss som var yngre: ’Når dere får forelagt et problem, må dere sørge for å få fram alle sakens fakta før dere foreslår en løsning.’ (Ordspråkene 18: 13) Med et glimt i øyet kunne han tilføye: «Hvorfor slikt hastverk? Gi Jehova en mulighet. Se hva hans ånd utretter.»
Da jeg satt i fengslet og tenkte over alt dette som jeg hadde opplevd, gledet jeg meg over den forrett å kunne lide for rettferdighetens sak i likhet med Jesus Kristus og apostlene. (Johannes 15: 20; 1. Peter 4: 16) Når jeg ser tilbake, går det opp for meg at det jeg opplevde, bidrog til å forberede meg til framtidige privilegier.
Stimulerende, nytt lys
I begynnelsen av 1935, et halvt års tid etter at jeg ble løslatt fra fengslet og kom tilbake til Betel, hendte det ofte at samtalen ved måltidene dreide seg om hvem som utgjorde den ’store skare’. (Åpenbaringen 7: 9, 13) Noen støttet den oppfatningen at dette var en sekundær himmelsk klasse, noe også Selskapet Vakttårnets første president, bror Russell, hadde gitt uttrykk for. Men andre mente at den ’store skare’ bestod av mennesker som hadde et jordisk håp. Under disse samtalene holdt bror Rutherford sine tanker for seg selv.
Alle vi på Betel var forventningsfulle da vi reiste med ekstratog til Washington, D.C., for å være med på det stevnet som ble holdt fra 30. mai til 3. juni 1935. Den andre stevnedagen la bror Rutherford fram stimulerende, nye opplysninger som gikk ut på at den ’store skare’ måtte være en jordisk klasse. Da foredraget nådde sitt høydepunkt, kom han med en oppfordring: «Vil alle som har det håp at de skal få leve evig på jorden, være så vennlig å reise seg?» Nesten halvparten av de 20 000 som var til stede, reiste seg. Da sa bror Rutherford: «Se denne store skaren!» Et øyeblikk var det helt stille. Deretter brøt vi alle ut i høylytt og langvarig jubel. Neste dag ble 840 mennesker døpt, og de fleste av dem tilhørte den jordiske klasse.
Det nye lys som kom i 1935 med hensyn til den ’store skare’, førte til en viss reorganisering i 1936. Den skjedde som en forberedelse med tanke på den forventede tilstrømningen av mennesker som tilhører denne klassen. Fram til dette tidspunkt hadde det for eksempel bare vært én stor, engelsktalende menighet i hele New York by, men nå ble det dannet nye menigheter hvor vi yngre salvede ble utnevnt som tilsynsmenn. I dag er det 336 menigheter i byen New York.
En ny oppgave
Torsdag den 11. november 1937 var en viktig dag i mitt liv. Jeg var blitt bedt om å komme til bror Rutherfords kontor kl. 15.00. Da jeg møtte opp til fastsatt tid, var jeg urolig for at han kanskje hadde noe å klandre meg for. Men etter at vi hadde utvekslet noen vennlige bemerkninger, spurte han om jeg var villig til å påta meg en ny oppgave.
«Jeg er villig til å tjene hvor som helst det er behov for meg,» svarte jeg.
Til min store overraskelse spurte så bror Rutherford: «Kunne du tenke deg å tjene på Betel i London som avdelingstjener?»
«Oi, det er en svær oppgave,» sa jeg.
«Det betyr for øvrig at du får en énveisbillett og går med på å bli der til etter Harmageddon. Du skal derfor få tre dager å bestemme deg på,» fortsatte han.
«Bror Rutherford, jeg trenger ikke de tre dagene. Hvis det er Jehovas vilje at jeg skal reise, er svaret ja.»
«Jeg tenkte meg at du ville svare slik,» sa han så. «Bror Knorr har allerede skaffet billett til deg på ’Queen Mary’, som går til England neste onsdag.»
Tankene svirret rundt i hodet mitt. «Du vil få opplæring i løpet av de kommende dagene,» sa bror Rutherford til slutt.
Da jeg kom tilbake til tjenesteavdelingen, som befant seg i trykkeribygningen, begynte bror Knorr å le da han så hvor forbløffet jeg var. Han visste hva som nettopp hadde passert. Nathan Knorr var tilsynsmann for trykkeriet og hadde tidligere besøkt England sammen med bror Rutherford. Han begynte straks å sette meg inn i hva det innebar å føre tilsyn med arbeidet ved et avdelingskontor. Noen dager senere gikk jeg tilbake til bror Rutherford for å bli ytterligere forberedt til oppgaven.
Bror Rutherfords veiledning var basert på Mika 6: 8 og gikk ut på at jeg måtte ’gjøre rett, være trofast mot organisasjonens retningslinjer, forsvare og følge Bibelens normer, være rask til å lyde og ikke trenere arbeidet. Videre måtte jeg behandle brødrene med vennlighet, delta regelmessig i felttjenesten og vandre ydmykt med Gud’. Han fortalte at arbeidet i Storbritannia hadde lidd under at de tidligere avdelingstilsynsmennene ikke hadde støttet helt opp om felttjenesten. Til slutt sa han med ettertrykk: «Gå inn for en økning i felttjenesten. Akkurat nå trenger Storbritannia 1000 pionerer, ikke bare 200 som de for tiden har.»
Hvordan jeg ble mottatt i England
Da «Queen Mary» hadde lagt til kai i Southampton, tok jeg toget til London og deretter drosje til Selskapets avdelingskontor, som da hadde holdt til i 34 Craven Terrace i Lancaster Gate i 26 år. Visepresidenten i Den Internasjonale Bibelstudieforening tok hjertelig imot meg. Jeg overleverte ham bror Rutherfords brev som bemyndiget ham til å avsette avdelingstjeneren og underrette Betel-familien om at jeg skulle avløse ham. Dette ble gjort ved middagsmåltidet, og de 30 medlemmene i Betel-familien tok varmt imot meg.
I tidens løp ble jeg kjent med mange avdelingstjenere og representanter for Selskapet i Europa, salvede brødre som trofast tok ledelsen i forkynnelsesarbeidet trass i de hindringene som ble lagt i veien for dem i Hitler-tiden. Det var Martin Harbeck i Sveits, Charles Knecht i Frankrike, Fritz Hartstang i Nederland, Johan Eneroth i Sverige, William Dey i Danmark og den fryktløse Robert Winkler som deltok i Selskapets virksomhet under jorden i Tyskland. Ved hjelp av alle midler som Bibelen gir adgang til, holdt disse fryktløse og trofaste mennene stand mot nazistenes press og forfølgelse.
Bror Rutherford kommer på besøk
I 1938, året før den annen verdenskrig brøt ut, hadde britene klart å få i stand radiotelefonisk forbindelse tvers over verdenshavene. Britiske teknikere påtok seg å knytte forbindelser mellom fire kontinenter da det skulle holdes et spesielt stevne i London i dagene fra 9. til 11. september. Royal Albert Hall, det største passende lokale i London, ble leid til dette stevnet. Bror Rutherford med følge, deriblant Nathan Knorr, ankom tre uker tidligere for å hjelpe til med forberedelsene.
Det offentlige foredraget ble bekjentgjort ved at det ble organisert en rekke opptog av forkynnere som hadde plakater foran og bak. Før den første informasjonsmarsjen skulle finne sted, bad bror Rutherford om å få snakke med meg. Mens vi drøftet forskjellige saker i forbindelse med stevnet, satt han og krotet med en penn. Han pleide av og til å gjøre det når han pratet med noen. Etter en stund rev han av det arket han hadde skrevet på, og rakte det til meg. «Hva mener du om dette?» spurte han.
«RELIGIONEN ER EN SNARE OG ET BEDRAG» stod det.
«Det virker som en brannfakkel,» svarte jeg.
«Det er meningen at det skal være kraftig kost,» sa han. Så gav han beskjed om at det skulle lages plakater med denne teksten til den første informasjonsmarsjen, som skulle finne sted onsdag kveld for å bekjentgjøre stevnet. Neste kveld gikk så Nathan Knorr og jeg i spissen for omkring 1000 brødre som marsjerte ti kilometer gjennom London sentrum.
Bror Rutherford bad meg komme til sitt kontor neste morgen og fortelle hvordan det hadde gått. «Mange kalte oss kommunister og ateister og slengte andre fiendtlige bemerkninger etter oss,» sa jeg. Han tenkte seg om noen minutter og rev til slutt av et ark med forslag til et nytt motto, «TJEN GUD OG KONGEN KRISTUS». Han mente at noen plakater innimellom med disse ordene ville nøytralisere den opphissende virkningen, og det viste seg å holde stikk. Dette stevnet i 1938 var vellykket. De viktigste foredragene lørdag og søndag og hovedforedraget, «Se kjensgjerningene i øynene», ble overført til 49 andre stevner som ble holdt samtidig over hele den engelsktalende verden.
Etter stevnet ble det holdt et møte med videreopplæring av avdelingstjenerne i europeiske land. Under dette møtet fikk jeg en alvorlig reprimande av bror Rutherford fordi ordensvaktene ikke var blitt godt nok instruert. Irettesettelsen gikk så sterkt inn på meg at jeg fikk tårer i øynene. William Dey kom senere til meg og oppmuntret meg. Han sa at bror Rutherford hadde henvendt seg til meg for å undervise dem alle indirekte. Og det stemte. Dagen etter ble vi alle invitert til en velsmakende middag som bror Rutherford hadde tilberedt. Han likte seg når han kunne sette på seg et forkle og lage mat. Alle gledet seg over det hyggelige samværet.
Årene under den annen verdenskrig
Den 1. september 1939 gikk Hitler inn i Polen. Storbritannia erklærte så Tyskland krig søndag den 3. september. Vi var mange tusen i Storbritannia som var ute i felttjenesten den formiddagen og leverte den nye boken Frelse til folk. Det passet godt, for alle vi traff, var rystet. Noen kvinner gråt. Vi slapp alle opp for bibelsk litteratur i vårt arbeid med å trøste folk med Bibelens budskap.
Måneden etter fikk vi et forhåndseksemplar av artikkelen «Nøytralitet», som kom i den engelske utgaven av Vakttårnet for 1. november 1939. På det rette tidspunkt ble det her redegjort for de bibelske retningslinjene som sanne kristne må følge under verdslige konflikter. (Johannes 17: 16) Ikke lenge etterpå begynte hundrevis av våre britiske brødre og søstre å bli arrestert og fengslet.
Luftangrepene på Storbritannia, det såkalte «slaget om Storbritannia», tiltok i intensitet mot slutten av 1940 og fortsatte utover i 1941. Vi som var i London, gjennomgikk 57 netter på rad med bombetokter som varte i 14 timer. Det hvinte gjennom luften i ett sett, og branner raste overalt. Innenfor en radius av 460 meter omkring Betel falt det 29 bomber. Vår store Rikets sal som støtte opp til Betel, ble antent av brannbomber, men brødrene på Betel fikk snart ilden under kontroll.
Krigen førte med seg mange slags krisetiltak, blant annet matvarerasjonering og reiserestriksjoner. Men vi holdt det gående og oppnådde til og med fremgang i forkynnelsen fra hus til hus. I 1937 hadde Storbritannia 4375 forkynnere, men i 1942 hadde antallet vokst til 12 436. Antall pionerer hadde økt fra 201 i 1937, da jeg kom til England, til 1488 i 1942. Jehova har rikt velsignet de anstrengelser som forkynnerne gjorde seg den gangen. I dag, omkring 50 år senere, er det over 109 000 forkynnere i Storbritannia, og over 6000 av dem er alminnelige pionerer.
Ved hjelp av Jehovas ånd klarte vi i dagene fra 3. til 7. september 1941 å få arrangert et møte som myndighetene mente at det var «umulig» å få i stand. Da holdt vi nemlig det største stevnet som Jehovas vitner inntil da hadde hatt i Storbritannia. Over 12 000 kom sammen i De Montfort Hall og omliggende områder i Leicester mens krigen raste. Det samme lokalet ble benyttet da Selskapet holdt sitt årsmøte i Leicester i 1983. Vi var da over 3000 til stede som kunne gjenoppfriske minner fra det stevnet som ble holdt i 1941, i krigens dager.
Kontoret i London ble et flyktningsenter under krigen. Telefonen ringte i ett sett. Det ble opprettet et hjelpefond som gjorde det mulig å yte øyeblikkelig hjelp til brødre som hadde mistet hjemmene sine under bombeangrepene. Brødre fra Polen, Tyskland, Norge, Frankrike, Belgia, Nederland og andre steder kom også til London som flyktninger, og de fant en hjelpende hånd. Mange av dem begynte å tjene som pionerer i Storbritannia.
Persona non grata
Da De forente stater kom med i krigen den 8. desember 1941, tapte jeg den retten jeg hadde hatt som amerikansk statsborger til å være fritatt for britisk militærtjeneste. På grunn av min kristne nøytralitet kunne jeg ikke rette meg etter de britiske myndigheters pålegg om å gjøre krigstjeneste. Det endte med at jeg den 6. mai 1942 fikk beskjed fra britiske myndigheter om at jeg var persona non grata og derfor måtte reise tilbake til De forente stater. Den 1. august hadde London-avisen Daily Herald bilde av meg på første side i tilknytning til en artikkel med overskriften «De har bedt ham om å dra hjem».
Om morgenen mandag den 24. august 1942 kom to detektiver fra Scotland Yard for å arrestere meg og sørge for at jeg ble deportert. De transporterte meg med tog til Glasgow, hvor jeg tilbrakte natten i det middelalderske Barlinni-fengslet. Dagen etter ble jeg eskortert om bord i den britiske krysseren SS «Hillary», hvor jeg også ble holdt under bevoktning. Vi gikk så i konvoi over Atlanterhavet. Det var 52 skip i konvoien, og overfarten tok 13 dager fordi skipene måtte navigere i siksak for å unngå tyske ubåter. Vi kom fram til Halifax i Canada i god behold uten å bli rammet av tyskernes torpedoer. Jeg ble nå sluppet fri og reiste den påfølgende dag med tog til New York, hvor jeg ankom den 10. september.
En bemerkelsesverdig forutsigelse om en fredsperiode
Det var en stor glede for meg å komme tilbake til de mange varmhjertete brødrene på Brooklyn Betel. Jeg var kommet i tide til å kunne overvære det viktige stevnet i Cleveland i Ohio i dagene fra 18. til 20. september 1942. Bror N. H. Knorr, som nå var blitt Selskapets president, holdt ved den anledning foredraget «Freden — kan den vare?» Dette foredraget kastet nytt lys over Åpenbaringen 17: 8. Det ble framholdt at de allierte ville komme til å vinne, og at det ville oppstå et nytt, internasjonalt «fredsdyr». Slik gikk det også, for etter at krigen sluttet i 1945, ble De forente nasjoner dannet.
Vakttårnets bibelskole Gilead
Etter Selskapet Vakttårnets årsmøte den 1. oktober 1942 ble Maxwell G. Friend, Eduardo F. Keller og jeg bedt om å komme til bror Knorrs kontor. Han fortalte oss at det om formiddagen var blitt besluttet at det skulle opprettes en bibelskole for vordende misjonærer på Selskapets gårdsbruk, Kingdom Farm, i South Lansing i staten New York. Han sa at jeg skulle være skolens bestyrer, og at jeg var utsett til å være formann i et utvalg som skulle tilrettelegge skolens pensum. Vi samarbeidet med bror F. W. Franz om å forberede det stoff som skulle gjennomgås i forbindelse med den bibelske undervisningen. Slik begynte den lange perioden da jeg har kunnet glede meg over å samarbeide med bror Franz om å utbre bibelsk undervisning.
Den offisielle innvielsen av denne skolen, som nå heter Vakttårnets bibelskole Gilead, ble foretatt av bror Knorr om morgenen mandag den 1. februar 1943. Skolen lå dengang på Selskapets gårdsbruk, Kingdom Farm, i nærheten av South Lansing i staten New York. Etter innvielsesprogrammet begynte undervisningen i de fire klasserommene, med 25 elever i hvert rom. Den avanserte kristne opplæringen strakte seg over 20 uker, og undervisningen var først og fremst basert på Bibelen.
I mange lykkelige måneder og år kunne jeg glede meg over den velsignelsen å få være opptatt av grundige bibelstudier. Jeg og de andre samvittighetsfulle lærerne takket Jehova for det privilegium at vi kunne undervise og stimulere hengivne elever som elsket Jehova og hans gjerning. Fram til 1960 hadde 3700 elever fra 70 land bidratt til å berike skolens miljø.
Ekteskap
Da jeg var i Europa i 1955 for å overvære stevnene med temaet «Det triumferende rike», fornyet jeg mitt bekjentskap med Charlotte Bowin, en søster som hadde vært en av mine elever i Gileads første klasse i 1943. Hun hadde i 12 år tjent trofast som misjonær i spansktalende land, deriblant Mexico og El Salvador. Nå var hun til stede ved de europeiske stevnene sammen med sin partner Julia Clogston. Før Charlottes foreldre giftet seg, hadde de forresten tilhørt Betel-familien i Brooklyn. Dette var på bror Russells tid. Da de så giftet seg, ble Martin Bowin reisende tilsynsmann, og det fortsatte han med til Charlotte ble født i 1920.
I januar 1956 begynte Charlotte å utføre Betel-tjeneste og ble overført til Kingdom Farm. Vi giftet oss i august 1956. Da Charlotte ble gravid, var vi mismodige fordi vi trodde at det betydde slutten på vår heltidstjeneste. Men bror Franz oppmuntret oss og sa: «Dere har ikke begått noen synd ved å gjøre morslivet fruktsommelig. Fatt mot! Kanskje Jehova vil ordne det slik at dere på en eller annen måte kan fortsette i heltidstjenesten.»
Dette skjedde også. Jeg fikk anledning til å fortsette i lærerstaben på Gilead. Til å begynne med leide vi en liten leilighet, og i 1962 flyttet vi til et nytt hus som lå vel en og en halv kilometer fra skolen. Vår sønn, Judah Ben, som ble født i februar 1958, tilbrakte sine første barneår der i South Lansing i New York.
Vi forsøkte alltid å anvende Bibelens prinsipper i oppdragelsen av Judah Ben, og det førte til at vi hadde mange gleder i den forbindelse. (Efeserne 6: 1—4) Han ble oppmuntret til å leve etter det som står i Mika 6: 8, slik som jeg også har forsøkt å gjøre. Senere ble Judah en tredje generasjons Betel-arbeider, og han var på Betel i 12 år. Han giftet seg med en kjekk pionersøster, Amber Baker, i juni 1986. De er nå pionerer sammen i Michigan.
Skolen for eldste
Under stevnet på Yankee Stadium i 1958 opplyste bror Knorr at det skulle opprettes en ny skole for eldste, Rikets tjenesteskole. Den 9. mars 1959 begynte de første 25 elevene på et fire ukers kurs på Kingdom Farm, hvor Gilead-skolen også var i virksomhet. Da Gilead-skolen ble flyttet til Brooklyn i september 1960, fortsatte Rikets tjenesteskole på Kingdom Farm, hvor vi nå kunne undervise 100 eldste hver måned. Det viste seg å være en fordel for meg at jeg selv var far, når jeg underviste alle familieoverhodene som gikk på den nye skolen.
I 1967 ble denne skolen flyttet til Betel i Brooklyn. I 1968 ble den så henlagt til Pittsburgh, hvor mange tusen eldste fikk opplæring i tiden fram til 1974. Fra 1974 ble kurset holdt i forskjellige Rikets saler rundt omkring i landet. Min kone og sønn fulgte med meg på mine reiser til alle disse stedene. De tjente som pionerer mens jeg underviste.
En utvidelse av min tjeneste for kongen
I november 1974 underviste jeg ved Rikets tjenesteskole i min hjemby, Saginaw i Michigan, da jeg fikk et uforglemmelig brev fra det styrende råd. Jeg ble innbudt til å bli medlem av dette rådet, og min kone og sønn ble innbudt til å tjene som medlemmer av Betel-familien i Brooklyn. Den 18. desember 1974 flyttet vi så til Betel, og jeg gav meg i kast med mine nye tjenesteprivilegier.
Det styrende råd samarbeider på en god måte om å lede Jehovas vitners verdensomfattende virksomhet, utgi den åndelige føden som vi trenger til vår fremadskridende opplysning, og treffe viktige avgjørelser når det foreligger problemer. Det styrende råd har møte hver onsdag. Møtene innledes med bønn om Jehovas ånds ledelse. Vi anstrenger oss alvorlig for å følge Guds Ord, Bibelen, i alle saker som blir behandlet, og i alle avgjørelser som blir truffet.
Som medlem av det styrende råd er jeg blitt sendt ut til forskjellige avdelingskontorer som sonetilsynsmann. Det har varmet mitt hjerte å se med mine egne øyne den enhet som rår blant Jehovas folk i alle disse landene. Jeg har også hatt personlig glede av å se igjen de mange Gilead-misjonærene som fremdeles arbeider trofast i de landene de er blitt sendt til. Ja, i alle land er Jehovas folk de beste og lykkeligste menneskene!
Jehova sørger for at hele hans folk samtidig får den samme åndelige føde gjennom Vakttårnet og andre publikasjoner. Alt dette viser at Kristus Jesus har vært vår regjerende konge siden 1914, og at han kommer til å føre oss trygt gjennom «den store trengsel» som ligger like foran oss. Jeg vil til slutt komme med en oppfordring til alle dere som er unge av år: Vær forstandige og gå inn for å utføre hellig tjeneste på heltid nå! Da vil dere også kunne regne med å oppnå gledebringende privilegier. (Mika 7: 7) Jeg gleder meg over at jeg har kunnet nyte godt av Jehovas omsorg gjennom mange år. Hans velsignelser har gjort meg rik. (Ordspråkene 10: 22) Jeg er takknemlig hver dag for det privilegium det er å kunne tjene ham sammen med den organisasjon som blir ledet av hans ånd. — Åpenbaringen 7: 14.
[Bilde på side 12]
Min partner Bill Elrod og jeg
[Bilde på side 15]
Jeg blir transportert med tog til Barlinni-fengslet
[Bilde på side 17]
Min kone, Charlotte, og jeg